Inspirert av et annet innlegg: Er forelskelse viljestyrt?

[Mrs. Bouquet]

Selv mener jeg at man kan styre hvor oppslukt og betatt man vil bli. Blir man betatt og det ikke ligger helt til rette for at det skal bli de to er det fint mulig å trekke seg unna og la følelsene ebbe ut.

[Gjest]

Jeg tror jeg er enig med deg her. Man kan ikke bestemme selv hvem hjertet skal banke fortere for, men man kan bestemme selv hvor mye oppmerksomhet man velger å gi de nye følelsene (med mindre man av en eller annen grunn er tvunget til å være nær denne personen). Er man i et forhold som er godt og merker man begynner å bli betatt av en annen, så kan man faktisk velge å trekke seg helt unna denne personen og tvinge seg selv til å ikke tenke på h*n, i stede for å oppmuntre følelsene ved å fortsette å oppsøke vedkommene og spinne mange dagdrømmer.

[Gjest]

Må signere alva her ... man kan ikke styre hvem man blir tiltrukket av (altså hvem man synes er kjekk, snill, hyggelig osv), men man kan definitivt styre hvorvidt man skal tillate den første interessen å utvikle seg til noe mer. Og man kan (som meg) oppleve "kjærlighet ved første blikk", hvilket jeg mener er at man blir betatt med det samme og hiver seg hodestups ut i situasjonen og lar forelskelsen få fritt spillerom fra første øyeblikk. Jeg brukte ei drøy uke på å bli kjent med mannen min før vi "offisielt" var et par ;-) Jeg kunne holdt igjen og sett an, jeg valgte den mer hodestupse og lite gjennomtenkte varianten. Jeg kunne også bestemt meg for at tiden ikke var inne for å finne noen kjæreste og dermed latt være å oppmuntre / gå videre med den første interessen.