Vet ikke hva jeg skal gjøre....

[Anonym bruker]

Gravid i 7.mnd med vårt barn nr 2 og nå har jeg akkurat funnet ut at mannen min bruker narkotika. Hva gjør jeg nå da??? Er helt knust her jeg sitter, og så sint at jeg skjelver og sliter med å få puste.. Føles som hele livet mitt har falt i grus!! Jeg vet at han holdt på med slikt før, men lovte meg dyrt og hellig at han hadde sluttet og aldri skulle gjøre det igjen da vi bestemte oss for å få vårt første barn. Sannsynligvis har han holdt på i smug siden, og først nå, flere år etter finner jeg ut av det. Føler meg dum som har stolt på han og ikke sett det!

[Anonym bruker]

Hva og hvor ofte bruker han?

 

Tenk som så, at du vil klare deg alene med barna om det ender med det. Stønader finnes for enslige forsørgere hos NAV, så det økonomiske går helt greit om så skjer.

 

Ellers så bør han få seg en vekker med at du faktisk KAN gjøre det slutt om han ikke gir seg med dette tullet.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor ofte han bruker, om det er hver gang han er ute eller bare innimellom. Jeg vet i alle fall at han bruker amfetamin, men om det er noe mer også det aner jeg ikke.

Føler meg så ufattelig dum!! Har har jeg gått og trodd at jeg har en mann jeg kan stole på, og så kommer det fram slike ting...

[Anonym bruker]

Foreslår du gjør temmelig nøyaktig som en jeg kjenner litt gjorde i forhold til ektefelle med alkohol (det koster litt, økonomisk, men ikke verre en at man med normalt god økonomi greitt klarer det).

 

Du skaffer deg så hurtig som mulig en hytte/leilighet/hybel for "noen uker", i nærheten om hensynet til barnets eller ditt behov (barnehage, skole, arbeid) tilsier det, ellers gjerne med 2-3 timers reiseavstand. Så pakker du sammen det du og barnet trenger (ikke mer!) for disse ukene og gjør ham ved anledning klart, men saklig (IKKE hiss deg opp, IKKE la følelsene få styre!) oppmerksom på at du tar "ferie" fra samlivet for noen uker for å tenke gjennom det som har skjedd, at du forlanger at han eller hun holder seg hjemme og "passer huset" i ditt fravær og at du kommer en tur tilbake "om noen uker", at du da forventer at han enten er alene hjemme når du kommer eller kommer hjem i løpet av en times tid, uansett når dette måtte være utenfor arbeidstid og at du da kommer til å forlange en "renhetstest" som DU tar straks du er tilbake. Og gjør det klinkende klart at utfallet av den ENE renhetstesten hvordan du går fram videre, men at du ønsker et videre samliv dersom han er mer glad i deg enn i narkotikaen. Så tar du ivei (til så "hemmelig adresse" som mulig, i hvert fall i forhold til din mann). Så er det bare å ta ivei på "ferie" sammen med barna (født og ufødt).

 

På et tidspunkt som passer deg, etter minst 3 uker (slik at han har mulighet for å bli "testren"), dukker du så helt uanmeldt opp (gjør ALT du kan for å skaffe ANSVARLIG barnevakt da). Er kravet ditt om at holder seg hjemme oppfylt/kommer hjem i løpet av en times tid (uten noen påminnelser om at du er hjemme, for all del) oppfylt, beordrer du renhetstest. Er denne OK gjenopptar du samlivet så snart det er praktisk mulig, men gjør det samtidig klart at du kommer til å forlange uanmeldte renhtestester framover, at betingesen for videre samliv er at han godtar dette, og at du bryter samlivet eller krever at mannen STRAKS skriver seg opp til "frivillig" innleggelse for sitt problem ved FØRSTE urene test eller ved FØRSTE nekt av test. Er testen når du kommer hjem fra "ferien" uren, eller nekter han at du tar en test, gir du DER og DA (vær psykisk forberedt, det var derfor jeg sa ANSVARLIG barnevakt!) valget mellom oppskriving til til "frivillig" avrusing eller brutt samliv.

 

Dersom han både VIL OG KAN slutte, vil han da holde seg rusfri. Dersom han VIL, men IKKE KAN, vil han innse at du betyr mer for ham enn narkotikaen, at han HAR et narkotikaproblem og vil be om å bli skrevet opp til medisink behandling. Dersom han verken KAN eller VIL slutte, er han pt mer glad i narkotikaen enn deg her i livet, og det er best av å avbryte samlivet (uten at det jo behøver bety skillsmisse) til han evt kommer på bedre tanker.

I en slik situasjon har man lov til å sette KRAV til ektefellen!

 

Jeg har brukt uttrykkene "testet" og "ren"/"uren" en del ganger. Med test tenker jeg da på de testene som brukes av og til i arbeidslivet for å teste ansatte ved mistanke om narkotika. Disse er (minst) like lette å ta som en graviditetstest og de er 99,999 % pålitelige. Men husk at mange narkotikaavhenige vet godt hvordan man manipulerer en slik test om man får anledningen, så sett deg inn i hvordan du kan bli lurt, og ta dine forholdsregler. En 10 pakning med slike tester kan du kjøpe for 700 - 800 kr, skal gjerne gi deg link om du har behov. Å BRUKE en slik test krever tillatelse i arbeidslivet, men ikke i et samlivsforhold, så lenge den som testes VET at han/hun blir testet.

 

Lykke til! Nå må du være KNALLHARD og uten vilje til kompromisser og forhandlinger - fordi du er KJÆRLIG og vil HANS beste!

[Anonym bruker]

Takk for gode råd, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre noe slikt. Tror ikke jeg er sterk nok til å klare dette. Sitter helt apatisk i sofaen mens tårene triller. Skulle så gjerne hatt noen å snakke med, men samtidig har jeg ikke lyst at noen skal vite om dette.

Han blånekter for alt, lyver meg rett opp i ansiktet uten problemer selv om han vet så inderlig godt at jeg vet sannheten. Våre nærmeste naboer er i min nærmeste familie, og pakker jeg sakene mine og tar med meg barnet vårt vil jo de lure på hva som skjer. Skal jeg da fortelle?!?

Vi har nytt hus med stort lån så for meg å bli boende her alene kan jeg aldri skjønne at jeg skal klare, og skal jeg leie noe annet sted å bo for en periode i tillegg til å betale utgiftene på huset har jeg ikke penger igjen til mat for meg og barnet vårt. Men, å bli boende sammen med han og fortsette samlivet føles umulig slik situasjonen er nå. Han vil jo ikke engang innrømme det for meg, men fortsetter å lyve. Skulle så gjerne hatt mot og styrke til å gjøre som du foreslår, men jeg sitter her ute av stand til å gjøre noe som helst.

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler så med deg, 20:22. Skulle gjerne tilbudt deg hytta her, men tviler på at ei "villmannshytte" uten vei (20 min å gå), uten vann, uten strøm på 25-30 kvm ville være det helt store i ukesvis for en gravid og et (lite?) barn. Plasseringen i landet ville sannsynligvis heller ikke vært den beste.....

 

Min bekjent ("han", i dette tilfellet, hadde oppdaget at kona var på full vei til å bli "skapalkoholiker", delvis på hjemmeprodusert vin, sammen med tre gutter under skolealder....) er ingen utpreget "sterk" type, og han falt sammen på samme måte som du beskriver i tre-fire dager. Så begynte tankene å arbeide i ham, for han VILLE berge både kona og ekteskapet (og "kjærlighet oppfinnsom gjør", vet du). Men det gikk over ei uke før planen var klar og han kunne starte forberedelsene. Og 14 dager før planen var klar til å "avsløres" for ektefellen. Inntil da hadde han bare bitt tennene sammen og gjort så gode miner til slett spill som mulig. Vissheten om at "noe var på gang", gav ham den styrken han trengte da til å fungere noenlunde har han senere fortalt.

 

Benektelse av et rusproblem man blir konfrontert med er helt, helt vanlig, og egentlig et godt tegn, fordi det betyr at man egentlig ikke ØNSKER å ha det slik (man vil bare ikke godta AT MAN HAR det slik). Og jo hardere benektelse, jo mer vantrives man - egentlig - med situasjonen. En som ikke benekter, men lar humla suse og innrømmer alt, er mye verre å få til å forandre kurs, for han synes egentlig at han har det helt OK som som han har det ("men selvsagt skal kjerringa få vite når hun tyter så, og det er så viktig for henne...") Så ike bruk tid på å presse frem noen innrømmelse. La det han gjør (i ditt fravær, om du gjennomfører rådet jeg gav deg) fungere som innrømmelse eller manglende innrømmelse, ikke press den frem i ord. Husk at også han sliter nå, om dette BETYR noe for ham. Og at DU tappes for krefter om du prøver å "presse fram" en innrømmelse. Det har du ikke råd til. Og du VET jo nok, du er jo ikke i tvil om sakens (vesentlige) fakta, nemlig narkotikaforbruket. Detaljene rundt dette trenger faktisk ikke du å vite (og slett ikke nå). Men du trenger vite at han VIL endre kurs, og at han gjør det som er nødvendig FOR Å endre kurs.

 

Du er også betenkt pga nær familie i nabohuset sier du. Her sier du selvsagt ikke annet enn at du, av grunner du ikke går inn på nå, men kommer tilbake til, trenger en ferie i fred og ro i ca X uker for å samle egne tanker i forbindelse med "fødselssituasjonen" akkurat nå, at du ikke har mer å fortelle enn det akkurat nå, men kommer tibake med mer info siden, og at du forventer at de respekterer det (blir det brudd må du likevel fortelle, blir det ikke brudd har du overhodet ingenting å skjemmes over for måten du gikk fram på, det kan tvert imot gi deg rykte i familien som "kjerringa med bein i nesa"), at du selvsagt kommer tilbake etter ferien, (det er jo derfor du har tatt minst mulig med deg!) og at de ser deg igjen SENEST i tide til fødselen. Og (mye av) det samme sier du til andre som MÅ eller absolutt BØR vite at du er "bortreist".

 

Problemene rundt "det å beholde egen bolig ved ved samlivsbrudd" skal du la ligge HELT I RO nå. Dette er faktisk ikke det mest prekære problemet nå (boligen din går neppe tapt i løpet av et par måneder), og nå må du gjøre som menn som regel gjør, fokusere mest mulig på EN ting om gangen.

 

Dersom du ikke har en vennine som du stoler HELT OG FULLT på, vil jeg gi deg råd om å snakke med en instans du kanskje ikke hadde ventet. Presten i bydelen/soknet! Så sant du er medlem i Den norske kirke, da (det er ikke jeg, tilhører frikirken, så for min del ville eldsterådet vært "naturlig adresse"). Husk at en prest også kan bidra i "sosiale saker", han er ikke den rette når man søker "varekunnskap" om "hva finnes", "hvilke regler gjelder" og "hvordan går jeg fram når..", (da er det tilfeldigheter rundt prestens interessefelter som avgjør hvor mye og god veiledning man får, og det finnes mange bedre instanser) men han har ofte mye å bidra med når man søker "menneskekunnskap" og vurdering av løsninger. En prest kan utmerket godt ha hørt en historie som ligner din opptil flere ganger, og gi sine råd og vurderinger basert på det (selvsagt uten å være helt konkret, slik at taushetsplikten brytes). Og få holder tettere på sine hemmeligheter enn prester (og andre kristne ledere). Men de VET mye, og de er ofte gode personer til å veilede.

Husk at en prest ofte har stort kontaktnett og stor oversikt, og derfor kan "koble løsninger" du for det første ikke har tenkt på og for det andre aldri ville kunne gjennomføre om du hadde tenkt i de baner, fordi du manglet kontaktene. For å sette det helt på spissen (ikke akkurat overveiende sannsynlig, men heller slett ingen umulighet): Kanskje hørte presten for tre måneder noen beklage seg over tom en hybel etter et utflyttet barn, som man må gjerne skulle ha brukt til noe "nyttig". Ikke for å tjene penger, det betød ingenting (derfor er den heller aldri blitt annonsert), men fordi det var vondt å se den stå der til ingen nytte". Da kan presten diskrét koble en forbindelse.... Eller "den hytta til avdøde NN (du ville sikkert bare fått hørt "en avdød i sognet"), som barna nå har arvet, og så vidt jeg vet skal selge i august/september, men ikke kommer til å bli brukt fram til da, den kunne kanskje leies for en symbolsk pris i en slik situasjon, kanskje jeg burde formidle en kontakt om du er enig?"

Men betingelsen er at du har FULL TILLIT til presten og STOLER på hans taushetsplikt. Gjør du ikke det søker du nabopresten, det er overhodet ikke noe skam. Ikke alle passer maksimalt sammen med alle.

 

Om nødvendig: Ta heller et møte med banken og be om en "avdragslette" på X tusen kroner/mnd de neste 2-3 månedene på grunn av "familiære problemer, så ta vi et møte (sett en helt konkret dato noen måneder fram i tid, og FØLG OPP om nødvendig!) for å se på økonomien om noe må gjøres, og i tillfelle hva, på lang sikt, når jeg selv har bedre oversikt." En saksbehandler i en bank vil i en slik situasjonen strekke seg langt, i en liten bank MEGET langt, om man hittil har opptrådt redelig overfor banken. Husk at som oftest har banken og du felles interesser i en best mulig løsning for deg, så lenge du har KONTROLL på situasjonen (og et slikt utsagn ville vist at du hadde det, i alle fall foreløpig - og du ber om "3 måneder", ikke "inntil videre"). Så kan du eventuelt få frigjort litt midler til ekstrabolig inntil videre.

 

Forstår GODT at du faller sammen, det er faktisk det aller beste som kan skje nå. Nesten "jo mer, jo bedre". Men ikke bli LIGGENDE sammenfalt og i apati....Tillat deg å falle sammen så mye du har behov for for å samle styrke. Og så reis deg og skrid til verket, etter prinsippet "først tenke, så ta på (begynne), så holde fram (fortsette), for til sist ditt mål å nå!

 

Og husk: Styrke er ikke noe du har før en kamp, det er noe du får underveis når du kjemper for noe som er kjært og viktig for deg. Hvorfor tror det ofte er de svakeste og mest "lettskremte" til vanlig som opptrer sindigst og best i f eks en stor trafikkulykke". Mens de robuste til vanlig sitter handlingslammet....

 

Hørt om "fortvilelsens mot" og "fortvilelsens styrke" noen gang? DET er mot og styrke, det!

[Anonym bruker]

Tusen takk igjen for godt svar!! Jeg har ikke fått sove spesielt mye i natt, tankene har kvernet rundt i hodet konstant. Jeg har ikke lyst å miste han, jeg vil gjøre det som må gjøres for å redde ekteskapet vårt, men jeg tror det blir en vanskelig prosess. Nå klarer jeg ikke se på han en gang uten å bli så sint og lei meg at tårene presser på. Heldigvis har jeg barnet vårt på 3, for hennes skyld må jeg holde meg oppe og fungere i hverdagen. Uten henne vet jeg ikke hva jeg hadde gjort...

Jeg skal prøve å ta til meg noen av rådene dine og bruke noen dager på å tenke. Alt føles helt svart nå, jeg klarer ikke spise (maten vokser i munnen) og jeg sliter med å puste (akkurat som om halsen er snøret sammen) og tårene presser på konstant. Hvordan jeg skal klare å oppføre meg som normalt framover er for meg en stor gåte, men jeg skal forsøke..

Tusen takk igjen!!