Er du redd for å dø?

[Anonym bruker]

Eller tenker du ikke noe særlig på det?

 

Jeg tenkte mye på døden da jeg var liten. Mest fordi jeg var redd for å miste dem som sto meg nær,

I mange år var disse tankene borte, men nå får jeg dem avogtil igjen.

Jeg er redd for å miste foreldrene mine, tenker mye tilbake på barndommen og savner da min snille mormor. Kunne gjort mye for å få en eneste dag til sammen med henne.

 

[Sånn kan det gå]

Jeg er overhode ikke redd for å dø.

[Gjest]

da er vi 2.Jeg har det på sammen måte tenker en del på det ja,jeg mistet faren til sønnen min.Moren min i kreft bestemoren min 11 dager etter moren min.

Og virker som min far også har blitt syk.

jeg er redd for å dø ifra barna mine,samboer ,og aldri mere se dem igjen skremmer meg noe jælig.Savner de jeg har mistet veldig og føler meg deprimert nesten hele tiden.

Giddr ikke være anonym ,er det noen som vet hvem jeg er så blåser jeg i det .Jeg skriver det jeg føler for.

[Anonym bruker]

Har igrunn ikke vært redd for å dø helt til for litt siden. Jeg har en ny baby nå, han er 9 mnd. Og panikken slo meg litt. Tenk visst jeg ble syk og døde eller av ande grunner. De to eldste er i skolealder så de har jeg fått litt tid sammen med og de ville ha husket meg, men han minstemann han hadde ikke husket meg engang Og ikke fått noen spesielle opplevelser ilag med. Og jeg hadde ikke fått sett hvordan han ville se ut når han blir noen år eldre.

Da fikk jeg litt redsel for å dø. Og jeg har overhode ikke vært redd for å dø før.

 

Så gruer jeg meg til den dagen mine foreldre går bort. Passert 60 begge to og på pappa sin side er det mye hjerteinfarkt (han har allerede hatt et for 9 år siden) Så jeg tenker mye på det. Gruer meg rett og slett og håper de vil leve mange år til. Jeg hat mistet alle mine besteforeldre tidlig. Ho eldste ble bare 71 år. ellers har de vært 57, 61 og 66 trur jeg det var. Og min far er jo 64 nå. Så det er veldig skremmende synes jeg.

 

Jeg håper iallefall jeg får se ungene mine vokse opp å rekke å bli bestemor før jeg må forlate denne verdenen.

[Anonym bruker]

Jeg tenker veldig lite på døden for min egen del, er ikke redd for døden, men ønsker selvfølgelig ikke å dø fra barna mine. Jeg ønsker å følge de opp og se hva det blir av dem, hvem de utvikler seg til å bli, både personligheten, yrket, partneren og etterhvert barnebarna er helt klart noe jeg ønsker å få oppleve og ta del i.

 

Tanken på å miste noen av barna mine er helt utenkelig, det er en følelse jeg ikke kan forestille meg hvor vond må være, så det tenker jeg ikke på.

 

Men å miste mannen min tenker jeg på av og til, jeg er livredd for å bli alene og redd for han når han er borte (som når han finner på sånne ting som å seile til Skagen i kameratens "lille" seilbåt osv). Har selvfølgelig sikret oss så vi klarer oss økonimisk hvis den ene av oss skulle falle fra, men jeg er redd for å miste han, for å bli alene om ansvaret for barna.

[Anonym bruker]

ja

[Anonym bruker]

Nei.

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke redd.

[Anonym bruker]

Jeg tror på gjenfødelse og har lest mye om temaet så jeg er over hodet ikke redd for å dø. Jeg føler at den dagen jeg forlater jorden er dte med i planen, med i alt dette livet var planlagt å omhandle. Tror vi har fri vilje til små valg i livet men at den store veien er staket ut på forhånd. Jeg tror at jeg og samboeren min har levd flere liv sammen før, fikk en merkelig følelse av å komme hjem da jeg møtte ham.

 

Har vært hos medium som ga meg mange beskjeder fra min avdøde bestemor. Hun sa gjennom mediet mange ting som han ikke kunne vite om min bestemor, og også om min historie. Det var veldig rart. Hun passer visst på meg og jeg gleder meg til å møte henne og andre avdøde slektninger igjen , når tiden er inne.

 

Så jeg er ikke redd. Jeg har deriomt en rar følelse av at jeg kommer til å bli fryktelig gammel, og det er litt dumt også. Jeg vil selvsagt ikke dø fra alle mine kjære som ung, men samtidig synes jeg ofte at livet er et slit og ønsker ikke å bli 90-100 år, vil gjerne få fred før.

 

Døden er jo ingenting å være redd for. Den e rbare en annen dimensjon. Man er likevel med sine kjære på jorden.

 

Men jeg er derimot redd for at mine foreldre skal dø, de begynner å bli gamle nå. det er den jordiske smerten og savnet av andre jeg er redd for, ikke min egen død.

[Sjefsmegga]

Kansje ikke redd direkte, for det er jo et faktum at alle skal dø engang, men vil jo helst leve lengst mulig, følge opp barn, barnebarn og gjerne oldebarn et stykke på veien. Håper jeg holder helsemessig, for jeg har ikke lyst til å bli gammel og dement i hvertfall.

[Anonym bruker]

vanligvis er ikke døden noe jeg tenker på og det er ikkenoe jeg er redd for heller.

 

men min bestemor er nå så dårlig at vi forventer at hun ikke overlever sommeren.

 

min far har vært mye sik di siste årene og vi vet ikke hvor lenge han har igjenn så ja det er noe jeg tenker mere på nå enn ellers. men prøver å ikke tenke så mye på det da jeg faktisk blir lei meg ved tanken på at to så nær snart kan dø.

 

men sålever de jo fortsatt og jeg prøver heller å glede meg over de. ikke ta sorgene på forskudd om du forstår.

 

jeg har selv en mormor jeg mistet som barn som jeg fortsatt savner, skulle gjærne hatt henne hermen detgår ikke.

[Gjest]

Jo, det er eg. Og den teorien om 2012 gjer at eg får heilt noia...

 

Den har vert der heile livet, men den er blitt sterkere etter at eg fekk barn.

Eg kan liggje i senga og bli skikkelig grepet av dødsangst:( Meget kjipt.

[Den heldige eier av ett barn]

Nope, det er jeg ikke:)

 

Nyter hver dag, slik at jeg ikke kommer til å angre noe om det blir den siste;)

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd selve døden, men veien dit. Er redd for å ligge lenge syk med store smerter o.l...

Og så tenker jeg på de etterlatte. Men ikke redd døden i seg selv nei, og for hva som skjer etterpå.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for å dø, men mest for det å ikke lever mer... Synes det er ekkelt å tenke på at jeg en dag ikke er mer og det kun er tomrom i evigheten...

 

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å dø fra barna mine. At de skal måtte vokse opp uten mamma, som for de fleste er den viktigste omsorgspersonen.

[Anonym bruker]

Ja

[Anonym bruker]

Nei, jeg er redd for å leve..

[Northernlights]

Nei, men jeg håper jeg ikke dør før minstemann er voksen.

[Anonym bruker]

Det du sier her henger jo ikke på greip. En kan ikke både bli gjenfødt (altså et nytt liv med "slit"), "være med" sine kjære på jorden fra en annen dimensjon, og "få fred"(om du fortsatt kan følge med dine kjære etter døden blir det jo bare masse bekymringer uten at du får gjort noe,og fint lite fred). Her har du 3 ulike teorier(ønsker) som ikke kan forenes...

[Anonym bruker]

Egentlig ikke, men hvis jeg tenker mye på døden og prøver å forestille meg hvordan det er, så synes jeg det er litt ekkelt. Men det er ikke selve døden jeg er redd for, jeg synes bare det er så forferdelig trist å tenke på at man aldri skal få treffe igjen de man er glad i, og aldri leve livet igjen.

 

Men hvem vet, kanskje er det noe spennende som skjer etter døden, men egentlig tror jeg det blir slik det var før man var født. Absolutt NADA!

[malingus]

Nei, det er jeg overhodet ikke!

Tenker ofte på døden som en befrielse og en siste utvei om alt skulle gå til helvete. Har tenkt så mange ganger opp igjennom årene på å ta mitt eget liv, at jeg er såpass forsonet med døden at den ikke skremmer meg. Dessuten har jeg ikke noe ønske om å bli gammel. Kanskje jeg har jobbet for mange år på sykehjem... he he

Jeg ønsker å leve til jeg blir rundt 75, og da vil jeg ta livet av meg, før jeg rekker å enten bli dement eller havne på sykehjem som pleietrengende. Klart det godt kan skje før, og da har jeg inget valg, men satser på 75

 

Men klart, etter at jeg ble mamma, har jeg jo tenkt på at jeg ikke ønsker å dø fra datteren min. Må være ubeskrivelig vondt å miste en forelder, søsken eller andre som står deg nær.

Men døden? Nei, den skremmer meg ikke. Langt derfra!

[Anonym bruker]

joda, anonym 06.00! Det kan fint forenes. Altså: etter mange, mange jordiske liv, så har man veldig mange som er sine kjære. Noen av dem er på planet i mellom sammen med deg (også dine åndelige veiledere), mens andre av dine kjære er på jorden sammen med deg, og noen er på åndeplanet når du lever på jorden. Tenk bare på hvor mange kjære du ahr i dette livet og de er på ulike nivåer (noen ble født i 1910, andre i 2009...). Man har en annen bevissthet på planet i mellom, man har ikke alle de jordiske bekymringene som vi føler- det legger man fra seg når man forlater kroppen. Dette er fordi man kjenner planen til sine kjære, og vet at de prøvelsene de går gjennom er en del av lærdommen som de skal tilegne seg. Og så kan man fint tre inn og hjelpe sine kjære også, i vanskelige situasjoner. Hørt om englevakt? leste nylig om en bil som var så smadret i en ulykke at den ar helt ugjenkjennelig- mannen som kjørte kunne klippes ut uten et sår på kroppen.. Jeg har hørt ånder forteller via medier at det var deres inngripen som hindret skader i slike situasjoner.

 

med "få fred" mener jeg altså å bli kvitt alt slitet vi har i hverdagen her nede, sykdom, savn, smerte- alt dette finnes ikek på det andre planet- der er alt gode følelser, fred. Jeg føler at v i skal igjennom mange liv og lære mange lekser før vi er utlærte og kan slippe flere jordiske liv. Da vil vi forbli i den åndelige dimensjonen som åndelige veiledere for andre. Det er rart å sette ord på disse tankene fordi det er sånt man ikke snakekr om. Men dette er min overbevisning. Hvem av oss som har rett får vi vite on our final day:) (hørte på en mediumdemonstrasjon et medium beskrive på en prikk (visstnok) en avdød slektning av en i salen. Angivelig en meget praktisk og jordnær fyr. Han hadde fått sitt livs sjokk den dagen han døde og forsto at det ikke var slutt..).

 

Teoriene kan fint foresnes. Anbefaler Sylvia Brownes bøker for mer fyldig info:)

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Ja jeg er desverre det..

Men prøver å tenke minst mulig på det..

 

Den tiden jeg var mer aktiv kristen var jeg ikke redd, men nå når troen har falt litt bort så kjenner jeg usikkerheten om døden gjør meg redd.

[Gjest Nordavind fra sør]

Ja, jeg er veldig redd for å dø Spesielt å dø fra barna mine... Tenker på det innemellom når jeg har lagt meg, men ikke om dagene. Da nyter jeg livet så mye jeg kan:)