Mannen ønsker seg barn, ikke jeg......

[Anonym bruker]

Det er jo en del her inne som strever med menn som ikke vil ha barn eller flere barn, har derfor lyst å høre meninger når det er motsatt, at kvinnen ikke vil ha.

 

Mannen min ønsker seg barn, men ikke jeg. Jeg har aldri ønsket meg barn og har det utmerket som barnløs, men jeg vet at mannen min godt kunne tenke seg barn et barn eller to. Det har han helt siden vi ble sammen for 12 år siden. Jeg har hele tiden vært tydelig på at jeg ikke ønsker barn. Barn er et følsomt tema mellom oss, så vi snakker ikke om det, bare lar det ligge.

 

Jeg tenker nå at kanskje er jeg egoistisk, jeg elsker ham, så kanskje skal jeg bli prøve å gravid og bære frem et barn for hans del?

Vi har ikke prøvd å bli gravide før, men har det siste 1,5 året ikke brukt prevensjon, men heller ikke aktivt prøvd å få det til å klaffe med eggløsning etc. Det må skje snart hvis jeg skal rekke å bli gravid, for bio-klokken tikker.

 

 

[Anonym bruker]

hvis ikke du har barn og ikke vil ha det hvorfor henger du her?

[Anonym bruker]

Fordi jeg er nysgjerrig vel.... Noen fortalte om et innlegg jeg måtte lese og sendte lenken og da ble jeg sittende å lese på resten av innleggene...

[Anonym bruker]

Jeg får egentlig litt vondt i meg når jeg leser innlegget ditt.

Jeg syntes ikke at man skal få barn om man ikke vil bare for partneren vil. Enten mann er kvinne eller mann.

 

Min mor ville ikke ha barn men fikk hele 4, fordi hun kom fra en stor familie hvor alle hadde mange og hun følte presset til å ha mange barn selv for ikke å være andeledes. Fordi pappa ønsket seg barn. Fordi samfunnet forventer at man som kvinne skal ville ha barn.

Dette er de grunnene hun ga meg når jeg spurte som henne som voksen.

 

Jeg og mine søsken hadde ingen god barndom.

Vår mor overlot stell av babyer og de små barna til de større.

Søsteren min skiftet bæsje bleier på meg når hun var 6 og jeg bare noen mnd gammel. Og uten at en voksen var der og fulgte med.

 

Moren vår fortalte oss ofte at vi ikke var ønsket eller elsket.

Hun var ofte sint og sur og skrek til oss..

VI var rett og slett 4 plageånder som bare var der og gjorde livet hennes til et helvete i hennes øyne ikke barna hennes.

 

Som voksen har hun inrømmet selv at hun aldri skulle fått barn, men stått imot alles ønsker og forventninger for hun eide ingen morsfølelse for oss når vi vokste opp.

 

min søster gjorde samme feil, ville ikke ha barn men fikk et pga mannens ønsker.(så etter at barnet var født stakk han og hun har ikke hørt et ord på mange år.)

Hun er glad i sønnen sin og jobber hardt med seg selv for at hans skal få en lykkelig barndom og føle seg trygg og elsket.

 

Men hun inrømmer (når barnet ikke er tilstede.) at hun til tider føler seg veldig fanget, og om hun kunne gå tilbake i tid for å ta valger om igjen hadde hun ikke hatt barnet sitt idag.

Og hun er veldig trist over det faktum at hun ikke har så sterke følelser over sitt barn som vi andre jentene har for våre.

 

Det sagt hun er en god mor for gutten sin.

 

Jeg sier ikke at du ikke vil bli glad i barnet ditt, Karnsje syntes du det er så fantastisk å bli mor at når du først har en så vil du ha flere.

Men vær veldig klar med deg selv om hvorfor du velger slik du gjør.

Vær klar med deg selv at om du ikke liker å være mor eller senere ønsker du hadde valgt andeledes så skal det IKKE gå utover barnet.

 

Et barn skal følge deg gjennom resten av livet ditt, det trenger masse kjærlighet og tid og du kommer til å ofre mye av det du har idag.

 

Og hva skjer om faren blir borte og du må oppdra barnet alene, vil du takle det?

 

Barn burde ikke komme inn i verden fordi man føler at man må ha et, de skal komme til verden fordi de er elsket og ønsket.