Jeg er så lei meg.. diskusjon med mannen om antall barn

[Anonym bruker]

Han vil ha to, jeg vil ha tre.

 

Har alltid sagt og følt at jeg vil ha tre barn. Har nå to herlige flotte barn, men føler jeg savner den siste.

 

Jeg er ikke ferdig med graviditeter og fødsler. og føler jeg mangler noe.

 

Er så rådvill og lei meg nå og vet ikke hva jeg skal gjøre. Mannen mener det holder slik at vi kan få tid for oss selv igjen. Han argumeneter for penger og at det er dyrt og at vi nå har en hver. Men jeg føler det ikke slik. Man prioriterer jo annerledes når man har tre barn.

 

Noen som har vært borti lignende hvor man tilslutt har fått et barn til allikevel?

[Anonym bruker]

Det høres ut som du er innstilt på at en av dere vil vinne, og en vil tape i denne situasjonen. Si til han at du er villig til å ta hans argumenter alvorlig, hvis han tar dine alvorlig. Så setter dere dere ned, tar en ordentlig prat om det, uten krangling, bruker evt litt tid til å tenke hver for dere, og kommer frem til et kompromiss.

Ja, vi har gjort det samme, men jeg vil ikke si hva det ble til. Det var noe vi til slutt ble enige om, etter å ha snakket ordentlig om det et par kvelder, og tenkt på en stund, og vi er helt enige om at det var riktig avgjørelse også den dag i dag.

Lykke til da Jeg var i din situasjon for et par år siden.

[Anonym bruker]

Det har jo mye å si hvor gammle barna er da. Kanskje det blir tre hvis dere får litt tid for dere selv..

Ellers tror jeg du bør høre på mannen din. Du vil ha tre barn fordi du har lyst på det. Han presenterer deg for gode rasjonelle grunner for hvorfor dere ikke skal ha flere barn.

 

Du får heller jobbe med følelsene dine. Hvordan ville du følt det hvis mannen din overtalte deg til å være med på noe som fikk vidt rekkende konsekvenser og varte resten av livet, bare fordi han følte ett savn etter det?

[Anonym bruker]

Vanskelig tema dette. Tenk deg om det hadde vært omvendt. Sånn er det hos oss. Jeg er fornøyd med to (hadde en fra før) og han vil gjerne ha ett barn til.

[Anonym bruker]

Ja, samme her, anonym 11.31- jeg mener vi klarer oss med de to skjønne jentene vi har, mannen min vil ha en til. Jeg synes det første året med barn er lite annet enn hard jobbing og jeg er så glad jeg er ferdig med det for siste gang, forhåpentligvis. Når vi har to, så er det en til hver å kle på, passe på når vii er på tur osv. En til hadde blitt kaos her, føler jeg. Jeg tenker mange ganger om dagen at "nei, dette blir den siste". Giuuuud tenk å pån igjen med nattevåk, søvnløshet, bæsjebleier, gulping, gråt og skrik, permisjonstid uten kontakt med mennesker og tur inn i depr.. Nei, så glad jeg e rovenpå igjen og at ting blir lettere og lettere her i huset jo større minsta blir.

 

Skjønner mannen din godt. Vet ikke hvor gamle dine er, men vår eldste er 7, og det er faktisk mye oppfølging allerede, med lekser, skoleturer, fritidsaktiviteter, bursdager, ser at etter hun begynte på skolen har hverdagen vår blitt så mye strammere og mer heseblesende- MÅ være ute til en viss tid om morgenen osv.. Tenk deg nøye om, om du har tre forholdsvis nære i alder som skal på skole, det blir foreldresamtaler og møter og konferansetimer og trening og vennebesøk over en lav sko, det blir myyye mindre tid til dere to. Jeg merket nemlig overgangen fra 1 til 2 veldig godt siden aldersforskjellen er så stor. Og føler jeg får fulgt opp min eldste litt for lite pga lillemor krever så mye. Med en til ville jo begge nesten havnet i skyggen... Vet ikke, men jeg har bare ikke dette motherhood- genet der alt jeg drømmer om er å fø opp barn. Ønsker meg mer tid til forholdet mellom oss voksne allerede m bare 2. Elsker dem over alt og sier ikke at alt er slit, har det veldig godt slik det er nå. men en til hadde blitt overload for meg ihvertfall. Og ja, han har et poeng m økonomi. de koster ikke mye de første årene, men så baller det på seg med klær, utstyr, sykler, ski og skøyter til alle mann.. Men- bare dere kan avgjøre dette.

[Anonym bruker]

Min mann og jeg var begge fornøyde med de to barna vi hadde. Jeg syns småbarnstida var et slit og kunne ikke tenke meg det igjen. Likevel, da yngstemann nærmet seg 5 begynte jeg å tenke på å sterilisere meg. Da tvang det seg på noen tanker ang dette. Jeg oppdaget at jeg egentlig alltid har sett for meg et barn til, men "ikke ennå". Jeg begynte å se på situasjonen og hvordan en graviditet ville påvirke livene våre. Jeg ville få barn når yngstemann begynner på skolen, og ville kunne ta ekstra permisjon og vi vil få et roligere familieliv disse første skoleårene til de eldste.

 

Min mann var vanskelig å overtale, men jeg opplevde det slik at dette var min siste sjanse. Han vil kanskje bli far om 15 år igjen, den muligheten har ikke jeg. For meg var det nå eller aldri. Min mann hadde utrolig nok forståelse for dette, og sa også at han skjønte at dette ble viktig for meg, etterhvert som jeg snakket mer og mer om det. Da jeg ble gravid fikk jeg kalde føtter, og vurderte abort (!), men tok heldigvis til vett, og skjønte at det var mine hormoner samt frykt for fremtiden. Nå har vi fått ei lita tulle, en attpåklatt og pappas øyensten. Livet er så utrolig herlig og jeg nyter hvert sekund at det. Livet har blitt mye roligere, også for de eldre barna. Det eneste skremmende er at jeg tenker nå at jeg kanskje burde fått en til...men det er ikke mannen med på. Nå er vi begge fornøyd og tilfreds.

[Anonym bruker]

Slikt kan man egentlig ikke planlegge på forhånd!

Jeg hadde det slik som deg, ønsket meg 3 barn. Men da jeg hadde to stk, så jeg det at jeg absolutt IKKE ville ha flere. Var "mer enn nok " med de to pøblene vi allerede hadde, hehe..

Så da gikk vi inn for ingen flere barn. Brukte prevansjon, og var nøye med det! Men alikebvell ble jeg gravid, så nå har vi 3 allikevell.