Føler at jeg ikke strekker til...

[Anonym bruker]

Lillegutt sover ganske greit om natta - våken 1 gang for å få mat (5 mnd) og synes det er morgen rundt kl 0630. Likevel får jeg ikke nok søvn, samme hvor tidlig jeg legger meg selv. Jeg merker at jeg har kort lunte, irriterer meg over alt og kjenner ikke igjen meg selv. Nå går det ofte utover storesøster på 3 år, som jo som 3åringer flest krever mye og spørr og graver om alt og ingenting. I tillegg er jeg redd for at dette går utover forholdet mitt... Samboeren min må tåle at jeg grynter og sukker og er konstant sliten og trøtt. Sex har vi kun hatt 3 ganger siden jeg ble gravid for over 1 år siden, og jeg orker rett og slett ikke tanken på noe seksuelt.

Jeg føler meg som en dårlig mor og kjæreste, og gråter veldig lett når jeg er alene. Jeg er innesluttet som type, men blitt enda mer nå etter fødselen. Jeg kjenner at klumpen i magen er der ofte og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at det skal bli bedre.

Jeg har ingen som jeg kan snakke med om dette heller... Derfor blir det et innlegg som anonym her på dib. Jeg er redd for at jeg er på vei inn i en depresjon for jeg synes det bare blir verre for hver dag. Dårlig samvittighet for alt jeg gjør og ikke gjør, og jeg føler at jeg aldri får være "bare meg" mer, men at jeg alltid er "mamman til x og y". Alt baller på seg og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker dette.

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver her heller, men på en måte føles det bedre at noen vet om det og kanskje høre at det også er en følelse andre har.

[Anonym bruker]

Og hvor er barnas far oppi dette? Be ham ta ansvaret sitt! Det er like mye hans feil som din at du sliter deg ut.

[Anonym bruker]

Han er her... Men jeg føler at det er jeg som "drar lasset" og gjør det meste i forhold til barna. Han sover gjennom hva det skal være om natta, noe som irriterer meg noe grenseløst også. Jeg føler at han prioriterer å hjelpe naboer, gjøre ting og tang på huset og i hagen i stedet for å være med barna da han kommer hjem fra jobb, og dermed blir jeg sittende med ansvaret for begge to helt til de kommer seg i seng.

Forholdet har skrantet en stund, og jeg er redd for at det blir slutten dersom jeg tar opp dette. Som sagt - jeg er ikke typen til å konfrontere, men sitter med masse-masse følelser og tanker alene. Slik har jeg alltid vært, uten at det har lagd problemer, men nå tror jeg at det tar knekken på meg

[Anonym bruker]

Hvor ender du om du ikke tar opp dette, da?

 

Han MÅ fatte og begripe at hans prioritet og ansvar nr 1 ligger hjemme. Han KAN ikke vente at du skal ta alt. Det er faktisk mer slitsomt å ha en partner som ikke er med å drar lasset, enn det er å være alene.

 

Vet godt hvordan det er, derfor er jeg alene:)

[Anonym bruker]

Siden det er jeg som er hjemme i permisjon er det jeg som tar alt av klesvask, husvask, innkjøp, middager også.

Problemet er at jeg HATER konfrontasjoner... Og jeg er så redd for at han skal synes jeg er urimelig og at dette er det som får begeret til å renne over og at han skal flytte ut.

Nå føler jeg at alt topper seg og jeg er redd for at jeg bukker under...

[Anonym bruker]

Han vil ikke synes du er urimelig dersom han forstår hvordan du har det.

Drøy en måned til å la ham få ta over permisjon, eller ta ut fedrekvoten sin da. Kanskje han får litt mere innsikt i hvor slitsomt det er å gå hjemme med barna og husstell mens du er på jobb igjen.

 

Jeg sover også som en stein om natta og våkner ikke så lett. Det endte med at samboer måtte sove på ett annet rom for at jeg skulle ha sjanse til å våkne før sambo. Det er liksom ikke noe man kan noe for, så man må bare løse problemet på en praktisk måte.

 

Hvis du er B-menneske, så må du utrede det og se om du kan gjøre noe med det. Hos oss er det jeg som står opp med barna hver dag, mens sambo gjerne sover to-tre timer til om hun ikke må på jobb.

Jeg unner henne søvnen, for jeg ser at hun trenger det, men jeg må innrømme at jeg blir lei til tider.