Jeg kveles...

[Anonym bruker]

Parforholdet har ikke vært slik det skal være på åresvis (f.eks. ingen sex - bortsett fra da gutten vår ble til). Har fortrengt det i mange år, ganske morsomt hva man fortrenge altså. Var hos sexolog/psykiater for å se hva som er galt med meg.

Så for ca. 1,5 år siden hadde jeg en samtale om dette med en vennine og plutselig slo det meg: Det eneste som er galt med meg er at jeg ikke elsker mannen min som "mann" lenger. Er veldig glad i han, men mer som bestevenn og faren til sønnen min. Siden den gangen har det bare blitt klarere og klarere for meg at dette ikke vil forandre seg og at jeg aldri vil ha sex med han igjen, jeg tiltrekkes overhodet ikke av ham lenger, tvert imot, mange småting som støter meg.

Har tenkt lenge at jeg burde ha insett det hele før vi fikk barn og at jeg bare må holde ut for vår sønns skyld (mot rådene jeg fikk fra flere venner). Får gå fra han når gutten er voksen osv.

I perioder fungerer det også og jeg har det forholdsvis bra, men så finnes det mange perioder (som f.eks. nå) der har følelse av at jeg ikke orker en dag til, jeg har virkelig følelesen av å kveles.

Jeg har ikke snakket med mannen min, vi snakker liksom ikke om slike ting. Jeg tror at han aner noe, men er altfor redd å snakke om det.

Men han kan da ikke være lykkelig han heller?! Han har fortjent et bedre forhold med sex osv og det har sikkert jeg også.

Tør bare ikke å gjøre noe, er nok feig, men har jeg ikke noe fast jobb, kun et dårlig betalt vikariat og alle vet jo hvordan jobbsituasjonen er for tiden. Aner ikke hvordan jeg skulle takle et samlivsbrudd finansielt.

 

[Anonym bruker]

Hvorfor elsker du ham ikke lenger?

 

Hvis du planlegger å gå fra ham når gutten deres er voksen, så bør du fortella ham det nå, sånn at du ikke ødelegger hele livet hans.

 

Klart han kan være lykkelig. Menn er langt mindre kravstore til samlivet enn det kvinner er. Og om dere ikke har hatt sex på evigheter har han sikkert slått seg til ro med at det er sånn det er.