Skyldfølelse etter fødsel

[Anonym bruker]

Jeg vet det er helt idiotisk å tenke slik, men jeg sliter med skyldfølelse etter fødselen. Fødselen endte i keisersnitt, og det hører vel med til historien at jeg har fått fødselsangst i ettertid. Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at det på en eller annen måte var min "skyld" at det keisersnitt - at det var noe jeg kunne ha gjort annerledes, kanskje hvis jeg hadde klart meg uten epidural, at jeg på en eller annen måte presset feil... Jeg føler meg sviktet av kroppen min, som ikke klarte det (tilsynelatende) alle andre kvinner klarer.

 

Noen som kjenner seg igjen? Jeg vet som sagt at dette er både irrasjonelt og destruktivt, men jeg klarer ikke la være.

[Anonym bruker]

Ville bare si at jeg forstår tankene dine.

[Anonym bruker]

det er ikke alle kvinner klarer å føde!!!

 

jeg klarte det heller ikke - endte med at legen måtte dra ham ut med tang etter flere mislykkede vakumforsøk (stakkars hodet til gutten min....)! fikk ut en livløs gutt som heldigvis kom seg kjapt - men mener selv at de burde tatt ks leeenge før det endte sånn som det gjorde for meg!

 

jeg hadde høye forhåpninger til selve fødselen, og regnet med at dette kom til å gå helt bra. Nå ser jeg ikke sånn på det, det er helt klart, men jeg tenker på ingen måte at kroppen min sviktet meg.

 

Prat med helsesøster/jordmor om det - det er på ingen måte "din feil" at ting gikk som det gikk!

 

Hadde du ikke fått ks hadde barnet mest sannsynlig dødd, og DA hadde du nok med sikkerhet visst at kroppen din sviktet deg da....

[Anonym bruker]

Jeg vet jo egentlig at det ikke er min feil, og hvis en venninne hadde fortalt en slik historie til meg, ville jeg sagt det samme som deg til henne. Dessverre blir det vanskeligere når det gjelder meg selv - jeg dømmer meg selv knallhardt. Jeg føler at jeg ikke klarte det, at jeg ikke dugde, at på denne ultimate prøven på mine (ur)krefter - der falt jeg totalt gjennom.

 

Det er fortvilende, særlig siden jeg har en perfekt liten sønn, som jeg er så glad i. Jeg synes det er forferdelig at når jeg tenker på starten han fikk i livet, så var det bare fælt. Jeg ser ingen lyspunkter.

 

Jeg har snakket mye med mannen min om det, men han hadde en helt annen opplevelse av det som skjedde enn meg. Hans opplevelse er helt klart mer fornuftig, mer i tråd med det som faktisk skjedde. Likevel - jeg klarer ikke å la være å føle det jeg føler. Min opplevelse av fødselen er reell og virkelig for *meg*. Fremdeles husker jeg nye ting som jeg har fortrengt helt til nå.

 

Og ja, du har rett - uten keisersnittet hadde sannsynligvis både jeg og sønnen min vært døde. I "beste" fall ville en eller begge av oss overlevd -med store hjerne-/underlivsskader. Dette handler ikke om at jeg ikke er takknemlig for at vi begge er friske og sunne, det er dessverre slik at jeg ikke har taklet opplevelsen på en særlig god måte...

 

HI

[Anonym bruker]

bump