Dere som vet mye om autisme

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn, som er 3.5 år. Det har vært stilt spørsmål og han har autisme og vi venter på utredning. Vi har også vært på abc-undersøkelsen hvor de også mente at han hadde autistiske trekk, men stilte ingen diagnose.

Gutten min er hørselshemmet, og dermed er språket/kommunikasjonen heller dårlig.

 

Men i løpet av det siste halve året har han hatt en enorm forbedring! Han har lært seg mange ord (før jul hadde han ca 15, nå vet jeg ikke helt, men ca 50?), nå har han begynt med enkle setninger. I tillegg har han blomstret opp (som følge av språket?) og har gjort stor fremgang på andre måter også.

Feks; nå er han i stand til å kle seg selv (med måte, vi er ikke helt på sokker og genser enda, men bukse, jakke, sko går fint). Han gjentar nye ord, han har begynt å "manipulere" (feks, han var syk for noen uker siden og siden han da sa auuuuuu og fikk mye oppmerksomhet, så sier han auuuuu nå hvis han skal legge seg og heller vil sitte på fanget og kose).

Han har blitt mer interessert i andre barn, han tar nå initiativ til å leke og deltar mer i lek. Før ville han ikke leke med andre, noe jeg tror skyldes at han ikke forsto dem. Og de forsto ikke ham.

 

Men all denne fremgangen han har vist, tyder jo på at det ikke er autisme likevel? Nå vet jeg ikke mer om autisme enn det jeg har lest på nett, men jeg synes gutten min har hatt en enorm fremgang. Han er nysgjerrig på livet, på andre og er ekstremt lærevillig. Når han "knakk koden" på språket, så synes jeg det løsnet for ham.

 

Er jeg en overivrig mor som legger betydning i ingenting, eller har magefølelsen min rett?

[Anonym bruker]

JEg vet en god del om språk, og mangel på det, men ikke sååå mye om autisme. Vet litt om Aspergers.

 

Jenta mi hadde ikke språk som 3 åring. Et ord kunne andre forstå uten at jeg var "tolk", og de andre ordene laget hun selv. Men de var mer lyder enn ord. Hun nektet konsekvent å herme, så det var ingen vits. Ikke å stille henne spørsmål hvor en ventet annet enn ja/nei til svar, heller.

 

Med henne var det mistanke både om syndrom og ADHD, men ved grundig testing på BUP så fant de at det KUNNE samsvare med ADHD uten at de ga henne diagnosen. ADHD kan i en del ting minne om Aspergers. Men mest sannsynlig var det språkvanskene som var årsaken til alle andre sosiale problemer. Hun var litt hyper og urolig i rolige situasjoner(som samlingsstund og måltider), likte best utelek(hvor hun forholdt seg lite til de andre barna), og forsto lite av lek med andre.

 

Hun fikk også dren som 4-åring, selv om legene på ØNH-avd mente hun hørte nok til å lære å snakke. Dette ga en virkelig kick til språket hennes, så hun hadde nok ikke hørt så bra likevel.....

 

Så språket har enormt mye å si i hvordan de lærer sosiale regler og koder. Og reaksjoner/mangel på evne og kunnskap i det sosiale hos barnet kan minne om mye "rart".

 

Så din magefølelse kan godt være det rette:) Men ikke la være å utrede. Barnet trenger nok en god del hjelp for å virkelig få språket på plass til skolestarten:) Her var det daglig trening med spes.ped i bhg fra 3-årsalder til skolestart. De trente etterhvert på det sosiale også, med f eks organisert rollelek osv.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! :-)

 

Er det noen flere som har noen innspill?

 

HI