19 år, gravid for andre gang på under et år...

[chickenlucy]

Første gangen tok jeg abort, noe jeg syns var sykt vanskelig.

Men nå er situasjonen ganske mye verre. Jeg og kjæresten min, har netopp slitet litt i forholdet, og har hatt en pause. Under pausen, fant vi ut at jeg var gravid igjen. Da ble vi automatisk sammen igjen, selvom vi egentlig skulle ventet rundt 3 uker til.

 

Men, det som er, er at nå vil jeg beholde barnet...Forrige gang visste jeg det var stort sett umulig for oss, siden vi da hadde bare vært sammen i 2 måneder, og jeg skulle begynne på dyr skole og visste ærlig talt ikke mye om barn. Jeg var ikke klar i det hele tatt. Men nå føler jeg at jeg er det. Jeg ble nesten glad da jeg fant det ut! Jeg har vært på masse internett sider og sett på uke-etter-uke utviklingsprosess, vært på amathea og snakket om økonomisk ansvar og muligheter og generelt nesten gledet meg.

 

Men så kommer problemet. Kjæresten min er en veldig god gutt. Men han er veldig redd. Han er redd forholdet vårt kommer til å sprekke, og ungen vil bli dratt fram og tilbake mellom oss. I tilegg, er han bekymret for vårt eget forhold. Nå vet jeg at han ikke har hatt den enkleste barndommen, men jeg skulle bare ønske han kunne prøve å se at ting ikke repeterer seg etter foreldrene sines situasjoner... Jeg har fortalt at økonomi ikke er noe problem, men han vil fortsatt at jeg skal ta abort.

 

Jeg elsker kjæresten min over alt på denne jord. Han er min andre halvdel, men jeg er virkelig ikke sikker hva jeg skal gjøre nå. Jeg har virkelig ikke lyst å ta en abort, men er det dårlig gjort av meg om jeg gjør det omvendte? Setter veldig pris på tips!

[Anonym bruker]

Tips 1: Ta ansvar for dine egne handlinger! Har du klart å bli uplanlagt gravid (usansynlig, for man gjør ikke den feilen 2 ganger når man har andret på an abort!), må du snart lære at det kan lønne seg å tenke igjennom og planlegge litt før man handler.

 

Tips 2: Om han ikke vil være far, så la ham slippe! Det er ikke ensbetydende med å ta abort, det betyr at du må belage deg på å klare deg selv.

 

Tips 3: Han er tydeligvis ikke av samme oppfatning som deg, at du er hans andre halvdel, altså. Han har nok rett når han tror at forholdet deres ikke vil takle dette. Du bør kanskje komme deg ut nå, i stedet for å bli forlatt halvveis i svagerskapet.

 

Det er ikke plankekjøring å få barn! Svangerskap kan være tøffe og sette ethvert forhold på prøve, således som småbarnstiden kan. Samtidig kan det være den mest berikende perioden av ditt liv. Du trenger å se realitetene i øynene, lille venn.

 

Du ønsker ikke abort, og det er ditt valg. Det er ikke dårlig gjort av deg å beholde barnet, men dårlig gjort om du tvinger far til å holde sammen pga en graviditet. Forholdet kommer aldri til å gå bra, men barnet vil du nok ikke angre på.

 

Lykke til!

 

 

[chickenlucy]

Takk for at du svarer=)

 

1: Vi har vært mye mer forsiktig denne gangen. Forrige gang var vi slurvete, ja jeg innrømmer det. Men i vinter begynte jeg på p-piller (noe som jeg faktisk var ganske redd for før), og ble gravid under bruk av p-piller. Så det var rett og slett feil valg av p-piller..

 

2: Såklart har jeg lyst å la han slippe når han er redd! Men det er ikke lett... Jeg har liggi å grått veldig mye over akkurat den situasjonen, og jeg gjør alt for å ikke være egoistisk her. Jeg har sagt hele tiden til han, at vil at det skal være en tostemmig beslutning.

 

3: Nå vet jeg ikke helt sikkert, om du mente han eller ungen, men jeg vet i hvertfall jeg ikke vil kvitte meg med han..Men en annen abort er sykt vanskelig. Jeg vet ikke om du har hatt det, men jeg opplevde det som noe ganske traumatisk og ekkelt. Jeg ser veldig alvorlig på dette. Jeg har søkt hjelp hos flere organisasjoner ang. info og jeg vet det ikke er en lett piknik.

 

Jeg vil absolutt ikke tvinge han. Det har jeg gjort veldig klart. Men, jeg vil bare...Jeg vet ikke helt, at vi skal være mer enig. Møtes på midten men det er liksom ikke noe midtpart i et to-stemt valg. Det blir uansett en av oss som må bestemme.

Du må absolutt ikke tro han er en vanlig "ungdoms"gutt som gir litt faen, for det er han ikke. Nå høres jeg sikkert ut som en veldig naiv og smådum jente, men jeg er voksen nok til å ha analysert hvordan han er. Men, moren hans var ung selv da hun fikk han, og forholdet mellom hun og faren var absolutt ikke bra. Det er vel derfor han er redd. Jeg vet han ikke ville dratt fra meg heller

[Anonym bruker]

For å si det slik; Jeg har vært deg! I mitt tilfelle var jeg litt eldre og hadde ingen abort bak meg. Valgte å beholde, selv om vi var i tvil begge to, men mest var det han som ville. Vi forsøkte å få det til å fungere og gjorde så godt vi kunne. Ett år etter fødselen ble vi gravide på nytt, uplanlagt. Forholdet var tynnslitt og vi var begge enige i at det ikke var lurt å få barnet, så det ble abort i uke 8. Jeg angret veldig på aborten, men føler fortsatt at det var det eneste riktige vi kunne gjøre. Vi holdt sammen til barnet vårt var 2 år. Da fant vi ut at vi hadde lurt oss selv for lenge. Vi skiltes som venner.

 

I tiden etterpå slet jeg meg gjennom utdannelse som enslig mor. Det var ikke lett å være alene, og lure på om jeg noensinne ville finne en god mann som ville ta både meg og barnet mitt. Og det under forutsetningen at jeg hadde et godt forhold til BF!

 

I dag er jeg gift med en god mann som tok oss begge som sine, og venter hans andre barn. Men det har ikke vært lett underveis.

 

Jeg håper at du gjør det som er riktig for deg. Men forsøk å ikke være naiv oppi det hele, da du nesten garantert ender opp med å bli veldig veldig skuffet.

 

Lykke til!

 

Hilsen annien som svarte deg.

[chickenlucy]

Jeg var litt redd jeg skulle få en kjefte melding jeg nå. (jeg blir fort litt redd hvis jeg har gått litt defensivt).

 

Det er jo trist det skulle være sånn for deg da. Jeg kan se hvorfor du skrev det du skrev i det første svaret ditt, og jeg setter faktisk mer pris på det nå. Abort er ikke enkelt, men som i fjor, så angret jeg men jeg vet nå at det var veldig riktig av meg. Jeg har bestilt en abort nå, hvertfall som en for-sikkerhets-skyld. Vi har bare denne uken på oss å bestemme oss på, så da tenkte jeg det var like så greit og da har jeg hvertfall litt mer tenketid innen dagen kommer.

 

Så bra at alt endte godt for deg da=) Jeg håper ting går bra for meg også. Tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare og gi tips. Jeg setter veldig pris på det=)

[Anonym bruker]

Hei Lucy!

 

Jeg er selv gravid og jeg er også 19. For to år siden på samme tidspunkt ble jeg gravid, og men selv om barnefaren var en jeg hadde vært sammen med i noen mnd følte jeg meg ikke trygg på han. Jeg bestemte meg for å ta abort, i en alder av 17. Gikk igjennom en medisinsk abort helt alene men jeg sleit ikke med det etterpå. Når man er så ung er det lett å gå videre tror jeg!

 

Nå er jeg gravid igjen, fant det ut i går, og skal inn og ta en første pilla i morgen og så blir det abort på lørdag.

Jeg er overhodet ikke klar for barn nå, men det høres ut som at du er det. Jeg er redd for svangerskapet, jeg er redd for å ha vondt og jeg er redd for å ikke kunne ta meg av barnet mitt.

 

Ikke la kjæresten din presse deg til å ta abort, du kommer til å bli en flott mor og han kommer til å elsket barnet når det først kommer. Bare gi han litt tid, for han er nok veldig redd nå.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Heisann Chickenlucy...

 

Skal fortelle deg min historie jeg...

Jeg har vært sammen med min samboer siden jeg var 15. (Er nå 20.)

Vi hadde 6 mnd pause her i fjord pga en del rot.

 

Rett etter jeg fylte 16 fant vi ut jeg var gravid.

Vi bestemmte oss for å ta abort for ingen av oss var klare for det..

Etter denne aborten begynte jeg på pplaster siden jeg tydelig vis hadde slurvet med pillen. Så fant legen ut det var en god prevansjon for meg.

 

6 mnd etter aborten og ny prevansjon fant vi ut jeg var gravid igjen.

Nå var jeg tre mnd på vei og vi bestemmte oss for å fullføre.

For tydelig vis var det meningen vi skulle bli unge foreldre. =)

Nov 06 tre mnd etter jeg hadde fylt 17 år fikk vi vår lille prinsesse.

Hun har gitt oss mye glede og vi holdt sammen til hun var 1 og et halvt år. Da flyttet vi fra hverandre fordi vi beggge følte vi hadde blitt for fort voksene og trengte pusterom. Vi hadde fremdeles god kontakt og elsket hverandre fremdeles. Vi klarte bare ikke bo sammen.

2 mnd etter vi hadde flyttet fra hverandre ble jeg gravid i gjen denne gangen også på pillen. Vi valgte å ta abort pga situasjonen som var.

 

Vi har nå flyttet sammen igjen og for to dager siden fant vi ut at jeg var igjen gravid. Jeg har klart og utdanne meg til intriørkonsulent etter jeg fikk min datter og holder nå på å ta siste åre på vgs som privatist samtidig som jeg har fått jobb som ass. butikksjef i en kjent kles kjede.

men nå vet vi virkelig ikke hva vi skal gjøre. Vi er begge klar og har snakket om at vi vil ha en til fordi nå blir vår datter tre år og vi vill ikke ha for stor aldersfoskjell. Men det er vanskelig siden jeg har nettopp fått ny jobb.

 

Men poenget mitt er at jeg tror du vil klare deg fint vist du går inn for å få det til for deg og din kommende baby... Min samboer var også livredd i starten og synes dette var kjempe skummelt men etter UL forandret han mening totalt. Vi har klart oss bra og det vil nok du også gjøre evt hvis du beholder. Vi bor trossalt i norge å dette lande er flink til å støtte folk som deg og meg både økonomisk og ang skole gang..

 

Gjør det du føler er riktig. Følg hjerte ditt <3

Lykke til =)