Jeg er i ferd med å ødelegge livet mitt!

[Anonym bruker]

Har null energi. Sykemeldt grunnet brudd i ryggen i 7 mnd, men det er såpass helet nå at jeg bør nok ta meg sammen og bli friskemeldt snart. Klarer å gå igjen, sliter bare med smerter og betennelser og er snart frisk igjen.

 

Det har vært en lang prosess, med mye opptrening og sterke medisiner, men som jeg jo nå ikke går på mer. Orker ingen ting, klarer ikke ta tak i essensielle praktiske ting som burde vært gjort. Livet har blitt til å komme gjennom dagene. Kontaktet legen pr tlf i dag for å forlenge sykemeldingen i 14 dager, skulle vært friskemeldt i dag.

 

Føler meg misslykket. Får til barn og hus, men ikke meg selv, økonomien lider under langvarig sykemeldig og jeg har bare blitt patetisk. Prøvde å jobbe i dag, men fikk ikke noe konsentrasjon og ringte da legen for å forlenge sykemeldingen.

 

Alt jeg har lyst til er å sitte i hagen, se barna mine leke og drikke ett glass hvitvin. Klarer ikke samle energi for å ta tak i livet og det betyr mye jobb som var utrolig viktig for meg før. Jeg har blitt sosial sky og skvetter hver gang tlf ringer

 

Jeg var en ressurssterk jente, som knakk bokstavlig sammen etter ett brudd i ryggen (stygt brudd, har sittet 5 mnd i rullestol og iherdig opptrening for å gå igjen).

 

Er redd jeg mister mann, barn, hus og jobb og blir en rødvinspimpende patetisk jente....Noe som er ekstremt fjernt fra mitt normale liv, så jeg kan ikke se det anderledes enn at det er meg selv som ødelegger mitt eget liv, og hvor patetisk er ikke det.... :-(

[Anonym bruker]

jeg har nok ingen gode eller lange svar... men jeg ville bare si at det er positivt at du får det ut på et vis da, det at du skriver det her:-)

 

det virker som du har lyst til å gjøre noe med det, og det er vel i grunn det viktigste: at du ønsker å gjøre noe med det. Deretter må du jobbe med deg selv, men du har også lov å spørre om hjelp på veien:-)

 

håper du får mange gode svar her.

 

 

Lykke til, stå på og vær sterk, og gjør det rette!!

 

 

[Anonym bruker]

Har du sagt dette til legen din? Høres ut som du burde hatt noen å snakke med. Men da du trente opp ryggen igjen, hadde du vel et apparat rundt deg som tok seg av både det fysiske OG det psykiske? Samboeren min var på et opplegg for å trene opp ryggen, og selv om det var kun det fysiske han trengte hjelp til, var mental oppbygging en del av pakka.

 

Ikke sitt og la det bli verre for hver dag som går, ta tak i det NÅ!

[Anonym bruker]

Nei, jeg har ikke sagt noe til legen, familie, mann eller venner.

 

Jeg er utad den evig optimist, som er blid og positiv og fokuserer på andre mennesker enn meg selv. Jeg har vært ståpå menneske i alle år og stilt opp for alle. "Dette klarer du!" sier alle, "Tøffe tak, men er det noen som kommer styrket ut av dette er det deg!", sier andre

 

Jeg er utdannet psykolog, så det er vel forventet fra alle hold at dette takler jeg, men gjør jeg det?...

 

Det er ikke lett, og jeg graver meg inn i hulen min..

[Gunn og Gutta]

Det kan nok være en terskel å komme seg over, når en har vært "utestengt" såpass lenge fra jobb, men hva med å krype over den terskelen med å gå veldig gradvis tilbake til jobb, f.eks starte med 10- 20 % stilling til å begyne med?

Det vil nok hjelpe på psyken å komme seg igang igjen!

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Gi deg selv tid og omsorg, jente! Stell pent med deg selv! Sitt i hagen og kos deg! Kjenn at du lever. Stress gjør deg ikke bedre. Lev livet langsomt, så kommer du deg igjen når du er klar for det. Presser du deg, vil det bare ta lenger tid. Lykke til med å leve :-)

[Anonym bruker]

Takk, blir helt på gråten her!

 

Leve, ja hva er det? Hadde ett liv, men det har blitt borte og jeg selv ødelegger det med min positivitet utad og depresjon innad.

 

Jeg er rett og slett patetisk. Bør ta meg sammen, men har 0 energi...

 

Dette er ikke meg, men har blitt meg. Leit.

 

HI

[Anonym bruker]

Synes faktisk du skal skaffe deg egen psykolog. Synes det virker som om du er deprimert? Orkeslösheten din, isolering og fölelsen av å ha blitt patetisk synes jeg vitner om en depresjon! Har du tenkt den tanken selv?

 

Önsker deg alt godt! Klem fra en annen psykolog!

[Anonym bruker]

Kjære deg. Du har vært gjennom en tøff tid, og du er ennå ikke frisk i og med at du fortsatt har smerter og betennelser. Hvordan kan du forvente at du skal være på topp igjen allerede nå?

 

Det første du bør gjøre, er å snakke med noen. Legen din, mannen din, en venn, en psykologkollega, gjerne alle de overnevnte. Hvorfor tror du "alle" forventer at du skal være sterk og positiv hele tiden? Vil de ikke like godt forstå deg om du forteller at du er sliten og sliter? De fleste har hatt det slik en eller annen gang i løpet av livet, og med din historie har du GOD grunn for å bli deprimert, det forstår "alle"!

 

Du bør gi deg selv mer tid. Hvil mye. sov mye og fortsett (evt intensiver) opptreningen. Fysisk aktivitet gir både fysisk og psykisk overskudd, hvis den utføres over tid.

 

Slutt helt med alkohol, den sløver deg bare. Drikk heller mye vann.

 

Jeg så også et godt forslag over her, om at når du føler deg klar til å gå i jobb, så start med lavere stilling. Halv dag, annenhver dag eller noe sånt.

 

Livet vil bli overkommelig for deg også etterhvert, det vil bare ta litt tid. Lykke til!