Deprimert etter psykologtime

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en fødselsdepresjon + en del konflikter i forholdet til min mor. Går til psykolog ca 1 gang i mnd for å få litt rådgivning ol.

Jeg er så og si frisk etter fødselsdepresjonen men har noen få dårlige perioder innimellom.

Men de siste gangene jeg har vært hos samtale har jeg blitt skikkelig deprimert dagene etterpå, uten jeg vet helt hvorfor.

Er dette vanlig?

[Anonym bruker]

Jeg ble også det. Psykologen graver i møkka di, og da blir du skitten. Jeg slutta. Ville ikke grave meg ned i møkk!

[Anonym bruker]

Hi her. Ja jeg vet ikke om jeg gidder fotsette om jeg blir deprimert av det, er jo ikke det som er meningen:)

Men samtidig føles det veldig godt å snakke med han der og da og det kan jo være ting jeg trenger å få ut og som er med på å gjøre meg deprimert.

[Anonym bruker]

Det går jo an å si til psykologen at du blir deprimert etter samtale, og lurer på hvorfor? Og du må huske at bare fordi han er psykolog, så er det ikke dermed sagt at han/du skal grave i ting som du egentlig ikke vil grave i. Jeg har gått til psykolog, og bevisst latt være å snakke om noen ting fordi jeg der og da ikke syntes det var relevant, fordi jeg syntes det ble for vanskelig e.l. Psykologen hadde all verdens forståelse for dette, og kan på ingen måte presse på hvis jeg absolutt ikke vil.

Det er naturlig å få litt tunge dager etter å ha snakket om vonde ting hos psykologen, men hvis det er den eneste grunnen til at du har dårlige dager for tiden, så er det litt ubalanse et sted der virker det som.

[Anonym bruker]

Du velger hva du vil snakke om i psykologtimen og du velger HVA og OM du vil svare på psykologens spørsmål. Psykologens jobb er å sette igang tanke og følelsesprosesser som skal fremme endring.

 

Men det er helt vanlig å bli sliten, nedfor etter psykologtimer og det handler om at det er satt i gang bevegelse i dypere følelsesmessige prosesser. Jeg vil til å med si at det er mer vanlig å bli sliten og nedfor enn å ikke bli det. Smerten er satt i bevegelse. Man må selv kjenne etter om det er ok å gå inn i stoff som kjennes vondt. Det er ikke alltid bra åpne ting som skulle forblitt lukket, dersom man ellers synes å mestre tilværelsen.

 

Det som teller er funksjon; hvordan fungerer jeg i hverdagen og det andre er symptomtrykk; hvilke symptomer har jeg som gjør min tilværelse vanskelig? Er svaret ingen av delene, kan du spørre deg om du trenger psykologen, om det er på tide å avslutte. Det er ikke slik at The Talking Cure hjelper alle.

[Anonym bruker]

Det har jeg blitt også. Sikkert fordi man graver i ting som er vanskelig. Men så har jeg følt meg mye bedre igjen, inntil neste gang.

 

Da jeg var depressiv så var jeg naturligvis veldig selvopptatt og likte å snakke om meg selv til psykologen. Selv om om det gjorde meg trist etterpå. Pluselig en dag så satt jeg der og tenkte: herregud, er det noen vits i å grave i dette da. Og jeg ble litt flau for å fortelle for mye. Da sluttet jeg. Har hatt dårlige perioder etter det, men jeg har jobbet med det jeg har lært av depresjonen. Nå føler jeg meg bedre enn på lenge og kan mye om meg selv.

 

Si det til psykologen, du. Men du kan jo også vurdere om du vil grave enda mer. Jeg har valgt å ikke grave dypere. Ihvertfall i denne omgang.