Trenger gode råd...

[Anonym bruker]

Skal prøve å holde dette kort. Fikk en datter i i begynnelsen av 2002. Flyttet fra BF tilbake til hjembyen til oss begge i 2004. I 2006 valgte jeg å flytte igjen, men lot datteren min bli igjen hos BF, fordi de trengte å få mer kontakt, da de kun hadde sett hverandre hver 3 helg i flere år. Avtalen var at jeg skulle få henne tilbake etter 1 år. På slutten av 2007 satte BF seg på beina og nektet å overholde avtalen vår. Jeg flyttet da tilbake til hjembyen vår og hadde først vanlig samvær. Etter mye krangling og mekling fikk jeg hovedomsorgen i begynnelsen av 2008. Hun har siden dette bodd hos meg. Jeg har funnet meg en ny mann, og vi har fått barn sammen. BF har også samboer og de prøver å få barn.

 

BF kom så plutselig med at han ville ha 50/50. Jeg sa det var uaktuelt så lenge vi bodde så langt fra hverandre og kranglet så mye, men at vi kunne øke samværet gradvis og at vi gikk til familieterapeut for å fikse samarbeidet vårt. Dette nektet BF og han saksøkte meg for å få full omsorg. Han har sendt mange stygge mail og sms, disse har jeg selvfølgelig tatt vare på.

 

Vi har vært på rettsmøte hvor vi ble enige om 60/40 etter at den sakkyndige har uttalt seg. Dette er helt i orden for meg, for da har hun fremdeles ett "hovedhjem" i nærheten av skolen og en stor vennekrets. Den sakkyndige sa at hvis BF ønsker 50/50 så må han flytte til skolekretsen hennes.

 

Vi skal ha et rettsmøte til, og nå krever han igjen 50/50. Han sier at datteren vår er lei seg når hun skal til oss og at hun har gitt uttrykk for at hun ønsker å være like mye hos begge parter. Selvfølgelig har hun det!! Det er jo pappaen hennes som hun er veldig glad i, men hun forstår ikke konsekvensene av dette, selvfølgelig.

 

Jeg mistenker far for å hele tiden fortelle henne at hun er mer hos meg enn hos han, istedet for å fortelle hvor kjekt det er at hun er så mye hos han. Han gir henne rett og slett dårlig samvittighet, hun er veldig lojal og sensitiv.

 

Nå har vi holdt på i snart to år, og jeg er sliten. Jeg har aldri nektet noe form for samvær, fordi jeg syns det er viktig at far/barn får et godt forhold. Skal man ha 50/50 løsning, krever dette et utrolig godt samarbeid mellom foreldrene og at de bor i nærheten av hverandre. Ingen av disse vilkårene er oppfylt pr dags dato. Derfor sier jeg nei til en slik løsning i dag. Men hvis dette endrer seg, så selvfølgelig!!!!

 

Dette ser ikke BF. Han skyver henne foran seg i denne konflikten og forteller at det SÅ viktig at hun blir hørt, og ikke den sakkyndige. Jeg vet at barn kan si ting fordi de er redd for å såre, og av andre grunner, derfor har jeg ikke laget noe bråk når hun forteller meg ting som jeg har reagert på. Men nå tror jeg at jeg kommer til å fortelle alt. Det kan jo ikke være sånn at når hun forteller han ting, så teller de, mens når hun forteller meg ting, så er hun for liten til å skjønne noe....

 

Huff...dette ble langt....Bare et hjertesukk fra meg, er så lei....