Uenige

[vera84]

Jeg og samboeren min venter vårt første barn sammen. Han har en sønn fra før som ikke er døpt, og han ønsker ikke å døpe våre felles barn. Sambo har meldt seg ut av stastkirka, og ønsker ikke at vi skal velge tro ol for barna våre.

Jeg derimot ønsker at barna mine skal være døpt. Jeg er selv døpt, konfirmert og har et forhold til kirka og Kristendommen, selv om jeg ikke kaller meg selv kristen. Og mener at barna kan velge om de vil konfirmeres eller ikke når de blir store nok, og om så melde seg ut av statskirka.

 

Noen som er litt i samme situasjon, og kommer dere til enighet??

Vi virker ikke til å bli enige.....

[Anonym bruker]

Veeel... hvis det er tradisjonen og rammen rundt som er viktig for deg, og ikke kristendommen som sådan... og hvis det er viktig for ham at barnet ikke blir oppdratt kristent, og du ikke har tenkt å lære opp barna til den kristne tro (velge selv osv)... så kanskje la være? De kan jo også døpe seg etter eget valg i konfirmasjonsalder hvis de vil konfirmeres i kirken. Er jo noen menigheter som praktiserer voksendåp nettopp fordi det da er et bevisst, gjennomtenkt valg.

[Anonym bruker]

vi er i akkurat lik situasjon. Samboer var raskt enig i at siden jeg hadde så lyst til å døpe så skulle vi det. Dåp er jo bare en positiv begivenhet da, og jeg syns det hadde vært kjipt for ungen om han må velge å døpe seg når han er gammel nok til å for å konfirmere seg, da er det bedre å være døpt som baby og så kunne velge fritt ang konfirmasjon. Dåp er en del av kulturarven og historien vår, og vi har så få tradisjoner her i landet at samboer også syns det er fint nå som vi har bestemt oss for det.

 

Lykke til med å bli enige da!

[Anonym bruker]

Nå er ikke vi i helt samme situasjon, men vi var uenige vi også.

Jeg ville døpe og han barnevelsigne, men i menigheten der vi går praktiserer de begge deler, så da ble vi enige om å gjøre "det meste" (altså døpe) siden vi tenkte bedre å gjøre "for mye" enn "for lite" hvis du skjønner?!

 

Jeg var veldig bestemt på at jeg ikke vil det skal bli vanskelig for barna våre å konfirmere seg kristelig hvis de ønsker det, (noe jeg jo håper de vil), og da mener jeg det er å sette litt "kjepper i hjulene" for dem å la dem måtte døpe seg som fjortis for å kunne det, det er ikke akkurat det kuleste for en fjorten-femtenåring! Selv om vi begge er kristne, hadde jeg syntes det hadde vært flaut å måtte døpe meg før konfirmasjonen, men vi er jo forskjellige:)

 

Synes det er litt urettferdig at han som ikke har noen tro skal få viljen sin hvis det betyr litt for deg å gjøre det, om ikke annet enn for tradisjonen!

Håper dere kommer til enighet:)

[MiMa09]

Vi har samme diskusjonen i heimen vår. Jeg vil ikke ha noen dåp i det hele tatt.Det har med at jeg er totalt uenig i måten statskirken legger opp til dåp/konfirmajson på. Men sambo vil gjerne, mest pga tradisjon og at han vet det kommer til å bli baluba fra enkelte i familien hvis vi ikke gjør det. I hans familie er mange veldig opptatt av at man skal være gift før man får barn også, og vi er jo ikke det heller til stor fortvilelse for enkelte. Jeg har bestemt meg for å gi meg i denne diskusjonen og la han få bestemme hvis jeg får bestemme at den dagen vi gifter oss så skal det IKKE skje i en kirke. Han virker ganske happy med det. Men jeg må si jeg har problem med meg selv og gjennomføringen av dåpen.

Nå er ikke babyen vår født ennå, men jeg tenker en del på at jeg faktisk ikke har lyst til dette i det hele tatt. Og skulle sambo si at det er greit at vi ikke døper, ja da blir jeg superhappy.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lyst å døpe barnet vårt i kirken, men samboeren min har så lyst til dette. Vi er ikke kristne noen av oss (medl av statskirken, men ikke mer enn det). Det er fortvilende å være så uenige i noe sånt, og det som er så trist er at en av oss må gjøre noe vi ikke har lyst til.

Jeg har lyst på navnefest, med faddere, familie og næreste venner, men vil ikke ta et valg for mitt barn før han/hun er gammel nok til å bestemme selv. Samb min snakker om tradisjon, men går aldri i kirken selv. Han har "gitt seg" og sagt vi ikke trenger å døpe i kirken, men jeg sitter igjen med en bittersøt smak i munnen fordi jeg har bestemt at vi skal gjøre noe han ikke er fornøyd med.

 

Det er ikke lett!