Ulykkelig par...

[Anonym bruker]

Er gravid med vårt 2. barn. Men det er alt annet enn lykke i vårt hjem. Vi elsker hverandre, men krangler bare...

 

Vi har snakket og snakket, blitt enige, men plutselig er vi i strupen på hverandre igjen.

 

Det virker som om vi bare irriterer oss over hverandre hele tiden. Hva skal vi gjøre? Vi kommer ikke til å oppsøke hjelp... Men det må være noe vi kan gjøre selv for å få det bra igjen??

 

Tips og råd mottas med takk! Vi gir oss ikke!

[Anonym bruker]

Det er nettopp det en av dere eller dere begge(helst) må gjøre; gi dere! Med det mener jeg gi dere i kampens hete.

 

Vil dere være lykkelige, eller er det viktigst å ha rett og å vinne diskusjonen?

 

Som min bror sa det; " jeg sier bare jada, kjære, ok, kjære og alt slikt når hun begynner, jeg".

 

En diskuterer ingenting i en krangel. Er der et problem, så må dere ta det når dere begge har roet dere helt ned.

[Anonym bruker]

Vi skjønner jo det, og vi er jo enige om det, men vi får det ikke til i praksis...

 

Hvis han begynner å kjefte blir jeg også forbannet og da blir det bare mer bråk... Og omvendt!

 

Men jeg synes det er et stort problem at vi skal gå hverandre på nervene hele tiden... Skjønner ikke hvorfor vi gjør det...

 

HI

[Anonym bruker]

Det kan ikke være at det er fordi du er gravid og hormonene lever fritt?

 

 

[Anonym bruker]

Det spiller helt sikkert litt inn ja, men synes likevel vi må gjøre noe med det. Vi har det vondt begge to nå! Og særlig barnet vårt som helt sikkert får med seg den dårlige stemningen mellom mamma og pappa... :-(

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen, forskjellen er at begge oss er veldig klare for å oppsøke hjelp, men har ikke kommet oss til det enda. Vi har planer om å finne oss en god familieterapaut som vi skal bruke i mange mange år fremover, også i perioder vi har det bra sammen. Jeg tror veldig på akkurat det. Men det gjelder å finne en man fungerer sammen med. Hvorfor vil dere ikke oppsøke hjelp??

 

Jeg tror at småbarnstiden er den mest stressende tiden for de aller fleste par. Vi var ekstremt forelsket før vi fikk barn men etterpå har det nok gått endel opp og ned. Det er stressfaktore i forholdet som gjør oss fustrerte og leie. Disse er økonomisk stress, som er veldig vanlig i etableringsfasen, mangel på hjelp fra andre, helseproblemer, uenigheter i barneoppdragelsen, mangel på venner og tid hver for oss.

 

Mye av dette er problemer jeg vet at kommer til å forsvinne med tiden. Økonomiske problemer står for de aller fleste skillsmisser, og dette er jo noe som i de fleste tilfeller blir bedre med årene.

 

Småbarnsårene er kjempestressende, men bedre blir det etterhvert. Har dere barnevakt innimellom så dere komme dere ut sammen? Det hjelper oss veldig iallefall.

 

 

 

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen 8 år og hatt det slik som dere i 7 år. Vi krangler ofte, men når vi ikke gjør det har vi så fine stunder sammen... Men når vi krangler ER DET SLUTT DENNE GANGEN, tenker og sier vi begge iallefall hver gang............ Allikevel har vi to barn og blitt forlovet. Men spent på om det vil vare livet ut.............

Rart det der!

[Anonym bruker]

Ja, men det må da finnes en mulighet for å slippe å ha det sånn?

 

Har vært sammen i 7 år, og har vært mye krangling hele veien. I perioder er det bra, men av og til holder vi på å kvele hverandre. Hater at det er sånn. Vi elsker jo hverandre, hvorfor sårer vi hverandre da? Hvorfor respekterer vi ikke hverandre, hvorfor føles det som om vi er mot hverandre i stedet for sammen? Kan ikke leve med hverandre, og kan ikke leve uten hverandre... Håpløst er det!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg lurer litt på deres aversjon mot å søke hjelp for disse kommunikasjonsproblemene?

For det er det det er.

Det er ikke mangel på kjærlighet, men det at dere ikke klarer å snakke sammen og kommunisere ønsker og følelser som gjør at dere går i strupen på hverandre.

 

Vi har nettopp vært på parkurs (vi har ikke problemer - enda- men dette er et gratis kurs i regi av helsestasjonen, er for nye foreldre - godt samliv heter det). Der lærte vi en kommunikasjonsform spesielt for diskusjoner som heter tale-/lytteteknikken. Den høres teit ut, men de som virkelig har hatt bruk for den sier at den funker.

 

Denne må dere snakke om på forhånd, for her er det spilleregler!

 

 

1. Velg et time-out-signal. Et ord/frase eller noe som den ene eller begge kan benytte hvis kranglingen eskalerer/det er upassende å ta diskusjonen der og da. Den som benytter seg av time-out har plikt til å ta opp igjen diskusjonen innen rimelig tid.

 

2.Velg en "mikrofon". Det kan være en penn, en nøkkel, eller hva som helst som er tilgjengelig. Den som har mikrofonen har ordet, og den som ikke har den er nødt til å høre etter.

 

3.Den som har ordet skal IKKE holde et 1/2 times langt foredrag. Grunn: Den som lytter skal, etter at "taleren" har lagt frem sin sak, gjenta det "taleren" har sagt. Det sikrer at lytteren faktisk har hørt etter, og eventuelle misforståelser kan oppklares med en gang. Her er det ikke lov til å

 

Så byttes rollene. "Taleren" blir "lytter" og omvendt. Slik sikrer man at kommunkasjonen holdes saklig, og ikke eksalerer til de store høyder.

 

Hvis du googler finner du sikkert mer eksakt hva teknikken går ut på. dette er ca. hva jeg husker fra kurset.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Det vil nok min samboer nekte for han nekter å gi opp før vi er venner igjen, og det gjør den bare verre! Jeg vil gå med en gang for å både roe meg selv og han ned, men han vil ikke. De gangene jeg gjør det går det som regel bra. Men er ikke altltid så enkelt når vi harn to barn

 

Jeg er ik HI

[Anonym bruker]

Vi er ikke ulykkelige, men krangler nok litt mer enn det som godt er for et forhold.. Jeg tror det har med gravidieten å gjøre, for jeg tåler minimalt og han er noe stresset ifht å bli pappa for første gang.

 

Han gleder seg selvfølgelig, men alt blir nytt for han og det er et ansvar han aldri har måtte ta..

 

Jeg håper vi får tilbud om kurset gjennom helsestasjonen, for jeg kunne tenkt meg å ta det. Vet ikke om jeg får han med på det, men er verdt et forsøk:)

 

Kanskje lettere å forebygge enn å reparere:)

[Anonym bruker]

Her er det ikke lov til å... HVA? noe har visst falt ut her...

 

Tusen takk for disse rådene. Tror kanskje et sånt opplegg er det vi trenger for å klare å kommunisere på et bedre nivå. Og du har helt rett i at det er kommunikasjonsproblemer...

 

Men noen ganger når vi snakker rolig sammen kan det utarte seg fordi den ene parten bare angriper den andre og forteller hva den har gjort feil, og da orker man jo ikke bare sitte å ta imot dritt heller.

 

Et annet problem er vel ikke de store diskusjonene, men hvordan vi snakker til hverandre i det daglige... Det blir ofte bjeffing og kjefting, og da er det jo mye styr og bruke den teknikken der, men vi skal prøve noe sånt når vi har diskusjoner i alle fall...

 

Grunnen til at vi ikke søker hjelp er fordi jeg vet at jeg ikke får ham med på det, og nr 2 vet ikke om det finnes noe tilbud her vi bor likevel...

 

 

[Anonym bruker]

anonym 13:52 = HI

[Anonym bruker]

Oooo, glemte helt en av hovedreglene i tale-/lytteteknikken.

 

Det er IKKE lov å komme med kritikk/anklager mot den andre.

Det er kun lov å snakke utifra seg selv.

 

Eks: Det er ikke lov å si: Du tar ALDRI oppvasken

Det er lov å si: Jeg blir lei meg og oppgitt når det er jeg som må ta oppvasken hver eneste dag.

 

Så man blir ikke sittende og høre på anklager og kritikk mot seg selv, men man blir "tvunget" til å høre på partnerens følelser og hans/hennes oppfattelse av hverdagen.

 

Anonym 13:23

[Anonym bruker]

Hmm.. akkurat som samboeren og jeg ikke hadde glatt oversett disse reglene når det tordner... Slik blir rett og slett for svada for meg.

 

Tror det er bedre som en annen sier over her; hva er viktigst? Vinne diskusjonen og ha rett eller klappe igjen og ta det når ting har roet seg?

Det funker bedre for oss i allefall.

[Anonym bruker]

Javel, men det er ikke det at vi har så store diskusjoner. Det er mer den småkjeftinga og surmulinga som plager oss...

 

Virker som vi irriterer hverandre, og plutselig eksploderer det litt for den ene som begynner og kjefte. Den andre går jo da i forsvarsposisjon og kjefter tilbake. Uten at det egentlig er noen "sak" vi krangler om...

 

Jeg tror vi trenger å lære oss hvordan vi skal snakke normalt med hverandre i hverdagen, ikke hvordan vi skal løse de store verdensproblemene...

 

HI