Gutter, det å bli pappa...

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg har blitt gravid med en jeg ikke er kjæreste med, men vi "holder fremdeles på". Han sier han ikke ønsker noe ansvar, men kan godt være med på UL og fødselen.

Så det jeg egentlig lurer på er - kan dere virkelig føle ingenting når dere holder deres nyfødte barn for første gang?

Han er sikker på at han ikke kommer til å føle noe.

[Anonym bruker]

Ojda.....kan godt hende han sier han ikke vil føle noe.Men bare vent til han er med på UL og evt fødsel.

Mannen min og mannen til ei venninne også trodde heller ikke han kom til å føle noe spesiellt.....men det var andre boller første gang vi og de også var på UL og han så det som sprellet rundt inni der....han el mannen til min venninne snakket ikke om noe annet etterpå.Tror det skal veeeldig mye til å ikke føle noe for noe som kan bli en mini av deg selv og bare måten det vokser seg til med alt inni magen.Mannen min syntes det var helt utrooolig å se det i levende live der inne.

Det er ganske spesiellt..

[Anonym bruker]

Jeg tror iallefall han vil føle det anderledes..skal ikke si det for sikkert,men jeg tror han forandrer mening.

[Anonym bruker]

Takk for svar, anonym 22:33.

Jeg tenker jo det samme selv, uten å ha for høye forhåpninger. For min del blir jeg fornøyd så lenge han blir med på fødselen.

Det er enkelt å si nå at han ikke kommer til å bry seg osv, men om han ikke bryr seg første gang han holder babyen sin da er han gjennomført kald og da er det like greit

[Anonym bruker]

Heisann....bare hyggelig.Nå har ikke vi kommet så langt som til fødsel enda.Men mannen til venninnen min da....han sa han trodde liksom ikke han kom til å føle noe spesiellt for den lille før den lille var kanskje 1-2år....det var ikke vondt ment,men hva skulle han føler for en liten baby liksom....hehe.Har ALDRI sett en mann som er så lidenskapelig opptatt av sin lille datter.....om han må jobbe overtid el noe da ringer han hjem da og spør om han rekker det før hun legger seg.Han har ALDRI vært sånn som gråter lett heller...men nå gråter han for ingenting...så sier han.....jeg er ikke mann lenger jeg vettu....bare se på meg da....hehe.Han kan bare sitte å se på henne i timevis.....se alle grimaser hun kommer med og kommenterer alt hun gjør,omtrent hver bevegelse.

 

Mannen min,han skulle ALDRI ha barn han,men er helt tullete nå....det er han som har sett på barnevogner og har vært helt rar når det gjelder hvordan ting klarer å bli lagd inni oss....tenk at en sånn liten ting,kan vokse seg til å bli et menneske....med armer,ben,lunger....blodårer og alt man trenger.

Han er genuint intressert i alt som skjer der inne....:-)

 

Jeg tror det skal mye til om han ikke vil føle noe som helst egentlig...kan være det kommer seg bare han får tenkt seg om litt.....hvor langt er dere på veg da???Kan være det er sånn typisk reaksjon....for han får litt sjokk på at han skal bli pappa..jeg vet ikke.Selv om jeg forstår at du ikke har for store forhåpninger...da blir liksom ikke skuffelsen så stor el fallhøyden så høy.

 

Ja,det er veldig enkelt å si at man ikke kommer til å bry seg osv...og jeg er er litt enig i det at om han ikke tenker noe om det når han holder babyen så kanskje det ikke er meningen.Kan hende han prøver seg da også...men kan hende det fort snur om han skjønner at dette får han ikke ha i livet sitt.

Håper virkelig for din skyld at han vil føle den gleden sprer seg i kroppen og at han vil tenke at ..... tenk at dette er en del av meg som jeg har vært med å lagd.....at det går ann med de små fingrene og de små tærne og alt.

Håper det for din skyld og for hans skyld for hvis ikke kommer han virkelig til å angre...det tror jeg.

Masse masse lykke til,så håper man det beste og jeg skal iallefall krysse fingre og tær for deg.

 

Stoooor klem

 

 

[Anonym bruker]

Hei anonym 07:37.

 

Ja, har hørt at barn kan endre menn helt, men ser ikke helt håpet i denne karen her. Vi er faktisk ikke kjærester da, men jeg håper jo at det også vil endre seg med tiden.

Jeg er så forelska i denne fyren... Men samtidig prøver jeg å være realistisk...

 

Jeg er bare 2 måneder på vei, så han holder vel på å bli vant til tanken, men han holder jo fast på at han ikke ønsker å være "offentlig far".

Kan ikke skjønne at han skal ha ungen av og til og om noen spør om det er hans så sier han nei. Så kald kan vel ingen være?

Huff, nei... dette er grusomt...

 

Takk for lykke-ønskninger og koselig svar! klem

[Anonym bruker]

Heisann...huff,så trist.Håper virkelig at han vil forandre mening..

Jeg skjønner hva du mener,jeg så aldri håpet i min jeg heller...men det endret seg allikevel.Men det var riktignok før vi ble gravide da.

 

Huff,og i tillegg så er man sååå forelska...da er det jo enda hardere ikke sant???Hadde du bare ikke vært det...så hadde ting vært så veldig anderledes....ikke sant???

Nå ble jeg virkelig trist på dine vegne,så utrolig trist å lese.

Sier han Nei til at det er hans barn???

Fy filler`n,nå ble jeg forbanna også.

Åh....kjære deg.

Jeg forstår at du er forelska i denna karen,men prøv å ikke la han behandle deg på den måten,makan til frekk fyr.....stakkars deg.

Da er han jo absolutt ikke vært å hverken felle tårer for eller noe som helst.Stå på jente...jeg tenker masse masse på deg...håper du vil få det som du vil på den ene eller den andre måten.

 

Hans problem at han ikke kan se hvor heldig han er...:-) på alle mulige måter....:-)

 

Mange mange klemmer tilbake fra meg 07.37 og den andre over der.

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Så bra at din fyr endra seg. Hvordan var han før da?

 

Nei, huff, man kan ikke finne seg i alt bare fordi man er forelska i fyren man er gravid med, men jeg tror faktisk jeg er ekstra tålmodig nå for ikke å miste han som venn. Mister jeg han som venn så blir han jo ikke med på UL og fødselen og da er i hvertfall håpet ute, tror jeg.

 

Vel, vi får se hva som skjer Tusen takk for oppmuntrende ord i hvertfall! Klem

[Anonym bruker]

Heisann.....:-)

 

Jada...gutten min endra seg han....nå har vi vært sammen i 14år da.

Men jeg strevde veeeldig lenge med at han ikke visste når han ville gifte seg.....han ville ha meg for bestandig men gifte seg...nei han måtte virkelig være sikker på det.

Det tok 9år det før han fridde, 1 1/2 år senere var vi gift..men vi gikk enormt mange runder med det og kanskje 8 av disse 14 årene så har jeg ventet på at mannen skulle ville ha barn.

 

Han har hele tiden sagt vet ikke om jeg noen gang vil ha barn....er masse jobb,masse ansvar og bla bla bla og samtidig så jeg hvor fantastisk fin og god han var med barna til venninner og tantebarn.

Han var sååå skapt for å være pappa og det sa alle...men nei....han ville ikke ha barn...noen gang.

 

Det har vært enorme diskusjoner til jeg begynnte å få han litt på gli med at jeg vil faktisk ikke ha det med hvem som helst...jeg vil ha med deg..hadde jeg villet det...så hadde jeg aldri vært her.

Jeg har ikke vært sammen med deg såå lenge,for å ville ha med noen andre.

 

Han har alltid vært verdens snilleste,godeste,tålmodigste,beste vennen og mannen jeg noen sinne har vært borti og han er enormt flink med barn og jeg forguder denne mannen over alt på denne jord.Noen hadde sikkert sagt at han er litt treg...men det finnes ingen snillere mann.

 

Men plutselig en dag sa han..jaja....så får vi prøve da,så får det bli som det blir.Etter en stund forsto vi at jeg hadde blitt gravid...jeg var hos lege,han trodde jeg var 12 uker og bestillte time til UL på sykehus....men det fikk ikke jeg til å stemme..og gikk til en privat,der var jeg 7 uker.

Men jeg tok UL på sykehuset allikevel,da var ca 14 uker på veg....han var med på det,jeg var kjempenervøs for hvordan han ville være om han ville være likegyldig eller ikke.Men den som ikke kunne titte nok på skjermen og på bildene etterpå var min mann.Han var sååå stolt og sa det til alle at han skulle bli pappa.

Nå stryker han meg på magen hele tiden og sier vær forsiktig nå da....så du ikke gjør den lille noe.

 

Han er en helt annen person nå enn før..han har alltid vært snill og kjærlig mot meg bestandig...men er det enda mer nå.Jeg tror han gruer seg litt samtidig som han gleder seg veldig mye.

Jeg tror utrolig mange tanker surrer rundt i hans hode av både dårlige og gode tanker...men jeg merker med meg selv også at om det noensinne er mulig så er jeg blitt enda mer forelska i han :-) :-).

 

Jeg forstår virkelig at du vil beholde han som venn...hadde nok egentlig tenkt det samme om jeg var deg...det er nok bedre enn ingenting og å miste han helt.Da er han iallefall i næreheten og han har jo gått med på å være med på UL og fødsel iallefall....det er bedre enn ingenting.

Hvem vet når det har gått tid og dere har vært på UL....og ting begynner å synke inn i hans hode....så kanskje kanskje....:-).

Men du får ikke forvente noe av han da....bare være glad for at han blir med på det han blir med på...så får tiden bare vise egentlig.

Håper iallfall at det vil gå opp et lys for han en dag og at han vil tenke anderledes.

 

Jeg er her inne titt og ofte...så det er bare å skrive og håper du kommer med noen positive meldinger da.

Jeg svarer deg gjerne på meldingene dine.

Håper du får en strålende tid fremover,prøv å tenke så positivt som mulig,da har barnet ditt i magen det best også....de merker sånt.

 

Hører gjerne fra deg igjen,om du vil :-)

 

Mange varme klemmer fra meg