Er mine drømmer så ulik andres?

[Anonym bruker]

Jeg føler ofte at jeg ikke passer inn siden mine drømmer for fremtiden har endret seg i løpet av de siste årene. Før drømte jeg som mange andre om en drømmetype og familie og sånn, men etter å ha være ganske så singel i mange år og utrolig mange skuffelser så gikk nok den drømmen i knus på ett eller annet tidspunkt. Nå er min drøm blitt det å få kjøpt en egen leilighet med 2 soverom i det området vi alt bor i. Dette er ikke så lett nå som finanskrisen ble avlyst og prisene hoppet opp igjen, jeg mangler rundt 250 000 i lån på å kunne kjøpe en "drømmeleiligheten". Siden situasjoen er som den er så prioriterer jeg nok en del jobb, for jeg ønsker å gjøre det bra der slik at jeg med tid og stunder kanskje kan gå litt opp i lønn og dermed få råd det resterende lånet som jeg trenger. Siden jeg er såpass alene som jeg er så trenger jeg den resterende tiden sammen med min sønn (og nei han lider ikke noe nød av jeg jobber en del siden jeg har fleksibel arbeidstid) . Problemet er nok bare det at når helgen kommer så er jeg sliten etter en uke med mye jobbing, frem og tilbake med kollektivtrafikk osv, så har jeg begynt å se frem til rolige kvelder uten at det skjer så veldig mye. Joda jeg kan godt gå ut, men da helst på en plass der man kan sitte å snakke sammens med venner og ikke typiske sjekkeplasser hvor det rett og slett er umulig å snakke sammen og hvor man liksom bare skal stå å se pen ut (noe jeg rett og slett ikke er)

[Anonym bruker]

HI her:

 

Trykte litt fort på knappen her, så her er resten:

Jeg føler bare det at min drøm ikke er akseptert. Det at jeg ikke drømmer om mann og barn lenger blir liksom uglesett, hvordan kan jeg ikke drømme om det? Men om man ser på fakta så er det ikke alle som finner den rette, og etter samlivsbrudd-statistikker: nesten helt urelaistisk.

Jeg merker jo nå at jeg begynner å trekke meg unna folk, siden spørsmålet om forhold og dater alltid dukker opp og jeg må svare det samme: Nei det finnes ingen kandidater. Og snakker jeg om det som opptar meg, mitt barns utvikling, jobb og leilighetsdrømmen så kjeder jeg nok livet av andre. Dermed blir jeg som oftes sittende inne med det jeg ønsker å snakke om og bare høre på det som opptar andre.

 

Så er det flere som føler det slik? Eller er jeg helt unormal som ikke lenger har mann øverst på min "ønskeliste". Hva står øverst hos dere jenter?

[Anonym bruker]

Må vel si at min drøm ligner veldig mye på din:) Ønsker meg jo en mann en gang, men akkurat nå så er det leilighet og ny, fungerende bil som er øverst på ønskelista! Blitt mye spørsmål her og, ang ny mann, men jeg har gjort det ganske klart at det kun er dattra mi som gjelder for tiden, alt annet tar jeg når det kommer. Dessuten så er det sjelden jeg er ute av huset etter kl 18, så hvordan kunne jeg fått tid til å møte noen? Har jo aldri barnefri...

[Singelmamma og banden]

Nei vet du, jeg hadde samme drøm som deg HI, drømte om å bli ferdig med utdannelsen, få en god jobb og kjøpe hus til meg og barna her. Fin drøm det. Og ikke dårligere enn alle andre sin. Du må bare ha de rette menneskene å prate med. Jeg har flere venninner i din situasjon :-)

 

Nå er drømmen forandret, ettersom jeg møtte mannen i mitt liv. Nå er drømmen å bygge kennel av småbruket jeg skal ta over (odel) neste år, gifte meg, og få enda (!) flere barn ;-) Jobben og utdannelsen er omtrent i boks, i alle fall deler av begge to.

[Leeloo76]

Jeg kjenner meg hvertfall igjen. Nå har jeg allerede oppfylt drømmen om leilighet til lillesnupp og meg, jeg var heldig og rakk å få med meg finansnedgangen i markedet, men ellers har jeg det som deg. Når helgen kommer er jeg sliten og vil helst bare krølle meg sammen i sofakroken, og der er det få potensielle kandidater og finne. Etter et par skikkelig mislykkede datingforsøk har jeg mistet helt troen på å finne noen før mini evt er ute av redet. Jeg vil gjerne ha flere barn, så jeg har begynt å vurdere alternative løsninger.

 

Innerst inne ønsker jeg meg vel fortsatt "mann og barn", men samtidig har jeg blitt litt sær, vil helst ikke flytte på meg/oss nå som vi bor der jeg ønsker å bo, liker å ha ting på min/vår måte, og ser vel heller ikke helt hvor jeg skulle møtt Mannen (nettdating er ikke noe for meg har jeg funnet ut etter noen forsøk både før og etter barn). Jeg har datteren min 100%, så det er vanskelig å date uten å involvere henne på en eller annen måte. Skulle jeg kun gått etter de gangene jeg har barnevakt er det nok ikke mange som ville klart å holde interessen oppe.

 

Uansett trives jeg som singel, det er vel mest lysten på flere barn som gjør at jeg tross alt forsatt ønsker et forhold.