Jeg burde stråle av lykke!!!! men klarer ikke...

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

Jeg har en utrolig fantastisk liten gutt på 4 år - som kommer og gir meg en klem fordi jeg har tannverk "stakkars mamman min" sa den klemmen så veldig tydelig!! Den lille sønnen min forguder sin 3mnd gamle lillesøster!! Han passer på henne dagen lang - og steller for henne og synger for henne.. og lillesøster stråler som en sol så fort storebror titter ned i vuggen hennes Ho har aldri hatt mageknip - ho sover fra 19.00 - 08.00 uten å våkne en eneste gang. HVER NATT, sover lange lurer om dagen - og er ellers blid som en sol. Amming går problemfritt - og jenta vokser akkurat som ho skal. Guttungen går i barnehagen på dagen - og er glad og blid og herlig når han kommer hjem.

Min samboer er verdens fineste! jeg får hjelp med alt av husarbeid - matlaging - og barnestell. Vi har masse tid til hverandre på kveldene og alt er bare så fint!

 

Vi er jo en LYKKEFAMILIE!!!!!

 

Men... Jeg er orker ingenting...er deprimert - sliten og utafor.. vil helst bare sove, og la unger være unger og hus være hus. Alt er uoverkommelig og tungt og svart! Og når jeg ser på barna mine blir jeg bunn fortvila - for jeg klarer ikke gi de den omsorgen de trenger!! Det blir bare mekanisk - det ligger ingen følelser bak.. for jeg orker ikke!! og det gjør meg så forferdelig fortvila, for jeg ønsker de alsolutt det aller beste de herlige skjønne ungene mine..

 

De er så små! og fortjener en mye bedre mor enn det jeg klarer å være for de..

[tante grusom master of law]

Snakk med legen din om å få en henvisning til en psykolog.

Psykologen kan hjelpe deg å finne ut hva som årsaker dette, og hjelpe deg å komme videre. Det er ikke greit å ha det slik, og det finnes hjelp å få!

 

Lykke til videre:)

[Gjest]

Det første du gjør på mandag er å ringe helsestasjonen og spørre om de har en psykolog tilknyttet seg. Tro meg det kan gjøre underverker ;-)

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

men forstår bare ikke hvorfor det skal bli sånn!! Hadde drømmefødsel uten like - alt gikk supert fra første stund med lillejenta - men likevel raste jeg ned i en kraftig depresjon

[tante grusom master of law]

Jeg fikk også en depresjon etter fødsel. Det var ikke gøy nei. Fikk god hjelp og er helt fin idag:) Det går an å gjøre noe med tilstanden, selv om man synes det bare ser mørkt ut!

 

Få hjelp og du vill bli overrasket over hvor bra ting kan bli!

[Sjefsmegga]

Har du had noe historikk med depresjoner fra før av? Hvis ikke kan det være fødselsdepresjon, og det kan man ha selv om man har baby som sover og ellers et ganske flott liv. Uansett så bør du få snakket med lege og fått henvisning videre til en terapaut som kansje ville kunne hjulpet deg med å få snakket ut, kansje forandret tankemønster. Jeg vet at det skal være de som har had god nytte av aktupunktur, hypnose og andre mer alternative metoder også for å komme seg ut av en depresjon.

 

Og vit, du er en god mor, slikt styrer man ikke selv. Postpartum depresjoner er svært vanlige, men det blir ikke snakket så mye om det, ganske tabubelagt for mange i en fase der de selv føler de burde stråle av lykke og glede. Det pleier imidlertidlig å gi seg etterhvert, men man bør og har absolutt best av å få hjelp, både mor, barn og far også. Far bør vite om det, og helst være med i minst en samtale med behandler for å beskrive hvordan de oppfatter deg i dette her.

 

 

 

 

[Gjest]

Det er jammen ikke lett å forstå, nei. Det er nok hormoner, forventninger til oss selv, barna og andre rundt oss og kanskje også en dose med frykt. Det heldige er at det er hjelp å få, og at du dermed kan nyte familielivet om ikke så lenge :-)

 

Lykke til, vennen! Dette ordner seg vettu, men ikke prøv å fikse alt på egenhånd!

[litakine og Theodor]

slik har jeg hatt det også, og har nå fått diagnosen post traumatisk stresslidelse med depresjon og sosialangst. Har begynt hos psykiatrisk sykepleier og psykiatrer og begynt på cipralex (antidep.), og føler endelig at det begynner å gå min vei igjen, etter halvannet år i mørke

[Sjefsmegga]

Post traumatisk stresslidelse og postpartum depresjon er jo ikke riktig det samme, og skyldes forskjellige ting. Post traumatisk stress kan utløses av en dramatisk og tøff fødsel eller andre tøffe opplevelser vet jeg, mens Postpartum depresjon kan komme helt ut av det blå selv etter enkle og fine fødsler.

[Sjefsmegga]

Vil legge til at det litakine har fått som diagnoser er som oftest vanskeligere å behandle enn en postpartum depresjon som som oftest er forbigående i utgangspunktet.

[Gjest]

Ta med deg fødselsdepresjonen din til legen.

Jeg kjenner meg så utolig godt igjen i det du skriver, og jeg har fått masse hjelp hele veien, fra jeg skjønte at det var det som feilet meg.

 

Og lykke til!

[Gjest mphs]

Det kan også være så enkelt som jernmangel og vitamin b mangel. Ta deg en tur til legen og snakk med han/hun og få blodprøver eller finn ut om det er noe annet.

[Little Dreamer]

det kan jo godt være hormonene som slår krøll.Utrolig hva de påvirker.Ta kontakt med fastlegen og be om rekv.til en indremedisiner.Det er første skrittet tror jeg..er leit når ståa er sånn.Lykke til:)

[Ranveig R]

Eg ville tatt ein tur til legen og fått sjekka jernlagre og vitamininnhold i kroppen. Viss dei prøvane er fine ville eg bedt om å få snakke med ein psykolog.

 

Eg har ikkje erfaring med depresjon, men har grundig erfaring med jernmangel og blir stadig fortalt at symptomene kan vere skremmande like. Jern og vitaminer er i alle fall enkelt å sjekke/utelukke før du går vidare.

 

Lykke til.

[Gjest Nydelige Christina&Nathalie]

Det er psykisk, og du må prate med noen kjære deg...

Jeg har ikke opplevd det på den måten, men da jeg var gravid med første jenta slet jeg mye psykisk!! Angst....Jeg ba om hjelp og fikk helt fantastisk hjelp på sykehuset der jeg skulle føde, det værste du kan gjøre er å holde dette inni deg...jeg tenker på hvis jeg hadde gjort det da jeg var gravid første gangen, ja, da er jeg usikker på hva som egentlig hadde sjedd...ALLE mennesker kan møte veggen!

 

Og selv om du har flotte barn og alt er "perfekt" så er det jo IKKE det for deg nå, og det er lovt. Samtidig viser det jo at du er ett godt menneske, for du bryr deg om at barna dine skal ha det godt! Hadde du ikke hatt samvittighet derimot så hadde det jo blitt noe helt annet, du "skriker" jo på en måte etter hjelp her, og da håper jeg at svarene du for her kan hjelpe deg videre til å skaffe hjelp!

Være sann mot seg selv, åpen og ærlig er viktig:)

Lykke til!!!