frivillig samvær

[Anonym bruker]

Vi er en famile som består av meg, min samboer, mine 2 særkullsbarn (som jeg har 60% samvær med), min samboers særkullsbarn (som han har 50% samvær med) samt våre 2 små fellesbarn.

 

Slik vi har ordnet samvær med særkullsbarna idag er at vi har alle 3 særkullsbarna samtidig, annen hver uke. Dette fungerer godt for oss nå.

 

Særkullsbarna er 9 og 12 år gamle. Hvordan er det vanlig å gjøre når de blir eldre? Er det vanlig at barna bestemmer selv når de skal være hos mor eller far eller er det vanlig å fastholde på de rutiner som er etablerte, f.eks annen hver uke slik vi har det?

 

Jeg og min samboer er litt uenige på dette punktet. Jeg mener at det er greitt både for oss voksne, våre fellesbarn og ikke minst for særkullsbarna å ha faste tider for når barna er hos oss og når de er hos sine andre foreldre. Min samboer mener derimot at nå som de største etterhvert begynner å bli ganske store må de få bestemme litt mer selv hvor de vil være. At vi må være mer fleksible og at de skal være velkomne til oss på kort varsel om de skulle ønske å komme til oss å overnatte når de egentlig skulle vært hos sin andre forelder.

 

Jeg mener også at vi skal ha et åpent hjem hvor alle barna skal føle seg velkomne, men jeg mener at en viss forutsigbarhet må kunne forventes. Det er greitt å vite en god stund på forhånd om vi skal ha 2 barn på overnatting til helgen eller 5 barn. Det er også ganske irriterende å ikke vite om jeg skal lage mat til 2 små barn og 2 voksne eller om jeg skal lage mat til 2 voksne og 5 barn. Dessuten syns jeg at det er vi voksne som skal bli enige om samvær og ikke at barna skal kunne velge å bortvelge samvær etter forgodtbefinnende.

 

Kjenner at dette kan bli et problem i fremtiden dersom vi ikke finner frem til en enighet omkring dette.

 

Hva mener dere?

[Anonym bruker]

Jeg tror en viss grad av medbestemmelse er ok.. men forutsigbarhet er et must..

Det er ikke meningen en skal kunne komme og gå som en vil.. De blir eldre..og skal liksom frigjøre seg mer fra foreldrene, og da kan de ikke bare bestemme seg for å dra til den andre av foreldrene fordi en feks har kranglet med mamma/pappa..

 

Er ikke sikkert de ønsker å komme annenhver helg engang, men da må man avtale annerledes. Man har da et liv å planlegge og ALT skal ikke være på barnas premisser.

Og barna trenger forutsigbarhet, både særkulls og felles.. I tillegg skal de jo lære å overholde avtaler som er gjort..

 

Ville ikke godtatt et "løst" opplegg hvor barna komer og går som de vil.. (Selvfølgelig kan man være fleksibel...men ikke til enhver tid)

[Anonym bruker]

Vi vil også få denne problemstillingen etterhvert... Jeg tenker da at man kan ha et fast samvær, men hvis barna ønsker mer eller mindre hos en av foreldrene ( feks grunnet vennekrets et av stedene og arrangenenter i forbindelse med det e.l) så kan man på kort varsel (dagen i forveien) endre på det hvis det passer vel og merke.

 

Jeg hadde det fleksibelt fra jeg ble 16. Da fikk jeg "komme og gå som jeg ville" hvis jeg spurte dagen før og det passet for den jeg ville være hos. Jeg bodde ikke fast hos noen av foreldrene mine, MEN de hadde en regel: jeg måtte levere husnøklen til foreldrene mine når jeg ikke skulle være der. På den måten sikret de at jeg ikke snek meg inn hos noen når det ikke var avtalt eller de ikke var hjemme. Jeg var hos mamma på ukedagene fordi det kun var 2 min å gå til skolebussen og var mye hos pappa i helgene for han sovnet og glemte innetiden min.

 

Dette er ikke noen fordeler med dette. Jeg var en megaforvirret tenåring som ikke hadde orden på noe. Visste ikke hvor skolebøker var fra dag til dag, surret rundt i "sentrum" hvor det absolutt ikke var bare trygt selv om jeg kommer fra et lite sted og jeg hadde ikke rot noen plass.

 

Derfor blir reglen hos oss at det er fast samvær, men man kan få ja til å endre litt om det er noe spesielt som skjer nærmere en forelder enn den andre, men barna må tåle nei om det ikke passer.

 

Ble rotete, men håper dere tok poenget:)

 

AnT

[Anonym bruker]

For oss er det naturlig at huset er åpent for alle barna hele tiden. Særkullsbarna har faste samværstider, men om de ønsker å komme utover denne tiden, kan de komme både uvarslet og på kort varsel. Det finnes alltid litt ekstra mat i huset, og de er så store at "overnatting" ikke er noe plunder. Alle har nøkkel, og vi har vært bevisste på at huset er alles - like mye - uansett hvor mange prosent av tiden man bor her.

[Anonym bruker]

Jeg mener at det er en dårlig ide å la ungene styre dette helt selv. Også tenåringer trenger stabilitet og forutberegnelighet. De trenger faste rammer og de trenger ikke å ha et system som legger for mye ansvar på dem selv.

Far og mor velger en samværsordning som de mener er den beste de kan tilby barna, og den holder man seg til. En kan lett komme i sistuasjoner der barna kan få spillt foreldrene opp mot hverandre, liksom bruke da stikker jeg til pappa kortet, for å strekk mors velvilje.

De kan også komme i en situasjon der de spiller foreldrene opp mot vherandre. Og de kan komme i en slik situasjon som beskrevet ovenfor, å velge forelder etter latskapens og uansvarlighetens premisser. Sove lengstmulig om morningen på ukedagene og holde seg våken hele halve natta på helga. Ungene trenger ikke styre dette selv, ingenting taler for det.

De kan også lett komme i en press situasjon overfor foreldrene sine og deres liv, skal mor på date, så skal en være hos mor, for å øelegge, og skal far på tur, så skal en heller være hos han, bare for å gjøre ting vanskelig. Mye makt og ansvar lagt til noen som faktisk ikke bør ha det.

Samt forutberegneligheten for familiene. Det er praktisk fint å vite hvem som skal sove hvor, og hem som skal spise hvor. Det er også praktisk greit å vite om en må ut på kjøring og henting. Det kan også være greit å kunne planlegge økonomien litt, om en får uforutsette utelgg.

 

Klart det er problematisk om det ikke er orden og stuktur i en famile.

[Anonym bruker]

Jeg holder faktisk med deg: det blir litt for lett hvis det skal gå etter lystprinsitppet. 5-åringen kan nesten når som helst begynne å brøle at h*n vil til mamma, hvis f eks et forslag blir nedstemt eller h*n ber om noe som ikke blir innvilget.

 

Hos min venninne er det 13-åringen som er verst i så måte - straffer far og stemor fordi de har regler og krever ansvarlighet, mens mor jatter med og skiter i grensesetting. Så da liker h*n ikke far lenger, ædda bædda, nå vil h*n bo hos mor!

 

Eller de "shopper" litt rundt, f eks ved at de spør seg for "Hva er det til middag her da? Blodpudding, nei, da vil jeg heller til pappa!" eller "Hva skal vi gjøre i kveld, da? Hos mamma skulle jeg nemlig få velge hvilken film det skal bli i kveld..."

 

Jeg tror det er viktig at foreldrene SAMMEN bruker argumentet om at "Pappa og jeg er enige om at i dag bor du her. Og ja, idag syns du jeg er kjempedum og du vil mye heller til ham, men det er ikke du som bestemmer det - vi har betemt det sånn. Du treffer han i morgen."

 

Hvis konflikten er helt fastlåst - jeg har opplevd en 8-åring som det skar seg for fullstendig - går det an å be den andre forelderen hjelpe til. Vi ringte pappaen, og han kom innom, tok 8-åringen med seg i bilen, kjørte en tur, prata litt, kosa masse, og sympatiserte veldig med barnet; "ja, visst da skjønner jeg at du ble lei deg" osv - og så KJØRTE HAN BARNET HJEM.

 

Veldig viktig da at mamma står i døra og sier "det er godt å se deg igjen, var det ikke fint at pappa kunne komme og trøste litt? håper du har det bedre nå." og lignende. Så sa pappa godnatt, og situasjonen hadde løst seg UTEN at barnet fikk bestemme hvor h*n skulle bo, og uten at de voksne mister noe av sin myndighet eller lar seg manipulere av barnets "gunstbevisninger" - f eks at h*n vil være mest hos den snilleste o.l.

 

I tillegg til dette er det jo vitalt at alle barn til en hver tid føler seg velkommen i begge hjem. Goes without saying...

[Anonym bruker]

Jeg har vanskelig for å se noen fordeler med å gå over til frivillig samvær. Jeg vil faktisk kalle det en uting.

Kanskje i en familie der det ikke har vært samvær, og samvær skal innføres når barna er blitt relativt store. Men blir det et vsst omfang på samværet, at en er sikker på at barnet føler seg trygg i den familien han/hun/de nettopp har begynt å komme til, så bør det inn i faste former.

Men er enig i kommentaren om at alle barna skal føle seg velkommen i begge sine hjem. Det er en selvfølge, men har ingenting med frivillig samvær å gjøre.