Er jeg for hard mot moren min?

[Anonym bruker]

I mine øyne er hun et håpløst tilfelle..

Da hun og faren min skiltes for 20 år siden fikk hun 100%omsorgsrett for meg og broren min. Pappa gjorde alt for å få oss men til ingen nytte siden det var andre lover på den tiden. Etter å ha hatt oss begge i ett år klarte hun ikke mer, så da overlot hun bror til pappa, heldigvis.

Hun har hatt spiseforstyrrelse siden hun var i slutten av tenårene, var egentlig bare flaks at hun kunne få meg.

Hun er altfor glad i menn og altfor glad i alkohol.

 

Jeg vokste opp med å høre på at moren min pulte, hadde fester hjemme, ble banket og jeg visste aldri hvem mannen jeg møtte i stua var. Noen ganger låste hun ytterdøren så jeg ikke skulle komme meg inn etter skolen. Jeg fikk store reaksjoner på dette i ettertid, ble plaget med angst, kom meg heldigvis ut av angst helvete.

 

Når hun drikker og ikke får nok oppmerksomhet begynner hun å fake hyperventilering. Hun drikker hver fredag, lørdag og noen ganger i uken. Men hun er for syk til å jobbe eller å hjelpe oss barna med noe.

Plutselig kan hun la være å ta telefon i flere dager og skylder på at hun var trett etter behandling hos psykolog, psykiatrisk sykepleier og fastlege. Hun lyger om alt for å få oppmerksomhet eller for å forhindre at vi finner ut at hun har vært på enda en mann eller enda en fyllakule. Hun er bestandig utro mot kjærestene sine! Når hun er ute på byen så roter hun gjerne med tre den kvelden. På dagtid gjør hun tre ting: røyker, prater i telefon eller skriver mld. Det er umulig å ha en lengere samtale med henne.

 

Hun lar være å fortelle sannheten til hjelpeapperatet rundt seg, de aner ikke hvordan hun holder på eller at hun ikke spiser. Istedenfor et måltid om dagen drikker hun en nutridrink som er kosttilskudd. Jeg kan høre på lang avstand at magen hennes skriker etter hjelp. Hun har vært innlagt på en klinikk to ganger i flere mnd i strekk. Når hun har kommet hjem igjen får vi alle et håp om at nå har hun endret seg, men det første hun gjør er å dra på byen. For hun har jo tross alt ikke tatt seg en øl på flere mnd.

 

Det verste er at hun ikke hører på oss barna når vi prøver å fortelle henne at hun må ta seg sammen før kroppen ikke tåler mer. Vi er jo glade i henne, tross alt. Jeg vet ikke om jeg klarer mer med henne. Er så lei av å bekymre meg over om hun ligger døddrukken, banket eller er i live. Er lei av å forklare til henne gang på gang hva hun gjør mot seg selv og mot oss. For å være ærlig er jeg drita lei av at en voksen person kan oppføre seg slik, år etter år etter år. Har også sagt til henne at hun skyver oss nærmeste i fra seg, hun gidder ikke høre engang.. Det verste er at hun sier at vi er det viktigste i livet hennes, vell.. Tydeligvis ikke.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvis jeg var deg, ville jeg gjort om det du har skrevet her, til å være et personlig brev til henne. Håndskrevet.

 

Og sendt det til henne. Med kjærlig hilsen deg.

 

Hun er tydeligvis en totalt egosentrisk megaegoistisk umoden kjerring.

Som må få slengt hele greia i trynet av noen som bryr seg.

 

 

 

Huff. Skjønner du er lei.

[Anonym bruker]

Hun er tydelig en dame med store alkohol- og personlige problemer. Å kjefte henne til fornuft vil aldri fungere. Hun må ha proff hjelp. Dessverre i saker som dette, så sliter familien seg helt ut og til slutt gir opp, fordi de ikke får til noe slags endring i tilværelsen til personen de innerst inne er glad i, men som enkelte ganger familien kunne ønsket at bare døde...

[Anonym bruker]

Enig i at det som regel ikke hjelper å kjefte slike til fornuft, men av og til må de pårørende få lov til å sette foten ned og si ting rett ut. De har også følelser og behov, og det er viktig for den som har psykiske problemer å vite dette. Få noe klare grenser fra omverdenen, slik det anbefales i forhold til barn med ADHD, f.eks.

HI, hvis du ikke har snakket rett ut med moren din før, tror jeg det er på høy tid.

[Anonym bruker]

Vi har tatt opp alt med henne, spesiellt det siste året har jeg begynt å si ifra til henne. På en ordentlig måte, under fire øyne. Det jeg får til svar er dumme kommentarer som:

"Mennesker er ikke skapt for å være alene, iallfall ikke jeg.." Dette svarte hun når jeg tok opp alle mennene hennes..

"Jeg har ikke noe problemer med alkohol, jeg bare koser meg ute.."

 

Kjenner jeg har hun i vranga og spyr snart alt gørra på henne..

Lurer på om jeg skal ta kontakt med fastlegen hennes og fortelle hvordan ting egentlig er..

[Anonym bruker]

Du kan gi henne ultimatum. Hvis du ikke kutter ut alt dette tullet, kutter jeg ut DEG. I mellomtiden tar vi en pause fra hverandre.

 

Og da kontakter du ikke moren din.

 

 

[Anonym bruker]

Nei absolutt ikke på noen som helst måte. Moren din høres veldig selvopptatt ut, det er ikke plass til noen annen enn henne selv i livet hennes. Trist for et barn å vokse opp under slike kår, men nå er du voksen og det beste du kan gjøre er å ta vare på deg selv. Moren din er ikke mottakelig for noe utenfra i sin selvopptatthet, så uansett vil du bare slite deg ut med bekymringer. Samme hva du gjør, vil hun ikke forandre seg. Trekk deg unna, ha et overfladisk forhold til henne og prøv å ikke la henne gå følelsesmessig inn på deg. Frigjør følelsesmessig deg fra henne.

 

Du må ikke ha noen forventninger eller forhåpninger til henne, slik du har hatt som barn; hun vil ikke endre seg så lenge hun er så lite i stand til å føle empati og ta inn relasjonene rundt seg. Gjetter hun har skuffet deg mange ganger i løpet av oppveksten. Ta vare på deg selv og prøv å jobbe med å ikke la henne gå følelsesmessig inn på deg. Du har ditt liv, hun har sitt liv, og du er ikke avhengig av henne. Gi slipp og la henne ta ansvar selv for sitt liv.