prater ikke med babyen min

[Anonym bruker]

jeg har en fire uker gammel gutt... I dag gikk det opp for meg at jeg ikke er noe flink til å prate med han eller ta meg tid til å kose og tulle f.eks på stellebordet... Jeg koser med han på en måte, men jeg er ikke noe flink til å kommunisere... jeg ser han ikke så mye inn i øynene heller... Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn... Jeg skifter effektivt bleier, bysser han raskt i søvn osv... Jeg synes han er veldig søt, men lengter alltid etter at han skal sovne, og nyter vel ikke helt de våkne stundene hans... selv når han er fornøyd og ikke gråter...

 

Huff, dette gjør meg trist... Jeg føler meg som en utrolig dårlig mor... Vet som sagt ikke hvorfor det blir sånn...

[Anonym bruker]

kanskje du har fødselsdepresjon? Er jo veldig mange grader av det.. Kanskje du skal snakke med helsesøster når du er på kontroll med lillegutt?

[Anonym bruker]

Grunnen til at det gikk opp for meg i dag var at en venninne spurte om han hadde lært seg å fokusere blikket enda, og om han følger gjenstander med blikket... og.. vel... jeg vet ikke!

 

Jeg må jo prøve å få i stand noe kommunikasjon med gutten min, men jeg er så skamfull for at jeg ikke engang har tenkt på dette før... Det har bare gått i ett... fra jeg ikke fikk til ammingen, til pumping hver tredje time døgnet rundt, til jeg mistet melken, mme, forstoppelse, skriking, byssing osv... det er akkurat som jeg har stått på samlebånd på fabrikk og bare utført oppgavene med han... istedetfor å kose meg med han ..... og morsfølelsen har vel ikke helt kommet for fullt hvis jeg skal være ærlig... Det kan vel kanskje være grunne til at jeg har glemt å prate og leke og tulle med han?.. men, jeg synes jo ikke han gir noe respons eller kontakt heller... det gjør vel ikke så små?.. eller?

 

Er det noen andre som har hatt det sånn`?

[Gjest]

du burde snakke med HS ja,kan jo være depresjon..

Alle barn trenger å bli snakka med,og kost med (jeg skal ikke rakke ned på deg på noen så helst måte) så du burde ta tak i dette.

 

[blond]

Selv om man kan få inntrykk av det gjennom bim/dib, så finnes det ingen fasit for hvordan man skal være som mor, men tingene du påpeker er viktige for utviklingen til ungen. Ikke ha dårlig samvittighet og slutt å si til deg selv at du er en dårlig mor!

 

Begynne å snakke med ungen din, småtterier, glade ting om hva som helst. Smil og blikkontakt er veldig viktig og du vil kanskje oppdage at det blir viktig for deg også etterhvert.

 

Skjønner at du liker tiden for deg selv, det gjør jeg også.

[blond]

Hvis du ikke fanger oppmerksomheten/blikket hans vil han slutte å søke etter det.

[Anonym bruker]

Jo mer du fortalte her, jo mer overbevist er jeg om at du har en fødsels depresjon. Du får rekke ut en hånd og få hjelp, så skal du se at både du og lillegutt får det så mye bedre! Ikke alle som får morsfølelsen med en gang, er ikke noe å skamme seg over det, selv om jeg forstår at du skammer deg over følelsene dine. Lykke til videre, og håper det går bra for dere!

[Anonym bruker]

Men nå som du har blitt klar over det ,kan du ikke gjøre noe med det da.?

Syns ikke du skal tenke så mye på hva du har gjort ,(er fort gjort å glemme å gjøre ting rett etter fødsel og med ammetåke osv) ,men heller fokuser på hva du kan gjøre med det .Gjort er gjort og du får ikke gjort noe med det nå ..

 

Prøv deg litt fram de neste dagene ,neste gang du har han på stelle bordet ,så si et par ord ,spiller ingen rolle hva du sier ,prat om været ,eller hva dere skal gjøre etter han er ferdig stelt .

 

Om en uke eller to ,skal du se at du prater masse med han og du vil ha glemt at du ikke var så flink til å begynne med .Ikke ha dårlig samvittighet .

 

Lykke til

[Tommage♀♂]

Jeg pratet, men bare fordi jeg syntes det var viktig. Men jeg lengtet også etter å legge henne bort, og koste bare fordi jeg ikke ville at noen skulle tro jeg ikke elsket datteren min. Morsfølelsen var helt fraværende, noe som var rart iom at jeg hadde ønsket meg barn lenge, og fantaser om hvordan jeg skulle beundre babyen min hele dagen.

 

Etter noen mnd bare innrømmet jeg det for meg selv, og tillot meg å ikke ha så dårlig samvittighet hele tiden. Leste en del innlegg om det her, og husker et hvor det stod at "plutselig var den bare der, morsfølelsen". Og da slappet jeg av og ventet på at den skulle komme. Og etterhvert som jeg ble bedre kjent med datteren min kom følelsen krypende, og en dag bare flommet den over mens jeg betraktete en sovende liten jente i sengen min=)

 

Med neste barn var jeg bedre forberedt, og da gikk det mye raskere.

 

Men når jeg tenker meg om er det ikke slik at jeg faller for folk jeg møter heller med en gang. Tar litt tid før jeg slipper nye mennesker inn på meg, og før jeg åpner meg for dem. Tar veldig lang tid før noen blir vennen min, en som jeg stoler på og er glad i! Så da er jeg vel bare en sånn person da=)

 

Prat i vei, og prøv å få kontakt. For det er sånn du lærer dette nye mennesket å kjenne! Og ikke ha dårlig samvittighet, eller føl deg som en dårlig mor. Du er en helt nomal, nybakt mor. Ikke alle får denne overveldene følelsen når babyen blir lagt på magen etter fødsel, hos noen av oss vokser den litt saktere bare=)

[Gjest]

Jeg syntes selv det var litt vanskelig å drive å snakke masse med barnet i starten, for man får jo ikke den voldsomme responsen akkuratt, men som blond sier så er det nok viktig for barnet å bli kommunisert med :-) Det går jo også an å synge sanger eller til og med lese barnebøker hvis det gjør det lettere. Det er neppe så viktig hva innholdet er, men at du prøver å få kontakt. Ikke tenk at du er en dårlig mor, du er sikkert bare litt sliten og lei etter et langt svangerskap og en fødsel.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen:-) JDere har nok rett i at jeg er sliten... ble veldig sliten av hele ammestresset, og nå som jeg har lagt pumpingen og hele greia på hylla er det som om jeg har kommet litt mer til meg selv igjen...Jeg greide aldri å få lillegutt til å suge riktig, så jeg ble gående med blemmer på puppene .. Det fungerte jo ikke i det hele tatt... og pumping til alle døgnets tider førte bare til at jeg fikk mindre og mindre melk... Jeg følte meg rett og slett som en utrolig dårlig mor der også... og helsesøster ba meg slutte med ammingen for hun syntes jeg slet meg ut og det var ikke verdt det... Det kan jo tenkes at dette har noe med saken å gjøre... Det var på en måte ikke så lett å se lat illegutt var et helt lite menneske midt oppi det hele... Det ble kanskje mer jobb og plikt enn kos...

 

Jeg får prøve å sette en strek over det som har vært og begynne å snakke med han fra og med i morgen! Nå som jeg ikke har noe erfaring med å snakke og pludre og tulle med han føles det nesten litt flaut på en måte å skulle gjøre det... Høres sikkert helt dustete ut siden han er en liten uskyldig baby... og jeg er moren hans... men det har vel bare med at det er uvant å gjøre... Det kan hende det er et godt tips det med å lese fra barnebøker...

 

Igjen, tusen takk for svar :-).. Det var godt å tørre å skrive det og oppleve å ikke bli fordømt her.. :-)

[Anonym bruker]

En klarer ikke alltid å ha fullt fokus på alle deler av det en burde;)

 

Jeg kjenner godt igjen det med å ikke få til ammingen osv. Det blir litt "teknisk" for en periode. Mine minner om de første 6 ukene med eldste går i amming, pumping og mme, flaskekoking, og alt det der. Det betyr ikke at jeg var en dårlig mor, men at jeg kanskje jobbet for hardt med det å få ting til riktig. I stedet for å ta litt lettere på ting, ikke streve så hardt på å være perfekt. Ja, kose meg mer enn å være den perfekte mor;)

 

Og jeg kjenner også godt igjen det med å glede seg til babyen sover;) Det betyr IKKE at du ikke liker ditt barn, men at du er en smule sliten, kanskje redd for å ikke å gjøre ting perfekt(eller at det er ukjent og en er litt nervøs, på en måte. Litt vanskelig å sette rette ord på dette her. Kanskje det har med at en FØLER at en en burde stimulere og alt det der, men at det kjennes rart i starten og en vet ikke helt hvordan med et SÅ lite barn).

 

Jeg tror ikke du har en depresjon, men at alt bare er litt nytt enda:) Du holder fortsatt på å lære deg det basiske og praktiske med å ha fått et barn. "praten" kommer den:) Vær ikke så redd for å gjøre noe "annerledes" enn andre. Kanskje din venninne bare har fokuset litt andre steder i sin "læreprosess" enn hva du har?

[malingus]

Tror dette er helt vanlig, jeg.

Kanskje bare ikke så mange som vil innrømme det?

Tok litt tid meg meg og. Føltes unaturlig å prate med henne. Fikk jo ingen respons. Samme følte jeg da jeg var gravid. Hadde en venninne som fortalte at hun snakket med magen hele tiden. Hørtes rart ut i mine ører...

Tror ikke du sakl tenke for mye på at det kan være en depresjon. Slettes ikke sikkert i det hele tatt!

Bare prøv deg fram. Ta det etterhvert. Blir mer og mer naturlig etterhvert som barnet vokser og skjønner mer. Gir mer respons.

Koste ikke så mye på stellebordet i begynnelsen heller. Men du behøver ikke holde på i et kvarter liksom (som jeg trodde). Bare ta deg et minutt eller to og kyss h*n litt på magen og smil litt mens du ser h*n inn i øynene. Ikke mer som skal til!

I begynnelsen, og særlig med dn starten du har fått, er ting nytt og slitsomt. Ikke plag deg selv med dårlig samvittighet!

[Anonym bruker]

Takk igjen for svar:-) Det er godt å høre at andre har hatt det litt på samme måten! :-).. Jeg tror heller ikke at jeg har en depresjon.. men snarere at ting føles nytt og at jeg er litt sliten.. Jeg er ganske hormonell og gråter endel, men det svinger også mye, og jeg kjenner det egentlig ikke sånn at livet er vedvarende tung og mørkt eller sånt... så jeg tipper jeg kommer meg gjennom dette.. .Vi er nok litt for flinke vi jenter til å stille litt vel store krav til oss selv... Det er klart det er best for gutten min om jeg snakker og pludrer med han, men egentlig burde jeg vel også tenke at ingen skade har skjedd! .. og.. som en av dere sa... begynne å snakke med han NÅ... :-)

 

så, fra i morgen begynner en ny epoke i mitt mammaliv.. :-) Jeg tar det som en utfordring... takk for gode svar og oppmuntringer:-)

[Anonym bruker]

Takk igjen for svar:-) Det er godt å høre at andre har hatt det litt på samme måten! :-).. Jeg tror heller ikke at jeg har en depresjon.. men snarere at ting føles nytt og at jeg er litt sliten.. Jeg er ganske hormonell og gråter endel, men det svinger også mye, og jeg kjenner det egentlig ikke sånn at livet er vedvarende tung og mørkt eller sånt... så jeg tipper jeg kommer meg gjennom dette.. .Vi er nok litt for flinke vi jenter til å stille litt vel store krav til oss selv... Det er klart det er best for gutten min om jeg snakker og pludrer med han, men egentlig burde jeg vel også tenke at ingen skade har skjedd! .. og.. som en av dere sa... begynne å snakke med han NÅ... :-)

 

så, fra i morgen begynner en ny epoke i mitt mammaliv.. :-) Jeg tar det som en utfordring... takk for gode svar og oppmuntringer:-)

[malingus]

Høres bra ut!

Lykke til! Dette går kjempefint!