Hvordan tør dere å være dere selv lant andre?

[Anonym bruker]

noen tips til hvordan jeg kan tørre det?

[malingus]

Tror nok det er mange som sliter med å være 100% seg selv med andre. Hadde jeg visst nøyaktig hva man må gjøre, hadde jeg gjort det for lenge siden!

[Tommage♀♂]

Jeg er stille og sjenert før jeg blir kjent, men etterhvert blir jeg jo varm i trøya. Og det er jo vanskelig å være ANDRE enn seg selv;p

 

Men jeg har forskjellige roller etter hvem jeg er med. Hjemme er jeg sjefen og hissigproppen, på jobb er jeg rolig og sindig. I vennegjengen er jeg den sarkastiske, munnrappe og litt klovnete. Hos min familie er jeg den stille ånd.

 

Men øv deg, prat med deg selv, tenkt ut samtaleemner på forhånd. Finn frem en morsom historie!

Etterhvert som du prater litt, ser du at det ikke er farlig, og at du til og med får respons på det du sier. Så da sier du mer, og mer, og mer...

[Gjest Mylian blir trebarnsmor..]

Tidvis er jeg sjenert og tidvis ikke. Folk får like meg om de vil. :-) Jeg vil ikke legge et lokk på megselv fordi da er jeg ikke meg selv, og det blir kjedelig for meg å skjule meg selv. Derfor er jeg ærlig. Iblant tilpasser jeg selvsagt situasjonen men er så og si alltid meg selv. Og det fungerer bra.. Måtte bare bli kvitt en del dumme tnaker først..

[Gjest]

Hvem skal jeg ellers være?

[Anonym bruker]

Aner ikke hvorfor du skulle ha et problem med å TØRRE det... er du en SÅ ille person!??? :S

 

Selv har jeg ikke evnen i meg til å være noe annerledes enn den jeg virkelig er, uansett hvem jeg snakker med, og også uansett hvilken situasjon jeg er i. Selvsagt har jeg ulike sider - men disse sidene kommer frem, uavhengig av hvem som er rundt meg/hvor jeg er, såfremt de blir fremprovosert (sinne, frykt, humor, sorg, glede.. etc)

 

Et av de beste komplimenter jeg noen gang har fått er nettopp det du skriver om: "Du er deg selv ALLTID du, uansett hvor og når og hvem!"

 

Likte veldig godt å høre det- for det var positivt ment. Fikk meg til å føle at jeg har all grunn til å "være meg selv" - uansett..

[Anonym bruker]

å tørre være seg selv går vel på selvtillitt og selvinnsikt. jeg er utrolig sjenert med mennesker jeg ikke kjenner, sier ofte masse dumt, snakker før jeg tenker osv. men med de jeg kjenner har jeg ingen hemninger. de er vennene mine og kjæresten min er kjæresten min pga at jeg er jeg! de vet jeg er rar, jeg vet det selv, men de det er jo denne personen de alle er glade i! hadde jeg måtte være noen andre enn meg selv rundt mennesker hadde jeg blitt utrolig sliten.

jeg har den holdningen at mennesker som ikke aksepterer meg for meg vil jeg ikke ha i livet mitt uansett.

 

vær deg selv helt og holdent. da får du gode mennesker rundt deg å livskvaliteten din går betraktelig opp, bare prøv å se :-)

[malingus]

Hvis du "ikke aner hvorfor noen skulle ha et problem med å TØRRE" anonym 22:08, har du aldri hørt om angst!

 

Noen er heldige og har ikke angst, andre av oss må slite mye for å TØRRE! Sånn er livet. Men det krever innsikt å skjønne det!

[Anonym bruker]

Hei:) Anonym 22:08 her..

 

Jeg har full forståelse for at folk har f.eks. angst, malinglus.

Det jeg derimot ikke kan forstå like lett, er hvorfor det er vanskelig å tørre å være seg selv! Kan jo forstå at det kan være vanskelig å være NOE ANNET enn seg selv, oppføre seg tøffere enn man egentlig tør, om du vil..... men å være seg selv, er vel for de aller fleste av oss den enkleste sak i verden? Det er jo akkurat den vi er - hele tiden!?

 

Å påstå at en person er "seg selv" kun når man er skikkelig varm i trøya og kjenner alle rundt seg osv...det er jo tull! Det sier seg selv at mange opptrer annerledes enn hjemme i stua, dersom alle rundt dem er ukjente, omgivelsene er ukjente og situasjonen er uforutsigbar... men dét betyr jo ikke at de ikke er seg selv! De er SEG SELV, slik DE opptrer i en slik situasjon....

 

Skjønner derfor fremdeles ikke hva det vil si å ikke tørre å være seg selv... det må jo være ensbetydende med å forsøke å være en annen da..!? Eller å skjule seg selv mest mulig..?

[malingus]

Ja, ja det blir jo å snu om på flisa.

Tror du skjønner hva som menes.

 

Jeg anser meg selv for å være "meg selv" når jeg er hjemme alene med dattrenen min. Ofte når jeg er ute blandt folk blir jeg redd og urolig, og da er det dette som vises. Da vil jeg si at jeg viser følelsene mine (at jeg er redd) men det er ikke det samme som at jeg er meg selv (les: avslappet og sterk som jeg er hjemme). Jeg forandrer meg og tar på en maske, så ingen skal se hvordan jeg har det. Det jeg anser som "meg selv" er følelsene mine, meningene mine, svakhetene mine, styrkene mine osv, og disse tør jeg ikke alltid vise nei.

Dette blir bare å vri og vrenge på ting!

Enda godt at du skjønner dette med angst, ellers hadde jeg blitt noe bekymret!

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke turt å være noe annet enn meg selv blant andre. For det virker jo helt merkelig når man prøver å være noe annet.

Forøvrig liker jeg meg selv ganske bra.