Har så mye på hjertet! Dette er langt. hehe

[Anonym bruker]

Jeg har så mye på hjertet og vet ikke hvem jeg skal prate med! Derfor skriver jeg et innlegg her:)

 

Vårt barn ble født 6 uker før tiden. Og det var mange følelser ute av kontroll da. Jeg ville bare være sammen med samoberen min, og følte at jeg trengte han på sykehuset sammen med meg så mye som mulig.

Vi fikk beskjed om at vi måtte være det i 6 uker. Og da ble jeg veldig deprimert. Men følte ikke at samoberen skjønte det i det hele tatt.

Han fikk 1 uke pleie permisjon, som jeg da forventa at han skulle bruke til å være sammen med meg og babyen. Men han kunne komme på sykehuset klokken 15 å dra igjen i 18-19 tiden for å spille fifa med en venn. Jeg gråt mye og mange gang etter at han var dratt.

 

Da vi kom hjem gikk alt kjempe fint. Han var drømme pappaen, hjalp meg mye og sto gjerne opp på natten.

Da h*n ble 5-6 uker gammel snudde dette helt. Vi gir henne på flaske, å de få gangene (1 gang om dagen) jeg spurte om han kunne gi henne mat kom han med kommentater som "uuuuffff, ooork".

Vårt barn har fått kolikk, og skriker mye om kvelden. Da vi var på besøk hos et vennepar begynte h*n å hyle. Jeg prøvde først å gå rundt med henne (mens samboeren satt i sofaen og så på tv) å vugge så prøvde jeg å gi henne mat. Ingenting fungerte. Så jeg spurte om han kunne lage en flaske med sukkervann, da kom det største "HUUUFF'et" jeg noen gang har hørt. Han virket direkte sur for at han måtte hjelpe til. Og sa da "jeg må bare gå på do først" Det passer J**vli dårlig å måtte gå på do akkurat da. Det var snakk om at han skulle sette på vann på kok. Så det endte med at jeg måtte ordne det selv. Og som nevnt over har det skjedd flere ganger.

 

Da svigers var her på besøk i påsken skulle samboeren min være med hjem til de for å se på fotball kamp. Da spurte bestemor om de kanskje skulle ta h*n med seg slik at jeg fikk litt fri. Men det var samboeren min helt uenig i. H*n skulle være hjemme sammen med meg. Og som jeg har sagt tidligere tar h*n flaske. Skjønte virkelig ikke hvorfor h*n ikke kunne være med

 

Når han drar ut (ikke på byen), så sier han alltid " nesten gang er det din tur, du kan jo dra ut til helgen hvis du vil det". Men jeg vil heller bruke den tiden til å være sammen med familien min. Og jeg vet at hvis jeg drar ut blir han å ringe meg etter noen timer å be meg komme hjem fordi hun skriker så mye, eller fordi det er noe han ikke får til.

 

Nu er jeg sint på han 5 dager i uken. Han sitter på soverommet å spiller et fotball spill. Og jeg sitter i stuen å ser på tv. Når jeg legger meg, snur jeg ryggen til.

Jeg har aldri vært en person som blir fort sur, så jeg kjenner ikke meg selv igjen. Men er det rart at jeg blir sint på han?

Vi er to om dette barnet. Og jeg føler at jeg gjør 98% av "jobben".

Det gikk opp for meg her om dagen at det kanskjer er sånn at jeg og babyen aldri blir å komme fremfor fotball for han.. Men det er helt feil.

Jeg har tatt det opp med han noen gang, aldri nevt det siste jeg skrev.

Men at jeg føler at alt som har med babyen å gjøre er et ork for han. Og da skjerper han seg i noen dager. Men det skal ikke være sånn her.

Det kan hende at jeg overdriver her. Han er en fantastisk samober. Og selvfølgelig blir bare det negative nevnt her.

Er det noe galt her eller er det bare meg?

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Alt er vel ikke helt som det skal, men det er ikke helt unormalt det du føler og går igjennom.

Det første du må gjøre er å sette deg ned og snakke ordentlig med han. Fortelle hva du føler og se om dere kan lage en avtale om at han avlaster deg på bestemte tider.

Det er ikke til å skyve under en stol at barnets første leveår er vanskelig for et parforhold. Mor knytter seg gjerne til barnet på en helt annen måte enn far. Selv om far selvfølgelig elsker barnet føler han ofte at han ikke strekker til, og at barnet foretrekker mor. Far tenker kanskje at det er greiest for alle at mor gjør ting, for da blir det riktigst, barnet blir fortere rolig og får rutiner.

Vi har to barn, og har snakket en del om spebarnsperioden. Min mann innrømmer at han synes det er enklere å være far når barnet er eldre enn 6 mnd. Også vi har hatt 2 kolikkbarn, og han har følt at han ikke får roet dem. At det bare er jeg som gjør det. Derfor har han også vært dårlig på å hjelpe meg med kolikken.

Likevel vet han at vi er to om barna, og at de er like mye hans ansvar som mitt.

Jeg har vært på teater og kino uten barn og han har hatt de alene hjemme. Han gruer seg og er usikker på seg selv, men sier samtidig at jeg også fortjener å komme meg ut. Første gang gråt lille i 2 timer. Han gikk og bar henne. Sa selv at på det beste ble de i allefall kun hiksting. Gang to sovnet hun og han slappet helt av.

 

Snakk med din mann, gå på kino, gå på kafe, kom deg ut av huset et par timer. På kino kan du skru av telefonen også;-)

Det blir uansett enklere og bedre jo eldre barnet blir. Faren vil nok oppdage at alt er lettere når man kan kommunisere med barnet.

 

Lykke til. Det ordner seg hvis du snakker med han og stiller noen krav. Vi mødre har en tendens til å tenke at vi er best for barna og ikke slippe andre til, selv ikke faren.