Hvorfor sier han sånn hele tida? (Langt innlegg)

[ღhælgelainnღ]

Eldstemann på 5 1/2 år var for en tid tilbake sammen med bestefaren sin og dama hans på en campingtur. Det var første gangen at han skulle overnatte der sammen med dem, så vi var alle litt spente på hvordan det skulle gå. De hadde kost seg på dagen og da kvelden kom begynte det også bra. Dessverre så var mannen min så uheldig at han ringte dem for å høre hvordan det gikk og da var det midt i legginga. Det er stort sett pappaen som pleier å legge eldstemann, så de har nesten et eget leggerituale om kveldene. Derfor er han også (dessverre) veldig avhengig av faren sin når han skal legge seg.

 

Derfor skar alt seg når han ringte denne kvelden. Han begynte å grine noe voldsomt og ville bare hjem. Hylskrek og pappaen forsøkte å roe han pr. telefon uten å lykkes. Jeg sa til han at han bare skulle legge på og heller la dem få prøve selv og roe han uten at vi skulle blande oss inn. Etter ei lita stund ringte de tilbake og da hadde det gått bedre og han sov. Dagen etter var han nesten overlykkelig når han kom hjem til oss igjen. I ettertid begynte han å si veldig ofte at han aldri mer ville sove i campingvogna med dem osv. Da måtte mamma og pappa også være med, han ville aldri sove der alene mer. En annen ting som har skjedd i det siste, er at han altså har begynt å si en en del dumme ting, spesielt til dama til svigerfar. Hver gang vi treffes, sitter han å sier at han ikke liker henne, at hun er dum osv. Hun er jo så hyggelig og grei, så jeg kan ikke skjønne hvorfor han plutselig har begynt å si dette.

 

Jeg tror det har sammenheng med campingturen og at han plutselig forbinder henne med det stedet hvor campingvogna står og den vonde opplevelsen han hadde den kvelden. Vi har forsøkt å snakke med han og prøve å få han til å skjønne at hun blir lei seg hver gang han sitter og sier slike ting. Han har aldri sagt det tidligere, men nå sier han det altså hver gang vi møtes. Jeg syns det er vondt at han skal sitte igjen med en sånn negativ tanke om henne og denne campingvogna, for det hadde sikkert gått bedre neste gang han skulle sove der. Bestefaren sier han ingenting om, men det kan jo være at han føler seg utrygg på henne og er litt uvant med henne og at de to ikke har noen positive opplevelser sammen som han tenker på. Hva syns dere vi bør gjøre i en sånn situasjon? Vil dette gi seg etterhvert når han blir større og begynner å skjønne litt mer. Syns det er vondt hver gang han sier dette til henne.

[:::) Frøken Velferdsrett]

sover han veldig skjelden borte?

[ღhælgelainnღ]

Han har sovet mye borte hos bestemoren sin (bestemor og bestefar er altså skilt), men han har aldri tidligere sovet hos bestefaren eller sammen med han og dama. Det har aldri blitt noe av tidligere og det tror jeg er veldig synd, for nå er han blitt såpass stor, så da er det verre for han å tilpasse seg kanskje?

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tenkte bare at om han ikke var vandt til å sove borte var det jo ikke så rart at han reagerer. om han bare sover hos dere og bestemor så er det ikke så rart at det er uvant og rart for han.

 

tror hele greia bare ble dum fordi pappa ringte.

 

hva med og prøve på nytt?

[ღhælgelainnღ]

Jeg har også lyst til at vi prøver på nytt, men kanskje ikke i campingvogna denne gangen? Bare vi nevner den, så blir han helt på styr og sier at han absolutt ikke vil dit. Men det jeg ikke skjønner, er hvorfor han hele tiden sitter og sier at han ikke liker henne, men sier ingenting til bestefaren sin.