Jeg skulle ikke se mørkt på det, men samboeren min reiser snart på sjø...

[tre håpefulle]

Las en artikkel om barseltid.. At vi faktisk er i den tøffeste tiden når det gjelder barsel.. Mor skal klare det meste.. Være mamma til baby, til større barn, lage mat, ordne å stelle i huset, ta i mot besøk, gjærne ha klart mat eller kaker til besøket etc... I andre kulturer er en beregnet som skitten i 30 dager etter en fødsel.. En skal dermed ikke lage mat eller stelle i huset, og en skal kun konsentrere seg om å sove og mate den lille.. Resten av familie og venner tar seg av det andre.. Slik var det faktisk i Norge også for hundre år siden og tidligere..

 

Jeg skulle ønske dett gjalt meg.. Kunne gjærne tenkt meg å bli betraktet som skitten i 30 dager å få hjelpo til det meste.. Men her reiser min samboer på sjø om 1 1/2 uke, å jeg blir alene med min sønn på 2 år og min baby som enda ikke har sett dagens lys...

 

Jeg har nå passert min egen termin som var 15. Mai.. (tok tidlig test og vet den stemmer) Alle, inkludert meg, trodde jeg kom til å få før dette.. Grunnen til vi trodde det var at vannet gikk i uke 32 forige svarngerskap.. Det er ingen selvfølge at en får tidlig i neste, men den tanken sneik seg inn i vertfall.. Så helt siden midten på april så har vi egentlig tenkt at det kan skje "når som helst"...

 

Vi er netopp ferdig med å bygge hus, og skal flytte inn de nærmeste dagene.. Jeg gleder meg veldig, men er spent, siden vi har en gutt på to år.. Blir mye nytt for han dette.. Nytt hus og en lillesøster og dele mamma og pappa med.. Alt på en gang.. Dette kan selvfølgelig gå strålendes,men det kan også bli at han protesterer over all forandringen..

 

Nå er ultralydterminen min i morgen, 22.Mai.. Å jeg håper så inderlig at den lille jenta i magen vil se dagens lys snart.. Min samboer reiser på sjøen om 1 1/2 uke, å blir da borte i fire uker.. Jeg skulle ikke se mørkt på at han skal reise, men nå har jeg alså begynt å tenke negative tanker på det, og jeg merker at jeg har begynt å psyke meg selv ned litt på at jeg kanskje ikke kommer til å klare det.. Har ikke familie i nærheten.. (de bor 1 1/2 time unda, å må ta ferge.. De har alle store familier og barn å ta seg av) Så jeg blir alene om ansvaret.. Å "tenk hvis slik og tenk hvis sann"-tanker dukker opp, og som dere ser, holder meg litt våken på natten..

 

Da jeg fikk min gutt for to år siden, gikk jeg i en depresjon.. Jeg så det vel ikke helt selv da, men i ettertid ser jeg det.. jeg som nesten ikke sov noe.. Å jeg telte antall timer og minutt jeg sov, hadde full kontroll over hvor lite jeg sov, og brukte det tallet til å psyke meg ned om hvor sliten jeg var.. Å den gangne kunne jeg jo faktisk legge meg ned å sove hver gang han gjor det.. Det kan jeg ikke denne gangen.. Å nå begynner jeg å tenke "Hvordan skal dette gå".. En toåring som flytter inn i nytt hus, pappa som reiser på sjøen, og mamma som må deles med en lillesøster..

 

Jeg burde snudd på det og tenkt at "dette her skal gå bra".. Er ikke sikkert det blir som forige gang.. Ta det som det kommer.. Allerede 1 1/2 uke før min samboer reiser, så har jeg begynt å tenke desse tankene.. Er ikke bra!!!!!

 

Mitt forige barn hadde låsninger i nakke og rygg, og gråt en del.. Han sov kun i korte periodar.. Dette førte nok til at i det jeg endelig sovnet, så voknet han.. I tilegg hadde jeg store sår på brystvortene mine som ikke grodde.. De hadde jeg til jeg mistet melken når han var fem mnd.. Mistet nok melken siden jeg gruet meg til hver amming i fem mnd.. Jeg sa ikke et stygt ord under fødselen, men for noen stygge gloser som kom under amming.. (Mamma pleide å si at melken surnet.. hehe)

 

Jeg håper nå at denne jenta vil bli bedre i sugeteknikken siden hun er fullbåren.. Å at jeg slipper unda med såre bryst.. Å jeg håper hun sover i lengre perioder av gangen.. At jeg klarer å holde unda desse tankene som surret i hodet mitt sist.. At storerbroren vil være stolt og kose seg i det store nye huset der det er god plass til å leke både inne og ute.. (bor i leilighet nå) Å sist men ikkje minst.. Jeg skal IKKE telle timene jeg sover.. Det er det dummeste påfunnet jeg gjor sist.. Jeg skal gjemme hver en klokke.. Å heller tenke at "Åh, hvor herlig, jeg har sovet litt"... Men om jeg får til det, er noe helt annet.. hehe..

 

Måtte bare dele mine tanker... Bare å gi meg tilbakemeldinger og tips... =o)

[Anonym bruker]

Beklager at jeg sier dette, og dette sier jeg med kjærlighet Men hvorfor i ALLE DAGER reiser han bort 1,5 uke etter din UL termin??Jeg trodde at menn hadde 2 uker permisjon etter fødselen, og din fødsel kan skje alt fra i dag til om 2 uker. I verste fall er han bortreist når du er i fødsel!! Hva skjer da med sønnen din og hvordan skal du ta deg av deg selv, sønnen og babyen når du kommer hjem fra sykehuset uten at mannen er hjemme? Jeg klarer ikke å se for meg at det i det hele tatt er mulig for at han skal kunne reise så snart. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han planla det slikt, eller aksepterte å bli sendt til sjøs så kort tid etter termin. Mannen bør regne med å være hjemme 2 uker etter termin og så to uker til, slik at han kan sikre seg at han er med på fødselen og 2 uker av barselstiden. Jeg er helt enig i at det hadde vært fantastisk om barselskvinnen fortsatt var "skitten" 30 dager etter fødselen, slik at hun bare kunne hvile og amme. De pusher altfor mye nå på at kvinnen skal opp og stelle barnet, til og med RETT etter fødselen! Jeg kunne ikke overleve den første måneden uten min mann, og jeg hadde ikke flere barn på det tidspunktet heller. Jeg skjønner din redsel kjempe kjempegodt og synes du har all rett til å grue deg! Noen må komme å hjelpe deg, enten det er mor, svigermor, en søster, en god venninne som kan bo hos deg, eller at mannen kan endre planene sine og reise til sjøs senere (om det er mulig). Ta vare på deg selv og planlegg godt nå!! God klem og lykke til!

[solveig26]

menn som jobber på sjøen har ingen rett til å være hjemme om kona føder! de følger ikke normal arbeids miljø loven !!! flere tror det bare er fryd å gammel å ha mann på sjøen men slik er det ikke !!! de tjener IKKE bra med tanke på hvor mye de er borte ( 4 uker ...tom 6 uker i slengen ) Og det er ikke en selvfølge at de får komme seg hjem selv om kona ligger nærmest for døden , eller er skikkelig syk! det er ikke noe de s

bestemmer selv , det er bare slik de er ...

 

 

Jeg vet akkurat hvordan du har det torill81.... Jeg hadde det slik både med 1 og 2 mann som kom.Min mann er på båt og er borte 5 uker ,... Jeg krevde å bli satt i gang 2 uker før , fordi jeg var livredd jeg skulle gå overtid å måtte føde alene . Jeg bor også på en plass uten min familie , og må ta ferje . Det har ikke vært lett altid. Selvsagt har jeg min manns familie , men det er langt fra det samme som sin egen .

 

Jeg havnet også i fødsel depresjon , å først nå 8 år etter ser jeg det ....

 

Ønsker deg lykke til , utrolig nok klarer vi det ...(kansje liten trøst ) men vi er sterke

 

Hadde vært kjekt å hørt hvordan det går med deg ....

Tenker på deg !

[tre håpefulle]

Min samboer har ikke planlagt å reise på sjøen, men han har en fast jobb og fast turnuss.. fire uker på og fire uker av.. Han kan ta permisjon i to uker, men da blir det uten lønn.. Å dei to ukene blir som lønn for fire uker, siden de tjener opp til fritid medan de er borte..

 

Vi har ikke råd til fire uker uten lønn nå når vi netopp har bygget hus til over 3mill, og ikke har solgt leiligheten våres ennå.. Så det blir en litt låst situasjon..

 

Siden jeg fikk for tidlig forige gang, og har vært plaget med bekkenløsning, så fikk han faktisk sykemelding for å være hjemme hose meg den turen han skulle vært ute i april.. Jeg hadde to episoder med kynnere/rier med fem minutters mellomrom, som heldigvis stoppet av seg selv etter noen timer.. Dette var i uke 28 og 32.. Så han fikk sykemelding for å avlaste meg så jeg ikke skulle få før tiden.. Men det var så vidt vi fikk det, og det står at han er sykemeldt for det psykiske hos seg selv.. Eneste måten vi kunne klart det på økonomisk er hvis han hadde fått sykmelding denne turen også, men det kommer han helt sikkert ikke til å få.. Å jeg synes det er vanskelig å spørr om det også, selv om jeg vet det kommer til å bli tøft..

 

Jeg har verken min egen familie her eller min samboers boende i nærheten.. So jeg ser litt mørkt på det.. Men det er utroligt hva vi faktisk klarer hvis vi må... Å jeg er litt stolt og vil klare meg, og føler spessielt at hans familie vil mene at jeg burde klare meg, å jeg vil føle på det hvis vi hadde tatt skrittet og prøvd å få sykemelding for denne turen.. Er ikke lett, syns jeg...