Gruer meg for framtiden.

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor for to små, far bor nå i et annet land og betaler ikke bidrag eller har samvær.

 

Familien min bor langt unna og jeg har ingen kontakt med ex svigerfamilien. (deres ønske)

 

Jeg jobber i et felt hvor jeg enten må jobbe slik at jeg ikke får levert barna i bhg, eller ikke får hentet. eller jeg må jobbe kvelder/natt.

 

Så det sier seg selv at det er umulig å gå til jobb i dette yrket med to små.

 

Ikke er det lett å få jobb heller når man er 100% alene med to så små klart det med tanke at små barn ofte er syke så er jeg ingen atraktiv arbeidstaker.

 

Jeg vurderer å videreutdanne meg men jeg er så sliten for tiden at jeg ikke orker skole oppå allt annet i år, har et håp at jeg skal i løpet av året komme meg ovenpå igjen og ikke føle at jeg drukner like mye så karnsje jeg kan klare å tenke på videreutdanning.

 

Skulle ønske at jeg kunne flytte nærmere familien , for å få litt avlastning og å føle meg tryggere om at noen raskt kan hente de om jeg skulle bli alvorlig syk eller noe.

 

Men om jeg flytter så kan jeg ikke utdanne meg videre fordi jeg bor allt for langt unna skole, og jeg vil ha vanskelig å finne noen som helst slags jobb.

 

Jeg har løst ting for i år. Og vil jo klare meg så lenge jeg får os. Men den har vi jo i bare kort tid. Og så skal man ha en inntekt for å klare seg og den bør jo ikke være liten akkurat når man skal fø på to unger.

3x barnetryggd og forskuddsbidrag for 2 barn kommer man ikke langt med.

 

Kjenner jeg er så bitter på BF om bare stakk og lot meg klare allt alene uten at han i hele tatt bryr seg om hvordan det går med barna hans som vi faktisk planla og han var pådriver for at vi skulle ha.

Hater å sitte å bekymmre meg om hvordan jeg skal klare å sikre barnas framtid.

Redd at de skal måtte lide fordi pappan deres bestemte at han ikke vil være pappan deres lengre.

 

[Gjest marie-s]

Hei, skjønner du har det tungt nå, men tror det er på tide å endre på tenkemåten din. Når jeg leser innlegget ditt så er alt negativt og ja som sagt så skjønner jeg det og mest sannsynlig kommer det av at barnefar dro.

 

Orker du ikke å studere så greit nok, finn en jobb du kan leve med. Hva om du faktisk flytter næremer din famile, det finnes andre måter å studere på enn å møte opp fysisk på skolen, du kan ta noen fag på egenhånd og bare møte opp for eksamen. Eventuelt sjekk om det går an å lære seg noe på egenhånd det er ikke alle yrker som krever at du har eksamnespapirene i orden.

 

Når det gjelder det å være atraktiv på arbeidsmarkedet så tar du helt feil. Jada så får du syke barn av og til, men hvem gjør ikke det? Og du har faktisk 2 barn alene og klarer å organisere dagene dine, slikt er gull verdt. Sjansen for at du skal ut i ny fødselspermisjon med det første er heller ikke stor, du er singel og har alt 2 barn;-) Selv hara jeg faktisk fått veldig mange positive tilbakemeldinger på det at jeg jobber og er alenemor og jeg har aldri manglet jobbtilbud, der jeg jobber nå så har jeg muligheten til å ha fleksibel arbeidstid så jeg sa faktisk på jobbintervjuet at jeg kommer ikke til å være her 8 og jeg må gå før 4, men jeg fikk jobben nettopp fordi jeg var så ærlig og ingen der har klaget på meg ennå. He he jeg anbefaler nok ikke andre å si det samme men som du ser så er ikke barn noe hindring om du bare klarer å tro på det selv.

 

Som sagt du trenger å få troen tilbake og det å kunne se på ting på en positiv måte igjen. Drit i han som dro, om ikke annet så tenk som så: jaja jeg hadde ikke klart å lage desse 2 nydlige ungene alene.

 

Den eneste måten barna dine vil lide for at faren dro er om du går til grunne p.g.a. det. La han ikke få den seieren, bruk sinne ditt på å "vise" han at dere klarer fint uten han (når sinne er gått over vil du nok oppdage at du fakisk klarer deg bra uten han og om han hadde kommet rekende på en fjøl så ville du nok bare ledd av han)

 

Så lykke til og begyn å smil av de små tingene i livet, så kommer resten.

 

Hilsen ei som klarer seg veldig bra alene