langt om overgrep

[Anonym bruker]

Jeg hadde en stefar over rundt 10 år, fra jeg var 4 til 14 ca.

Når mamma ikke var hjemme husker jeg jeg måtte sitte helt inntil ham mens han befølte meg under klærne, masserte rumpa mi. Holdt meg mye fast ellers også, og gnurte seg inntil meg og kjeftet.

Han låste aldri døra på badet heller, kan huske så mange ubehagelige ganger hvor jeg åpner døra for å gå på do og der står han med steinhard penis,. naken på badegulvet etter en dusj.

Har var også nedsettende om kroppen min, hvalpefett, rosinpupper, han virket å nyte å spise godteri og dessert uten at jeg fikk og gjorde et poeng av det, og straffen når han var misfornøyd med meg/noe jeg hadde gjort eller sagt var gjerne å bli sendt på rommet og måtte bli der til neste dag uten mat, uansett om dette var klokken 12 på formiddagen eller sent på kveld.

Husker han var mye utro mot mamma når hun ikke var hjemme, i hennes seng. Må ha visst at jeg visste det, det var så vondt å gå og vite. var alltid redd mamma skulle få en sykdom fra ham, men alltid redd for å såre henne, så jeg sa aldri noe.

 

Så har jeg et kjempesvakt minne, fra barnehagen. Det var hjemme i stua, og jeg hadde fått beskjed av mamma om at en lege skulle komme og se på tissen min. Husker han kom og jeg ble holdt fast på fanget til mamam mens jeg hylskrek og han undersøkte meg nedentil.

Husker vagt fra senere tid at mamma snakket med resten av familien min om at "folk var hysteriske som fikk sånne mistanker bare pga at hu n (jeg) hadde så mye urinveisinfeksjon". Altså barnehagen hadde meldt bekymringsmelding? Man får jo lettt urinveisinfektsjon etter samleie, men jeg er rimelig sikker på at stefaren min aldri gjennomførte det med meg., det kan jeg overhodet ikke huske og har ingen følelse av det. Og jeg har alltid vært plaget av blærekatarr.

 

Så var det min første kjæreste, den første gutten jeg stolte på og klarte å ha sex med. Vi hadde hatt et sexliv i underkant av et år. Våknet så en natt av at han akkurat var i ferd med å avslutte samleie med meg. Husker den grusome følelsen av vått nedover lårene og lydene hans. Husker jeg la ut en anonym tråd på et forum noen år senere og lurte på om folk kalte det overgrep, men fikk stort sett svar om at folk hadde syntes det var digg om de åknet av at kjæresten hadde sex med dem.

 

Går til psykolog nå, nettopp begynt, har enda ikke sagt et ord til henne om ting som virkelig plager meg. Har hatt spiseforstyrrelser, har angst, generell og sosial, har tidvise, milde depresjoner, tvangstanker, flashbacks, og tenker mer og mer på alt dette som har skjedd blir kvalm og uvel og gråten presser på når je skriver om det her, og når bilder og følelser jeg har hatt mens det har pågått plutselig dukker opp midt på dagen, på natta, på jobb, mens jeg steller jenta mi..

 

Aner ikke hvor jeg vil med dette jeg.. Første gang jeg har fortalt om dette, samboeren min vet at stefaren min befølte meg og om det eksen min gjorde, men vi har aldri pratet om det, jeg bare skrev det i to korte setninger på en lapp og har ikke klart å prate om det.

[Anonym bruker]

Folk har ulike måter og takle tin gpå..Noen "tåler" slike hendleser i barndomen bra,- andre bryter sammne, andre igjen reagerer med å bli overgripere selv.......

 

Du er vel midt oppi en "oppvåkningsprosess" nå, eller, du VEt noe har skjedd, men ikke hva.... Og spørsmålet er vel TRNEGER DU Å VITE??? Hvordan er livet ditt sånn ellers..Har du utdanning, jobb, venner..Har du barn? Om du har et "liv på skinner" og ting stort sett fungerer bra for deg,- så KAN det være en løsning for deg å se mer fremover, fokusere på det som har skjedd som er bra,- og la fortiden være en del av det som formet deg,- men ikke noe mer....

 

Om du ikke fungerer "normalt" fordi fortiden alltid hindrer deg,- så MÅ du kansekj ta et oppgjør med fortidne for å kunne se fremover....

 

har selv opplevd "voldtekt",....Ble dopet ned, men vet ikke om den/de osm hade sex med meg var de "skyldige" eller om noen tilfeldigvis hadde hatt noe oppi drinken...Men uanset...Det som skjedde, skjedde, fikk ingen fysiske men og for MEG fungerte det å legge det bak meg..Det var noen timer av mitt liv og dett var dett..Jeg følte ikke for å "snakke det ihjel" og bli et "offer"..Det var på en måte like mye min "skyld" som noen andres, bortsett fra at jeg ikke følte behov for å gi noen skyld...Mye mer alvorlig det du opplevde,- selvsagt,- men hvordan DU best kan takle din fortid henger mye sammen med hvrdan du har det nå.... Hvor mye fortiden hemmer deg, og om det er i bestemte situasjoner..Kanskje er din fortid nettop din styrke? hvem vet?

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Ofte hjelper det å prate med noen som ikke har relasjon med deg, men hvis du og din samboer er 100% trygge med hverandre er det ingen dum idè å prate om det....

 

Lykke til

[Anonym bruker]

jeg har nesten ikke minne mer enn en 4 års tid bakover i tid. husker ikke hva jeg har tenkt og følt tidligere. Spiseforstyrrelsen gikk over rundt starten på videregående. Hadde det så fint i et par år før eksen min gjorde det han gjorde. Etter det kom angsten, og nå som jeg har fått en datter kom alle tankene om minnene rundt det jeg har beskrevet.

 

Jeg er så usikker på om det kan kalles overgrep engang, det virker så ubetydelig ift hva andre har opplevd. Så jeg klarer liksom ikke tenke ordentlig på det og kjenne ette rhva jeg føler. Klarer ikke grine, klarer ikke prate om det. Bare har disse tankene og bildene som kommer som flash hele tiden, hver dag.

 

Sterkere har det ihvertfall ikke gjort meg, tvert imot, føler meg fullstendig misykket.

 

HI

[Anonym bruker]

Ikke sikkert du føler deg sterker nå, men du har kanskje evner og kunnskap om deg selv som man ikke kan få uten å ha vært utsatt for overgrep.... SOm litt etter litt vil se dagens lys....

 

Å snakke om det kan være til hjelp, men ikke nødvendigvis...Har selv dårlig erfaring med psykolog,- så det ligger litt "langt inne" å anbefale det,- da har jeg heller tro på det å få snakket med noen som lytter,- noen som lytter uten å skulle analysere, veie og måle hvert et ord man ier, når man sier det og hvordan...Jeg ble så forbanna over at pskologen alltid skulle finne ÅRSAK til ting jeg gjorde og sa...At han skulle finne "noe" i fortiden min som hadde SKYLD i mine problem....Aller helts NOEN skulle "beskyldes"...Det var liksom ikke godtatt at jeg selv, ene og alene var grunn i at det gikk som det gikk (var ikke etter "voldtekten" dette da. Det var FØR den tid, jeg hadde anorexi aom tenåring..Rett og slett en slankekur,- og ingenting annet,- som gikk for langt)

 

I ditt tilfelle er det jo "enkelt",- det er en skyldig (eller to om man tar md ex-en) så årska og hendelsesforløp er kjent,- så mulig psykologer er bedre egnet da....

 

jeg vet ikke hva mer jeg kan si...Men du har jo kommet deg langt...Du har et barn, du har en mann som elsker deg,- så hvorfor ikke hoppe i det og fortelle ham alt? Hva er detr verste som kan skje,- og vil ikke det skje alikevel hvis du ikke kommer deg ut av den følelsesmessige situasjonen du er nå,- altså du har ingenting å tape?????

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enig med 1. anonym, at man bare skal se fremover. jeg er utdannet innen psykologi selv og vet at om man ikke "dealer" med fortiden sin- men abre skyver den vekk- så kommer den før eller siden tilbake og "tar deg". dette er ting du bærer med deg hvert minutt av ditt liv, det forsvinner ikke. Men hvis du bearbeider tingene, snakker dem "i hjel", får dem frem i lyset, og lar deg selv få utløp for alle de følelsene du har stengt av, ja- da blir det til slutt mye mindre vondt og farlig!!!

 

Anonym 1 hadde jo også en ganske annen historie- hun var neddopet og husket ikke en gang selv overgrepet (jeg prøer ikke å bagatellisere det hun opplevde, det var også et overgrep), men det er noe ganske annet å oppleve for et lite barn at en voksenperson som bor sammen med deg gjør ting med en selv som en føler er galt og ubehagelig. At man blir trakasert, nedverdiget og i tillegge stiller barnet i en lojalitetskonflikt ved å krenke hennes mor ved utroskap osv.

 

Hi- dette må du snakke om- det er som noen sier ofte ikke så viktig om du snakker med en psykolog eller en venn, men det må være noen du stoler på kan lytte og støtte deg. Bare få det ut, det er det viktige. Hvis ikke vil det bare vokse og til slutt presse seg ut på måter som kan være langt mer ukontrollerte. Hvis du har et slikt forhold til din mann at du føler du vil dele dette med han og at han vil støtte deg og forstå, så bruk ham. Eller en venninne. Eller- en psykolog, men dette avhenger ofte mer av kjemi. Men er ofte enklere og, å snakke med en helt nøytral person.Regner med ditt forhold til din mor er ganske betent. Hun skulle jo beskyttet deg den gangen. Hun visste kanskje ikke, men tegn kunne hun vel sett?

 

Når det gjelder hva ex'en din gjorde mot deg så husker jeg innlegget ditt sist. Jeg husker og at en haug med kaklende dib-høner skrek at du må da tåle at mannen din har sex med deg i søvne- vel, jeg var en av de som svarte at det er et overgrep. Spesielt siden du har den bakgrunnen du har. Det handler om mangel på respekt og omtanek for deg, når han bare går etter egne behov på den måten. Og han visste om hva du hadde opplevd og at du slet med dette, det er jo vanvittig å bryte den tillitsgrensa ved å "forsyne" seg av en sovende kjæreste. Ville han ha sex, og var glad i deg, så hadde han vel for pokker kunnet vekke deg, kose med deg og forføre deg mens du var ved dine fulle fem. noe annet er forkastelig for noen med din bakgrunn.'

 

Håper virkelig du tør å åpne deg for noen. Et første skritt kan være å sette deg ned å skrive om følelsene, hendelsene, hva du tenker rundt det. Og la deg selv gråte når de følelsene kommer. Du må la det få utløp. Menneskesinnet fungerer ikke sånn at man kan stenge av ting o ggå videre, dessverre. Det er en jobb man må igjennom mht bearbeiding for å fli velfungerende og harmonisk. Men den jobber er vel verdt det. Og den joben greier du! Det ser ut på tankene dine som om du er på gli!!

 

Lykke til og klem til deg

[Anonym bruker]

Takk for det, anonym 14:18. Det var vel både det jeg absolutt ikke ville høre og absolutt trengte og ville høre. Har vært to ganger hos psyk. sykepleier nå, i utgangspunktet henvist pga angsten, men vi får se. Jeg liker henne godt og føler meg ikke ukomfortabel egentlig, men jeg klarer ikke si noe. Sånn har jeg det også med venninner, kjæresten, legen.. kan ha veldig lyst til å fortelle noe, men det kommer ikke et kvekk ut. Så hittil har jeg bare fylt ut skjemaer og svart ja/nei på diagnosestillespørsmål.

 

Forholdet til min mor er bra nå, noen av tingene som innesperringen på rommet har hun på sin måte beklaget. Hun var bare 17 da hun fikk meg, og har hatt sitt selv, med spiseforstyrrelser og også en del av den psykiske "terroren" stefaren min utsatte meg for. Ellers var hun mye bortreist og på jobb, og jeg var alene med ham hver helg og i ferier, så jeg er ganske sikker på at hun aldri visste noe om noe av det andre.

 

Jeg hadde glemt og fortengt stort sett alt frem til eksen min gjorde som han gjorde. Hadde spiseforstyrrelser og var veldig opptatt av å ha kontroll selv og av å rette opp alt stefaren min hadd ekommentert som galt me kroppen min, men hadde det ellers bra. Og så ble alt ødelalgt, og etter det har det bare blitt verre og verre. Var berdre en periode etter at jeg ble sammen med samboeren min, men etter at vi fikk barn har det virkelig blitt forferdelig, med alle disse minnene og bildene jeg har dagen lang.

Fikk beskjed av psyken om å prøve å skrive ned noe av det jeg tenker på til neste gang, jeg får vel prøve å det, hun har skjønt at prat sitter utrolig langt inne for meg. men det er ikke så lett å skulle skrive om dette for en jeg vet skal lese det mens jeg sitter der, og som jeg skal prate med og som "kjenner"meg.