I et forhold,men er så utrolig ensom!

[J-86]

Saken er at vi har vært sammen i snart 5 år.

Jeg er ufør, og hjemme uten barn og han jobber.

Men det som er er at han er så opptatt om dagene at han har knapt nok tid til å se meg. Det er liksom bare den stunden på soverommet før vi legger oss. Han jobber, så trener han.. Etterpå er det enten golf,curlig, fotball ja alt av sport, eller så er det noe sosialt med jobben.

De dagene han kommer hjem etter treninga og ikke drar på annen sport sitter han bare foran pcn og spiller spill og må "få lov til å slappe av" han som har så stressende hverdag!!

Føler at vi bare bor sammen og ikke er sammen!! Er så ensom!! Jeg blir jo aldri prioritert.. Vet ikke om jeg klarer det lengre, har sagt fra til ham så mange ganger! Men han hører aldri. Vi lever helt forskjellige liv,det er så rart! Hvis jeg drar ut er det alltid uten ham! Vi passer perfekt sammen egentlig,men så er det jo dette utrolig store problemet da!

Er det noen som har opplevd noe lignende???

Vet ikke hva jeg skal gjøre! Skal jeg bare gå??

[djaniz]

føler virkelig med deg!!!!!!!

 

det er ofte sånn i et forhold at man på en måte tar hverandre for gitt..noe som man absolutt ikke skal!!

 

jeg vet åssen du har det kjære deg! har gått igjennom det samme,men her er det 2 barn i bildet. for min del ble det så ille at jeg utviklet endel typer angst..jeg ble så isolert fra omverdenen at jeg ikke turte å møte folk.jeg måtte bare være hjemme med ungene,mens han gjorde sitt..

 

det eneste jeg kan råde deg til er å følge hjertet ditt! du lever kun ei gang og gjør det beste ut av det!! har man mye kjærlighet å gi så vil man gi det til en som fortjener det og som kan gjengjelde det:)

 

jeg klarte å gå tilslutt..det var vanskelig..sinnsykt vanskelig siden vi var sammen i 5år,men fy fader å mye bedre jeg har det:)

 

håper det ordner seg for deg:)

[J-86]

Takk for svar!

Så utrolig trist at du har vært oppi noe lignende selv,men en værre situasjon da du hadde barn i bildet. Men det var godt du kom deg ut og har det bedre nå:)

 

Desverre er det mye pga økonomien jeg også blir, blir jo ikke akuratt rik av å være ufør i en alder av 22år. Men samtidig tenker jeg at jeg vil ikke bli gammel og angre som en gal! Da er det bedre å gjøre det nå.

Jeg har aldri hatt noe god selvtillit så jeg tenker litt: hvem kan like meg da?? Det er bare utseende messig jeg sliter med å godkjenne meg selv. Og tenker om jeg blir singel hvordan i all verden skal jeg finne en ny mann engang? Jeg våkner ofte å føler hva i all verden er det jeg gjør, hvem er jeg sammen med!?? Kjenner jeg ham egentlig? Vi lever jo hvert vårt liv, (det er jo han som velger det,men jeg blir).. Huff, det er ikke lett nei.