Hvorfor er det sånn?

[Anonym bruker]

altså, jeg vet det er et eget forum for dette, men der er det lite aktivitet. så skriver her.

17 mai har vært en knalldag (gratulere så mye til alle forresten).

Barna har kost seg, gått i tog, spiste is og pølser.

 

min samboer har et barn fra tidligere forhold, og jeg og sambo har et felles barn sammen, prøver nå på nummer 2. jeg er superglad i sønnen hans fra før, så han går på lik linje med min egen. men hvorfor ser ikke andre det?

 

biomor har ny samboer, og vi er nabo med henne, noe som fungerer utmerket:) sønnen kommer å går som han vil, og vi voksne er kjempegode venner:) feirer høytider sammen, og koser oss med felles middager osv. for som vi alltid sier, det viktigste er barna, og at de skal ha et godt søskenforhold.

 

men som idag, da biomor, og samboeren, og jeg og min samboer, og begge barna kom til plassen der vi skulle leke osv etter toget, følte jeg mye hvisking i krokene rundt om, sammen følte biomor også. mange så rart på oss.

da biomor tok med min datter for å kjøpe is til henne, og lekte med henne, holdt jo øynene på og trille ut på enkelte. kjære vene, er dette så unormalt da?? datteren min forguder henne jo. og vi skal bruke henne som gudmor til vårt neste barn.

 

vi bor på en liten plass. så skjønner folk syns dette er rart.

men jeg er trygg på min familie og mitt liv, og hun på sin og sitt liv, så hvorfor kan ikke samarbeide være så bra?uten at folk rundt reagerer? syns dette er trist egentlig... tilogmed folk som har spurt hvordan jeg klarer å takle dette? men det er jo ikke noe problem...alt for barna! er vel alltid de som skal stå først?

 

vi passer jo hunden til biomor innimellom, og hun passer datteren vår innimellom, vi deler på ting, og kjøper forskjellig som sønnen til sambo trenger.

føler livet er perfekt jeg.

hun og samboeren er og invitert i bryllupet vårt.

 

sorry om innlegget er rotete, og med skrivefeil, men må bare få ut noen frustrerte tanker her!

[Anonym bruker]

Det er jo helt dustete at folk rundt dere ikke kan godta situasjonen når dere klarer det med glans! Folk forventer vel krangel og sjalusi fremfor vennskap i slike situasjoner. Synd, men sant...Det beste dere kan gjøre er vel å ignorere hviskingen og håpe at de forstår etterhvert.

[Anonym bruker]

Herlighet så bra! Det må jo være alle stemødres drøm at alt går på skinner på den måten. Jeg er ikke stemor selv, men har en stemor. Hun og mamma kranglet mye da jeg var liten, og i dag tør de liksom ikke helt å snakke sammen, men de er ikke uvenner lenger. Min store "drøm" er at mamma og stemamma sitter ved samme bord og storkoser seg i bryllupet mitt Jeg synes det høres veldig veldig fint ut, og jeg ville ikke brydd meg om andre. Så lenge dere har det bra i situasjonen og er trygge på hverandre så er jo alt i skjønneste orden. Og det viktigste: barna føler seg sikkert også veldig veldig trygge!

Drit i de andre! Jeg er glad på deres vegne:)

[Anonym bruker]

Folk er gribber. De leter nok bare etter noe å snakke om. Så fint for dere at dere ikke kan gi dem det!

[Anonym bruker]

Det er noen som har det så flott som du beskriver. Jeg syntes forresten ikke du skal skryte på deg en alt for barna holdning, det later til at du for egendel også nyter godt av ordningen. Mange som setter barna først, men alikevel ikke er omgangsvenner med xer. Fint at det fungerer for deg, men jeg skjønner at folk tisker og visker. Det er spesielt, og kanskje noen til og med er sjalu?

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hva det er å tiske og hviske om. Høres ut som du er sjalu selv.

[Anonym bruker]

HI, klarer du virkelig ikke å heve deg over sånt? Og er du sikker på at folk virkelig tisker og hvisker, da?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring med stebarn selv, men når det først er inne i bildet synes jeg deres situasjon høres perfekt ut.

Ikke bry deg om spydige kommentarer eller misunnelse.

 

Vær stolt av familien din, og bevar vennskapet. Det er utrolig mye verdt.

Folk blir vel vant til det etterhvert, og lar dere være i fred.