Dette har vært den verste helgen i mitt liv! Ang forhold..

[Anonym bruker]

Dette ble veldig langt, men det var veldig deilig å få skrevet det. Hjalp meg litt med å få samlet tankene. Så til saken:

 

Sambo har ikke vært helt psykisk sterk det siste halve året. Humøret hans har vært veldig opp og ned. Jeg har støttet han så best jeg har kunnet. Jeg elsker han jo så utrolig høyt! Vi har vært sammen i snart 4 år, har ingen barn, men har hatt lyst på.

 

Men på fredag var humøret tydelig helt nede. Og jeg furta litt over en liten ting, og plutselig sa han at jeg måtte være forsiktig med hva jeg sa hvis jeg ville beholde han... Fikk helt sjokk! Har aldri trodd det skulle være fare for at vi skulle gå fra hverandre... Dette med psyken hans har jo påvirket oss litt, men jeg trodde jo dette var noe vi skulle jobbe oss igjennom sammen. Har aldri tenkt tanken på at vi skulle gjøre det slutt. Vi hadde jo lyst til å prøve å bli gravide. Har tenkt på å gifte oss...

 

Men han har tydelig begynt å tvile... Det er ingen andre inne i bildet heldigvis. Han sier han elsker meg, men han synes ikke vi har noe til felles og at vi ikke tenker likt... Men det er jo litt vanskelig å ha noe felles når vi ikke gjør noe sammen! Det siste halve året har han brukt mye tid på seg selv, for å finne litt negativ innimellom, for dette med psyken hans har gjort han litt tiltaksløs. Han har ikke kontaktet psykolog eller noe for å bli bedre. Men å gå fra meg skal liksom hjelpe da...

 

Jeg bad om at vi skulle la dette ligge, siden det er 17. mai helg og vi skulle være mye sammen med familie... Men dette har påvirket meg så utrolig! Har vært så vanskelig å være blid. Har hele tiden tenkt "det er kanskje siste gangen vi gjør dette som et par". Men jeg har bestemt meg for at vi skal fortsette å være sammen, så det har hjulpet... Men om det skjer, vet jeg jo ikke... Har vært på gråten neste hele tiden i helgen... Og vi har ikke fått vært så mye alene heller, pga familie.

 

Jeg vil ikke miste han! Jeg vil at vi skal kjempe for forholdet og begynne å gjøre ting som et par igjen. Men det virker på han som han seriøst vurderer å gå fra meg... Nå reiste han på hyttetur for å tenke... Kommer tilbake på tirsdag.. Hvordan jeg skal klare meg frem til det vet jeg ikke. Gruer meg til å gå på jobb i morgen. Vil bare gjemme meg under dyna...

 

Han sier at det vil bli vanskelig å komme over meg for han elsker meg virkelig, og det gir meg håp. Han har vært så god med meg, sagt at han forstår at jeg har det vanskelig siden han vurderer å gå. Jeg har ihvertfall vist han og fortalt han at jeg vil vi skal være sammen. At det kun er han for meg. Livet mitt vil ikke være det samme uten han.

 

Det gjør så vondt å tenke på et brudd... At jeg skal finne meg et eget sted å bo uten han. Ikke se han, ikke være nær han mer... Jeg har ingen ide om hvordan jeg skal klare meg uten han. Er redd jeg kommer til å få helt oppheng i han, og ikke klare å se meg selv som singel. Han kommer da til å flytte to timer unna her til hjemstedet sitt. Vi har en hund sammen, men den er mest han sin. Men jeg er jo glad i den bikkja. Går han fra meg, skal jeg bruke bikkja som en unnskylding for å se han ofte. Det er min eneste mulighet for å holde meg i livet hans. Jeg skal få han til å skjønne at vi hører sammen! Det er han og jeg som en gang skal lage barn og bli foreldre, vi skal blir gamle og grå og kose oss med barnebarn!

 

Hva han bestemmer seg for finner jeg ut tirsdag. Men jeg skal ikke gi opp uten kamp! Han er min kjæreste, min forlovede! Det nekter jeg å slipp på uten videre.

 

 

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Du har det virkelig ikke godt nå, skjønner jeg.

 

Stor, god klem til deg!

[Anonym bruker]

Lykke til!!

 

Men prøv å få han til å søke profesjonell hjelp, klart det blir mye for deg å støtte han gjennom noe slikt alene.

 

Både psykolog og samlivsterapi høres ut som noe som burde prøves ut før dere tar noen dramatiske valg.

 

Han kan jo ha vært påvirket av å ha en svart dag. Og han kan også ha tatt valget for å beskytte deg... Hva vet vi...

 

Stå på )

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger

 

Føler meg bare så tom nå... Klarer ikke tenke på annet enn at vi må klare dette. Han kan ikke gå fra meg!

 

Furter som en helt her, helt alene. Snakker høyt til meg selv om hvordan han ikke kan forlate meg. At vi må være sammen... Lurer på om jeg begynner å bli gal...

 

Hater tanken på at dette kan bli min tilværelse fremover. Alene... Jeg elsker han jo så utrolig høyt.. Jeg prøver desperat å tenke at han bare er avgårde på en av sine vanlige turer. At han kommer tilbake og alt skal være som før. Det er den eneste muligheten jeg har for å ikke bare ligge og tute og synes synd på meg selv.

 

Jeg føler meg så trygg sammen med han. Jeg kan fortelle han alt. Ingen nykker som å ikke kunne sitte på do mens han er på badet eller at jeg ikke kan vise meg naken for han pga ekstra kilo. Han kjenner meg 100%.

 

Hvis det blir slutt, aner jeg ikke hvordan jeg skal kunne vise en ny gutt den tilliten... Har vært så glad for at jeg har funnet den store kjærligheten tidlig, så jeg slipper å vente til jeg er 30 for å barn.. Før han begynte å slite med psyken, hadde vi startet å snakke om å få barn. Er under 25, men hvis jeg må begynne på nytt i et forhold, blir jeg vel godt over det før jeg kan begynne å tenke på barn igjen...

Jeg vil ikke tenke på dette, for vi skal holde sammen! Vi elsker jo hverandre og det burde telle mye!

 

Beklager at det er så mye rør og frem og tilbake på det jeg skriver, men jeg må bare ha et sted hvor jeg kan øse ut min håpløshet og frustrasjon...

 

Er bare så redd for hva han kommer frem til på denne tenke-turen sin..

 

 

[Anonym bruker]

Sånn tenkte jeg også for noen måneder siden.. Men nå har jeg vært singel i to mnd etter at han var ferdig å tenke, som din gjør nå, og ikke ville mer... Og nå innser jeg at det ikke var følelsene for ham så mye som tryggheten ved at vi hadde vært sammen så lenge, hvordan noensinne kunne stole på noen andre, drømmen jeg hadde trodd på så lenge om familie og barn og ekteskap, og hunden. Men nå er jeg lettet. Det var så mye vanskelig, så mye dritt, humøret hans svingte så, alt avhang hele tiden av om han var opp eller ned.. Vi har sjanglet som par så mange ganger, og man blir så utrygg. Jeg har endelig insett at det ikke er et sunt liv, ikke noe å bygge en framtid på, ikke noen trygg bakgrunn for et barn. Men jeg tørte ikke bryte, først når han endelig ikke gadd mer, og jeg måtte bort, innså jeg hvor dårlig alt egenlig var. Søte deg - løp. Fort. Jeg burde ha gjort det lenge før det gikk 7 år. Jeg har bare vært alene i 2 mnd, men det går mye bedre med meg, ny leilighet og støtte fra venner og familie, og jeg kan endelig tørre å håpe på en framtid med en eller annen mann som ikke er like utrygg for meg som kvikksand. Beklager lengden her, men du hørtes så veldig ut som meg for bare noen måneder siden.

[Miss Misantrop]

Hvis løsningen til din partner er å gå bort fra i stede for bort til når dere har problemer har dere et utrolig dårlig utgangspunkt. Hvis han ikke er villig til å jobbe med forholdet deres så er han faktisk ikke det, tuff luck. Du skriver at du, hvis det blir slutt med dere nå tar årevis før du kan få barn med en ny. Tull. Rent sludder. Mange mennesker har gått ut av lange dysfunksjonelle forhold og rett inn i noe de fra første sekund vet kommer til å vare, og derfor setter i gang med familie planer etter kort tid. Du virker som ei flott jente som man kan stole på. Håper vinglepetter kommer til fornuft og forstår at han gir slipp på en flott dame før det er for sent og at han skjerper seg og oppsøker hjelp for problemene sine, samt at han ser nytten av å lære litt om komunikasjon. Rett deg opp, kjærlighetssorg stinker.. men selv om det ikke virker slik nå så går det faktisk over. Kanskje trenger du år, kanskje et par måneder. Du er ung og skulle ha store muligheter til å finne deg en mann som setter deg like høyt som du setter han.

[Reveenka]

Jeg har vært gift med en med psykiske problemer kombinert med alkoholmisbruk.

Jeg har lært to ting:

Folk forandrer seg ikke.

Jeg skal aldri bevisst bli sammen med noen med psykiske problemer igjen.

 

 

Jeg burde gått mye, mye før.

 

 

Leit å høre om deres problemer, håper det ordner seg til det beste.