Dagens utblåsning; DRITT lei barnefar!

[Anonym bruker]

Nå er jeg så kjempe lei, sliten og veldig nedenfor.

Jeg er alenemamma fordi det ble slutt mellom barnefar og meg når jeg var 4-5 mnd på vei. Vi hadde vært sammen i et og et halvt år, og etter det ble slutt gikk det ikke lange stunden før han plutselig fant ei ny. Han sa til meg at han angret på at han hadde gjort meg gravid og at han ikke ville se meg igjen osv. Men allikvel hadde han "rettigheter" og sånt. Etterhvert som det nærmet seg slutten av graviditeten, 1 måned før termin tok han plutselig kontakt med meg igjen, sa vi måtte ordne opp og at det ikke funket med den "nye" dama. Jeg var dum og selvfølgelig sa jeg at det var greit osv. Med andre ord ble han tilgitt. Det gikk en stund, og jenta han fant seg mens jeg ble gravid surret kjempe masse i hodet mitt fordi jeg ble lei meg for det han sa og hele situasjonen. Jeg er ennå lei meg for det, og blir stadig minnet på det. Vi småkranglet og ble venner igjen hele tiden, samtidig som vi drev på. Han sa han savnet meg, ville ha meg og at han håpet vi kunne bli sammen igjen. Den dagen babyen plutselig ville ut var han ute på byen med kompiser og vi hadde kranglet (igjen), og han kom til sykehuset i "finstas" og greier, rett fra byen. Til og med kameratene hans som var ganske beruset var med, og de ble hentet ut av venterommet og sendt hjem. Må le av det idag, men akkurat da var det flaut og veldig vondt.

Vi ble venner igjen, og han hadde tydeligvis veldig dårlig samvittighet og kalde føtter. Han snakker om rettighetene sine, han er treg på å skrive under på farskapspapirene men snakker om det. Men gjør han det? Nei. Når jeg ringer å trenger hjelp med noe, så har han ikke tid og er opptatt med noe annet. Engang ringte jeg han på natten (3 tiden) fordi babyen skrek og skrek og jeg var sliten av å bære i strekk, da fikk jeg den "Jeg har lagt meg jeg, å skal sove, så jeg får ikke kommet.", og det tar han MINST 10 minutter å gå til der jeg bor og han er ikke engang opptatt dagen etter eller samme dagen. Pappaen kommer kanskje hver 14 dag å besøker sønnen sin, da tar han ikke engang i ungen og nekter å gi flaske eller skifte bleie. Han har prøvd, men gjør litt feil og når jeg prøver å hjelpe han så gir han bare opp. Kanskje litt min feil også, siden vi har forskjellige måter å gjøre ting på. Men når han la bleia feil vei, så måtte jeg nesten tre inn. Han spørr ikke hvordan det går med ungen, og når han først er her, så forventer han tydeligvis også sex, dvs at han klenger på, er kosete og sånn. Han sier fortsatt at han håper på at vi kan bli sammen en dag og at han savner meg, er glad i meg osv. Han holder meg skikkelig igjen, og nå er jeg møkk lei hele dritten. Pappaen jobber kun engang iblant, går ikke på skole og jeg ser fortsatt nesten ikke et glimt av han.

 

Takk for at du i det hele tatt orket/gadd å lese min utblåsning for idag.

[Anonym bruker]

Han er jo ikke voksen,

 

Mens du er mamma til et barn, er han en forvokst guttunge.

 

Det er ikke din feil.

 

Mitt forslag: Bruk ALL din energi på barnet ditt og på deg selv.

Og ikke se deg tilbake ;o)

[Anonym bruker]

Huff for en tosk. Du får det best her i livet om du ikke forventer det grann av han. Ta alle iniativ til barnet fra han som en bonus.

Men ha respekt for deg selv. Kutt all romantisk kontakt. Skal han komme bort er det for å være med barnet. Ikke la han klå. Si tydelig at du er ferdig med han og kommer ikke til å ligge med han. Kankje kommer han ikke bort mer. Så umoden høres han ut.

Hadde iallfell ikke satset mer på den mannen der. Men hadde ikke nektet han kontakt med ungen om han vil det. Men redd han kommer kun for å få et ligg..