God nok grunn til å avslutte forholdet..?

[Anonym bruker]

Jeg valgte å forlate min mann etter 10 år da vi var blitt mye mer venner enn kjærester, og det hadde jeg følt på i et par år. Vi snakket mye sammen om det underveis og prøvde seriøst å jobbe med forholdet med samlivskurs og familievernkontor.

 

Men i etterkant kommer selvfølgelig tankene om hva man kan leve med når man er foreldre..

Gir man opp for lett eller er man sin egen lykkes smed og kan skape seg et bedre liv alene? Jeg føler veldig på at jeg er blitt en bedre forelder for meg selv enn sammen med far, da jeg har mye mer overskudd nå

 

Barna våre har det også tilsynelatende bra, og samarbeidet med far fungerer optimalt. Vi bor 10 min gange fra hverandre, så barna slipper å skifte nærmiljø..

 

Men man må vel muligens venne seg på den tanken om hva som kunne ha vært, selv om jeg er sikker på det valget jeg har gjort.

 

Hva synes dere?

[Anonym bruker]

Jeg syns folk gir altfor lett opp. Man kan ikke gå rundt og håpe og tro at man skal være forelsket hele tiden. Når man elsker noen og når den man elsker er din bestevenn så er det en person man kan leve hele livet sammen. Mange får panikk når man får barn, og skal gå rundt og føle på om man fortsatt elsker faren, man grubler og tenker ofte for mye på det og så blir man usikker.

 

Og tro meg, det beste er at barn har 2 foreldre. Og ja jeg syns altfor mange gir opp. Og mange av egoistiske og tullete grunner.

 

Hilsen en samlivsterapaut.

[samboer87]

ja det er nok kansje litt sånn jeg tenker ofte det hadde vært deilig å være for seg selv men samtidig er det deilig å være 2 og. Og så klart det beste for lille er å være 2 hvis foreldrene har det bra men synes ikke det er bra hvis foreldrene har det fælt----

 

uff litt fælt å se en samlivsteraput synes det da får jeg aldri lyst til å prøve det i hvertfall

[Anonym bruker]

Til deg siste her. Du må ikke være redd for noe. Men jeg sier å gjøre det slutt med noen skal alltid være siste utvei når alt annet er prøvd, og da mener jeg alt. Man skal gi hverandre mange sjangser til forbedring, rådgivning osv. Her inne ser man mye rart, mennesker som går i fra hverandre pga han ikke vil vaske opp, ikke har barnet med seg nok på turer, rotet bort litt penger på noe han hadde lyst på. Da er man egoistisk og tenker ikke logisk.

 

Kan være feil å si at om foreldrene har problemer så har ikke barnet det bra. For de aller fleste klarer å være god med

barnet sammen og oppføre seg fint mens barne er tilstedet og tar problemene når barnet ikke er der.

 

Men tro meg, for et barn å ha foreldre som er sammen er bevist at er det beste for barnet.

 

Samlivsterapauten

[Clue]

Folk vurderer ikke godt nok hvem de får barn med. Når man får barn rent tilfeldig med noen man har vært sammen med i 3 mnd, er det ikke rart det går skeis

 

Å få barn er et av livets største beslutninger og endringer. Likevel hiver mange seg uti det med minimale forutsetninger for at parforholdet skal overleve.

 

 

[Anonym bruker]

Det å få barn endrer ganske mye i ett forhold. Av og til for mye. Noen kaster seg ut i det fortidlig, men da gjerne uten at det er planlagt og fordi man ikke ønsker eller rekker å ta abort (dersom mannen hadde like mye å si som kvinnen med hensyn på om svangerskapet skulle termineres eller ikke så hadde mye færre av de som går fra hverandre vært foreldre).

Andre takler ikke hverdagen og mangelen på spenning i forholdet til partneren sin og mister "kjæreste følelsene" sine. Atter andre sliter med å ha felles visjoner og fordele byrdene rettferdig seg i mellom, når arbeidsmengden og forventningen øker som følge av barn.

 

Derfor synes jeg at innfallsvinkelen din er helt feil. Det du ber folk om er i praksis å være etterpåkloke på forhånd. Min erfaring er at vi skal være fornøyd om de er kloke i det hele tatt..

Det du burde fokusere på er at når man har valgt å sette ett barn til verden, så går det foran alt. Også fars og mors lykke og ambisjoner i livet.

[Anonym bruker]

Når jeg leser innlegget ditt synes jeg dette virker som en "solskinnshistorie" fra ende til annen, men det er det jo ikke - et brudd med barn involvert er ingen solskinnshistorie. At dere etter ti år var mye mer venner ennn kjærester er et godt utgangspunkt - for å kunne finne romantikken tilbake? Det jeg mener er at etter ti år må nok 99% av oss jobbe for å holde liv i romantikken:) Det kan være utfordrene nok i en hektisk hverdag med små barn, men samlivet ER utfordrene. Jeg tror, om man kommer seg gjennom "slike kriser" som jeg tror vil komme med jevne mellomrom - vil kjærligheten vokse seg tryggere og bedre for hver gang!

 

Og ja, man er sin egen lykkes sme! Man skal ikke gå å forvente at partneren til en hver tid skal gjøre en lykkelig. DA taper man garantert:)

 

Folk gir opp for raskt - uten tvil....

 

Uansett, godt at dere samarbeider bra med barna!