God nok grunn til å avslutte forholdet...?

[Anonym bruker]

Jeg valgte å forlate min mann etter 10 år da vi var blitt mye mer venner enn kjærester, og det hadde jeg følt på i et par år. Vi snakket mye sammen om det underveis og prøvde seriøst å jobbe med forholdet med samlivskurs og familievernkontor.

 

Men i etterkant kommer selvfølgelig tankene om hva man kan leve med når man er foreldre..

Gir man opp for lett eller er man sin egen lykkes smed og kan skape seg et bedre liv alene? Jeg føler veldig på at jeg er blitt en bedre forelder for meg selv enn sammen med far, da jeg har mye mer overskudd nå

 

Barna våre har det også tilsynelatende bra, og samarbeidet med far fungerer optimalt. Vi bor 10 min gange fra hverandre, så barna slipper å skifte nærmiljø..

 

Men man må vel muligens venne seg på den tanken om hva som kunne ha vært, selv om jeg er sikker på det valget jeg har gjort.

 

Hva synes dere?

[Anonym bruker]

I utgangspunktet vil jeg si at du har gitt opp for lett. Hva hadde du forventet av forholdet etter 10 år? Jeg tror man skal være langt på vei fornøyd om man ikke er uvenner. Kanskje dere ville blitt kjærester igjen om 5 år? Ett fast forhold er vanskelig, og over tid vil personlige interesser og forventninger gjøre at man føler at forholdet er en brems for ens personlige utvikling. Veldig få mennesker er i stand til å elske sin partner hver dag gjennom ett helt liv.

Dersom du vil ha en partner som er kjæresten din resten av livet må du enten bytte ofte(vært tiende år?) eller være veldig heldig med valget.

 

På den andre sida så skriver du at du har mere overskudd nå og at du er blitt en bedre forelder etter bruddet. Det må jo bety at det må ha vært noen problemer dere imellom, men du skriver ingenting om det. Om dette kan ha vært grunn nok vet jeg altså ikke.

 

At du har blitt en bedre forelder synes jeg du skal vente med å si noe om til du ser senvirkningen på barna dine. Kanskje du har blitt en bedre forelder, men er det nok til å veie opp for den skaden samlivsbruddet har påført dem?

 

Å tenke på det som kunne ha vært er ikke noe man skal venne seg til.

Det som kunne ha vært, kan ikke bli.

 

[Anonym bruker]

Bra skrevet over her. At du føler du er blitt en bedre forelder er kanskje noe du selv føler men som ikke er sant i praksis. Du må nå tilbringe enda mer tid sammen med barnet enn før. Og du vil enda ikke se den negative virkningen det vil ha for barnet og ikke ha en far som er tilstedet til enhver tid. Det er gjort utallige undersøkelser på å ha 2 foreldre og 1. Og de som har 2 foreldre som er sammen kommer mye bedre ut på alt. Trygghet, kommunikasjon, mindre muligheter for at barnet blir kriminell, narkoman etc.

[Anonym bruker]

Jeg har fundert mye på det samme spørsmålet, men har ikke funnet svaret enda. Vi har ikke fungert spesielt bra sammen de siste 4-5 årene, og det siste året har ting blitt værre. Nå er vi ofte irritert/gretne, vi kommuniserer minimalt og har nok ingen god påvirkning på hverandre. Stort sett går det greit i forhold til barna, men vi har sjeldent gode familie stunder.

Tenker mange ganger på å flytte ut, men ungene har gode rammer slik vi har det nå, både materielt og med et godt nettverk. Jeg vil nok ikke ha anledning til å bo i dette området hvis jeg blir alene. Til tider er vi jo også gode venner med lang historie bak oss, og vi vet jo at det har vært bra en gang. Vanskelig, og det preger mitt humør og overskudd. Skulle gjerne visst hva som var den beste løsningen for barna.

[Anonym bruker]

Det er greit å kommunisere minimalt når man har bodd sammen i nærmere ti år. Hvis dere er irriterte/gretne må dere komme til bunns i årsakene og jobbe med følelsene. Helst hver for seg (å diskutere hvorfor man er sint og sur med den man er sint og sur på behøver ikke å være spesielt avvæpnende).

Hvis problemet (som det ofte er) skyldes at partneren ikke innfrir forventingene til samboer, reflekter rundt hvorfor partneren ikke leverer som forventet. Sett deg i hans eller hennes stå sted. Kan jeg gjøre noe for at forventningen skal bli innfridd? Forventer jeg for mye? Kan jeg leve med en lavere forventing? Har partneren din forstått hva som er forventet (Ikke si: "Her var det møkkete på gulvet". Si: "Kan du vaske gulvet?".)?

 

Hvis du/dere tenker på å flytte fra hverandre fra tid til annen men føler at dagliglivet fungerer greit, og at barna har det bra, så er første bud å gi hverandre frihet.

Sørg for at begge to kan drive med det dere ønsker å gjøre. Helst uten å ta så mye hensyn til partneren. I stedet for å gå fra hverandre så praktiser delt omsorg innenfor husstanden. Far har ei uke og mor har ei uke, og det er lov å be om hjelp.

På den måten kan partneren få rom til seg selv, og da blir hverdagen også lettere å håndtere.

 

I starten av ett forhold blir man gjerne lykkelig av sin partner, og ens partner gjør en lykkelig.

Når man har bodd sammen i nærmere ti år er man sin egen lykkes smed igjen.

 

Gi hverandre frihet i hverdagen, og ta ansvar for deg selv så bedrer du sjansene deres (alt dette gjelder jo også partneren din).

Og barna har det best når dere begge er sammen.

De trenger bare mor og far. Ikke ett kjæreste par.