Det er håp....:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde lenge et dårlig forhold til svigermor, eller...hun hadde et dårlig forhold til meg. Jeg prøvde fra første stund å få et godt forhold til henne, prate litt på kjøkkenet etter familie-middag osv. Men..det gikk ikke slik, besøkene ble mer og mer anspent. Pga av hennes til tider merkelige oppførsel og stygge blikk og komentarer. Rett og slett sjalu og bitter. Hun er grå og liten, jeg er høy og lys, ja, alt er rake motsetning.

Da førstemann kom var det slett ikke noe bedre, da ble hun baby-politi..men hun roa seg mer og mer. Hun hadde vel innsett at hun ikke kunne holde på slik lengre, siden jeg sjøv henne vekk og innkluderte aldri henne og samboers familie, jeg orket bare ikke. Da han ble et år, kom hun seg veldig og jeg ble tryggere å ha henne som barnevakt. Jeg ville jo ikke levere barnet mitt til en som hatet meg. Da han ble to og jeg ble gravid igjen ble alt bedre, og nå når vi har to verdens deiligste sønner, og er ingenting som før Ting har bare gått sin gang, men jeg har jo selvfølgelig gitt utrykk for hennes dårlige oppførsel.

Hun har rett og slett innsett at vi ikke kan ha et dårlig forhold til moren til barnebarna, da får hun også et dårlig forhold til dem.

Så.. det er håp folkens:)

[samboer87]

så fint at det ser ut som det bedrer seg. jeg har rett og slett "gidd opp litt" og bare forsonet meg med at vi aldri vil klaffe 100% det vil alltid være en slump med forskjeller der som man kan irritere vettet av seg på til tider...men familie er famile og hun elsker vår sønn og han elsker henne så da er det bare å bite tenna sammen;