Ang arv og sånt...

[ana baroma]

Dersom flere hadde orket å snakke med ungene sine om dette, så hadde det sikkert blitt færre vonde arveoppgjør. Jeg vet flere som har blitt uvenner med søsken pga arv, og det er garantert ikke det foreldrene ønsket. I tillegg er det greit å kanskje ha tenkt gjennom begravelse o.l. og gitt beskjed på en eller annen måte om hvordan man vil gjøre det, kanskje spesielt viktig i disse nyfamilietider.

Kanskje ikke helt det man tenker på når man er ung, men noen dør jo før de fyller 80 uansett...?

Er iallfall ikke farlig å snakke om:)

[It's all about me]

Det hjeloer ikke alltid å snakke med ungene om slikt.

De som sitter å sier helt enig under samtalen er de som krangler når dager er der.

Og jeg snakker av erfaring.

[ana baroma]

Jeg mener ikke at man luker vekk alle konflikter, noen vil jo alltid krangle. Men dette er jo råd både advokater og diverse andre fagfolk gir for å redusere problemene som ofte havner i rettsapparatet. I det minste er testamente en fin ting...

[M&K+Påsan <3]

Jeg blir faktisk kvalm av alt dette arvet greiene her inne nå jeg.

 

Bestemoren min døde da jeg var 4år, så er ikke mye jeg husker. Jeg har alltid hvert utrolig glad i å være på grava, "snakket" med henne og prøver å huske henne. Dette er jo min bestemor. Da hun døde fikk mine tanter mye av tingene hennes, min far fikk lite, han ville bare la dt ligge i hensyn til min bestefar. Jeg var første jente barnebarnet, så det var veldig stas med meg. Da jeg skulle komfe meg, ville jeg så gjerne bruke min bestemors bunad, den hadde tanta mi arvet. det skal sies at hun har en egen, å hun har aldri brukt den hun fikk. Hun har i tilegg bare tre gutter. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne låne den. Dette var en drøm jeg hadde drømt lenge, det var mitt håp om at bestemor skulle være med meg den dagen. Da jeg 3år senere skulle døpe sønnen min, spurte jeg igjen om å få låne den, hvertfall litt bare. Da fikk jeg beskjed om at nei, det kunne jeg ikke. Den kunne bli ødelagt å miste verdien. Ikke minnene, men eventuelt en salgssum. Enda tenker jeg på hvor inderlig jeg ønsker å låne den. ( di fleste bildene jeg har av mor har hun denne) Dette ødla familien. Far ble knust over at jeg ikke kunne låne den på en slik viktig da, fordi den kunne gå i stykker. Vi snakker ikke med tante, å alt er sklidd ut. Jeg hater arv. Griske faenskaper altså. Aldri har jeg sett eller hørt om noe som betydde mye for min bestemor. Noe som er ufattelig trist.

[erteposen + 4]

Det er utrolig viktig at foreldre gjør hva de kan for at arveoppgjøret etter dem blir så greit som mulig for barna. Jeg har sett så mange søskenflokker bli bitre uvenner, ofte pga. en dum forfordeling foreldrene har gitt i gave eller forskot på arv. Trist.

[Gjest]

Testamente (gundig sådan og som oppdateres jevlig) er vel en god investering (som jo burde være nokså unødvendig).

Dessverre er det nok ikke alltid nok å snakke med ungene, for uenigheten kommer ofte av detaljer også baller det på seg.

Har selv opplevd enkelte slektninger bli til gribber, noe jeg på forhånd aldri hadde trodd de var i stand til.