Dilemma, noen meninger?

[Anonym bruker]

Har 3 barn med min ex. Vi har vært separert i ca 8 måneder nå, jeg som tok initiativet da mannen aldri stod opp med barna, var ikke så hjelpsom med husarbeidet, kjeftet for den minste ting på meg og sa sårende ting hele tiden. Jeg oppdaget også at han skrev flørtige meldinger til mine to gode venninner (ikke nå lenger) på msn, mens jeg gikk høygradiv og bælfeit og ble fullstendig oversett av min ex. Når vi ble separert, fikk jeg jobb i en annen kommune, ca 40 minutter fra der han bor.

Når jeg sa at jeg ikke orket mer, fikk jeg masse dritt og kjeft, istedet for konstruktiv diskusjon om barna som jeg håpet på å få. Han ba meg aldri å revurdere min beslutning eller komme tilbake til han i ettertid. Likevel har jeg enda masse følelser for mannen, men vet ikke hva han føler tilbake.

Han har ikke noen ny dame enda, mens jeg holder på å få en kjæreste. Problemet er at barna vil gjerne ha far hos seg mer enn det de har nå, og at far og mor skal bo sammen. Jeg føler også tildels dårlig samvittighet for at jeg "frarøvet" barna mine en far som var snill med dem. Samtidig usikkerhet om jeg noen gang tør å satse på en mann igjen, når jeg aldri kan være sikker på hvordan han er med barna.

Samtidig vet jeg ikke om jeg gjør noe dumt når jeg ikke gir exen en sjanse til, hvis han i det hele tatt er interessert.

Hva burde jeg gjøre? Trygle ham om å komme tilbake og sette krav til nattevåk, oppvask og holde kjeft når han har noen drittbemerkninger på tunga? Eller tørke tårene, prøve å komme over ham og heller satse på en ny en?

Har ikke veldig mye erfaring med dette, og bare lurer på om noen har vært i en sånn situasjon, og om de har funnet tilbake til mannen, eller gått videre.

[Anonym bruker]

har ikke vært i situasjon selv, men bare vil gi deg en stor klem

[Anonym bruker]

Det er bare du som vet hva som blir riktig for deg. Stor klem!

[Anonym bruker]

Min samboer gikk fra Ex'en fordi sønnen (5 år) lurte på hvorfor pappa alltid var så trist og lei...

 

Ikke sikkert at barna har det best med at dere bor sammen, selv om han er snill mot dem. De merker fort at noe er galt.

[Anonym bruker]

Tror alle som tar initiativet til et samlivsbrudd hvor barn er involvert lurer på om de har gjordt det rette en eller annen gang..

 

Hvis han ikke har vist noen interesse for å ta deg tilbake, kan du jo ikke vente at det skal bli bedre dersom du flytter inn igjen. Synes det høres ut som exn din er fryktelig umoden. Tenk litt på at du må ha det godt for å best mulig kunne ta deg av dine barn.

Regner med at barna har samvær med sin far??

[Anonym bruker]

det er dessverre akkurat det jeg ikke vet, vingler mellom å gå videre og be han om å komme tilbake, har nesten grått meg ihjel og sover dårlig. barna merker heldigvis ingenting, jeg klarer å styre meg mens de er våkne.

[Anonym bruker]

De har veldig lite samvær med faren, fordi han ikke viser veldig mye interesse for det. Men han sier samtidig at han savner dem og at han fortsatt har følelser for meg, men at slutt er slutt. Huff

[Anonym bruker]

Forresten, sliter veldig mellom det at jeg fortsatt innerts inne vil ha ham tilbake, og at jeg har kjempet for forholdet i så mange år, at det nå er på tide at jeg gid f... og HAN kjemper

[Anonym bruker]

Tja, syns det høres ut som om du er ganske ferdig med x-en din jeg... Du er jo i ferd med å få deg en ny kjæreste. Det hadde du vel ikke hatt i tankene en gang, om du ikke var relativt ferdig med x-en?

 

X-en var kanskje en fin pappa, men var han en fin kjæreste? Er det pappaen til barna du savner eller er det han som kjæreste du savner? Vurderer du å gå tilbake pga dårlig samvittighet ovenfor barna? Dårlig samvittighet er ikke noe godt grunnlag å bygge videre på i et forhold. Hva tror du x-en din tenker da; om du kommer tilbake til tross for alt du ikke likte ved han? Da var vel ikke det så ille alikevel da? Fort gjort for han å fortsette i samme løype som før da antar jeg.

 

Jeg kan ikke si hva du burde og ikke burde gjøre annet enn å tenke deg godt om. Jeg vokste opp med en far som slang med leppa til mamma i hytt og gevær. Hun var aldri bra nok. Min søster og jeg var redd for at de skulle gå fra hverandre, men nå som jeg har blitt eldre skjønner jeg ikke hvorfor mamma ikke gikk fra han. Han var jo en drittsekk, og vi barna hadde hatt det bedre om de hadde bodd hver for seg! Da hadde vi i allefall sluppet å være vitne til drittslenging og krangling. Vi gikk på tå hev og var alltid redd for å gjøre situasjonen verre.

Pappa var suverent flink med oss barna og stilte opp som hjelpetrener, bygde olabil, hytter, tok oss på fisketurer osv. Men det ville han gjort om han bodde vekk fra mamma også.

 

Nå som jeg selv er voksen og har mann og barn, ser jeg at en av mine viktigste oppgaver som mamma er å være glad i og snill med mannen min og vice verca!. Barn har godt av å se foreldre som tar vare på hverandre.

 

Ta en lang prat med x-en din. Spill med åpne kort. Enten så forblir dere adskilt, eller så kan det komme noe godt ut av det om han innser at en forandring må til. Før dere evt. flytter sammen igjen hadde jeg forsøkt å bare date litt. Bare være kjærester før dere blir mor og far igjen.

Uansett hva du velger så ønsker jeg deg lykke til!

 

[Anonym bruker]

Savner nok alle de gode stundene som vi hadde sammen, og at han var en flink pappa. Men redd for at han enten ikke ønsker å ha meg tilbake, eller at han fortsetter på samme måte hvis vi flytter sammen igjen.

Så jeg vet ikke, synes han skal ta det første steget hvis han evt. vil fortsette, ellers søker jeg bare om skilsmisse om 4 måneder. Bare vet ikke åssen jeg skal gå frem, og om jeg i det hele tatt bør gjøre det. Driver og dater en kjempesnill fyr her, har gjort det i 4 måneder nå, men det har enda ikke utvikla seg til noe seriøst. Så det blir urettferdig overfor ham i tilfelle han gjerne vil ha et fast forhold med meg, hvis jeg prøver å få tilbake exen, og fryser ut han nye.

Langt og rotete ble det.