7 uker igjen, og jeg er så sliten og lei..

[Anonym bruker]

Er gravid med nr 2, og vesla er 1 år og 9 mnd. Jeg jobber som lærer i 10. klasse, og er nå midt oppi eksamensperioden, og siste innspurt. Jeg er rett og slett dødssliten, og hver dag når jeg kommer hjem, må jeg legge meg til å sove en stund, før jeg fungerer. Magen er konstant stein hard etter at jeg har vært på jobb, og det er skikkelig ubehagelig. Får også av og til smerter nederst i magen, som kommer i tak. Jeg har mest lyst til å be om å få en sykemelding frem til permisjonen starter, for jeg er redd for at bebien kommer for tidlig hvis jeg fortsetter slik som nå. Er ikke noe særlig å få en ny bebi som trenger masse, hvis en er helt utslitt heller. Føler at jeg nå snart har presset meg det jeg kan dette året, for at elevene skal slippe å få vikarer dette viktige siste året. Men hvor langt skal en strekke seg? Vet ikke helt hva jeg er ute etter her, men noen gode råd f.eks. Er ikke lett å få sympati og støtte andre steder for tiden synes jeg, men kanskje her....?

[Gjest]

Jeg føler med deg. Jeg måtte sykemeldes fram til permisjon selv pga mye av det du beskriver (pluss at blodtrykket mitt begynte å stige). Prate med jordmor/lege kanskje? Det er jo vanskelig å vite hvor ille du har det da, det merker du jo best selv. Nå som jeg har vært hjemme et par uker kjenner jeg meg utrolig mye bedre og gruer meg ikke til fødsel og barselstid lengre, så selv om det er utrolig kjipt å være sykemeldt tror jeg nok det er det rette. Og uansett, nå er vel elevene ferdige med pensum og skal bare sitte og pugge til eksamen, sant?

[Anonym bruker]

Takk for svar! Joda, de er stort sett ferdige med pensum, men muntlig eksamen igjen... Men det skjønner jeg virkelig ikke hvordan jeg skal klare! Den er jo bare noen dager før jeg skal ut i permisjon også. Er veldig slite, og det jeg har av energi blir brukt på jobb, og etter litt soving, matlaging, bittelitt husarbed og vesla. Da er dagen min over. Blir lite på kjæresten for tida, og det er så trist! Men jeg har nok med meg selv for tida føler jeg, og det jeg har å gi går til datteren vår...