Uff, håper noen kan se hitt litt. Er så deppa!!!!

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i over ett når nå. Jeg har et barn, han har ingen. Vi er voksne mennesker på 28 år. Vi bor hvert vårt sted. Han i leilighet og jeg i hus.

Vi er med hverandre ca 5 ganger i uken. Og da overnatter han her.

 

Han er en super mann på alle måter, og sønnen min er veldig glad i han.

Jeg har hele tiden trodd at dette går mot samboerskap.

MEN, når jeg snakket med han om dette i går, så virket det ikke slik.

Jeg spurte om han trodde vi bodde sammen om et år. Men nei, han trodde han fremdeles bodde i leiligheten sin.

Hva er dette? Jeg ble knust og gråt og gråt. Et år frem i tid, og han ser oss ikke bo sammen.

Han er ikke klar og syntes vi har det bra som kjærester.

Vi er voksne mennesker liksom, så jeg vil gjerne ha det litt mer seriøst.

 

Jeg ble som sagt veldig knust og veldig usikker på forholdet vårt. Han sier han er glad i meg som en kjæreste. Og at det er mer enn vennskap. Men følte ikke jeg ble så veldig betrygget.

Han sa i hvertfall at han ikke er forelsket lengre, men det går jo over etter en stund uansett...

 

Jeg er bare skikkelig deprimert nå, og så usikker :-(

 

Hva skal jeg gjøre? Kommer dette til å ordne seg???

[Anonym bruker]

En som ikke var forelsket i meg lenger etter bare ett år sammen ville jeg kuttet ut først som sist.

[Anonym bruker]

Hm, forelskelsen er vel gått mer over til kjærlighet tror jeg...

[Anonym bruker]

Forstår veldig godt du er deppa. Det hadde jeg og blitt. Synst det var en rar måte og svare på. For meg høres det ut som han er litt Ole Brum. Ja takk, begge deler! Han liker å ha et ungarsrede samtidig som det er greit å ha en venninne.

Siden du er 28 regner jeg med du har lyst å etablere deg nå med ny mann og kanskje få et søsken eller to til gutten din.

Og da er det veldig kjedelig om denne mannen kun bruker deg som en kjæreste for så å utsette alle viktige skritt voksne tar og evt. stikker når det blir alvor.

Hadde det vært meg, enda jeg er verdens mest følsomme og sårbare person så hadde jeg stilt et ultimatum. Enten blir dette et seriøst forhold eller så er det slutt eller dere tar en pause. Hvis han etter ett år ikke er sikker er jeg redd du kan få en enda mer smertefull smell med tiden.

Så mitt råd er å bite tenna sammen, spille tøff og si enten, eller!

Kankje blir det slutt.

Men de er det kankje bedre enn å kaste vekl tiden med å være en elskerinne og tidsfordriv for en mann som ikke elsket deg på den måten DU fortjener.

Lykke til og stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Sendte han meldinger nå.

Spurte om vi noen gang kom til å bli samboere: Kanskje var svaret.

Kan du se for deg et liv med meg og min sønn: Jeg har allerede et liv med dere.

Er du forelsket i meg: Jeg elsker deg, men ikke forelsket..

 

Hva betyr alt dette???

 

Fortvilet jaaaaa

[Anonym bruker]

Si han får ta en pause og tenke seg om.

Så får han ta kontakt når han har bestemt seg. Hvis du fortsatt er der og vil ha han da..

[Anonym bruker]

Uff. jeg er så glad i denne gutten.

 

Men jeg føler jeg ikke vet hva han føler eller tenker..

Skjønner ikke hvorfor han er slik. Kanskje fordi han ikke har hatt noe forholdt før meg??

[Anonym bruker]

28 og aldri hatt noe forhold??

 

Prøv å hør med han hva han legger i ordene "elske" og "forelsket". Og spør også hvor lang tid han vil la det gå før han ser for seg at han skal bo sammen med deg, og hva han mener bør på plass før det skjer...

[Anonym bruker]

Han har ikke hatt andre forhold nei. kanskje derfor han er redd?

Han er veldig dårlig på å snakke om følelser..Blir nesten mutt når jeg prøver å spørre han. Hvis jeg spør om når han tror vi kommer til å bo sammen så kommer han garantert til å svare: Vet ikke..

Tror du vi noen gang kommer til å flytte sammen: Vet ikke..

 

 

Han sier han er glad i meg, og vil meg alt godt. Og han er redd for å miste meg. Samtidig syntes han at livet ver enklere uten meg. Han trenger en del alenetid.

Vi kommer fra forskjellige bakgrunner, jeg tidlig voksen og tidlig mamma og forlovet. Kommer fra et 8 år langt samboerskap. Og han har alltid bodd i kollektiv og studert. bor i egen leilighet nå da.

 

 

[Anonym bruker]

Dere har ikke samme mål. Face it.

 

Dessverre bruker han deg bare som en slags kjæreste på fritiden.

[Anonym bruker]

Ærlig talt så tror jeg ikke han bruker meg.

Når vi er sammen er vi akkurat som samboere. Lager mat sammen, han hjelper med husarbeid, går tur med hundene. Og vi finner på ting sammen med sønnen min. Hvis han hadde kun brukt meg så hadde han ikke giddet hjelpe meg med slikt. Da kunne han funnet seg en dame uten barn.

[Anonym bruker]

Uff... Jeg frykter at dere nok ikke kommer til å bo sammen... Jeg tviler ikke på at han er glad i deg, men jeg tror ikke han er interessert i deg på rette måten.

 

Jeg vil anbefale deg å lese boken "Han er faktisk ikke interessert!" Det er en av de beste selvutviklingsbøkene jeg noen gang har lest. Brukte den selv i forhold til en type som jeg absolutt ikke ville gi slipp på. Drev også å laget en masse unnskyldninger for han: "Timingen er dårlig", "Såret i tidligere forhold!", "har en datter han må ta seg av", "for lite tid" osv... Og som deg så diskuterte jeg på nett (VG) og nektet å godta svarene jeg fikk som sa det samme som jeg sier til deg nå.

 

Men det viste seg at de hadde rett. Han ville jo rett og slett ikke prioritere meg. Og han hadde ikke noe ønske om å få det til. Det var bare sinnsykt fryktelig hardt å innse. Men jeg gjorde det til slutt.

 

Og så traff jeg han som jeg bor sammen med nå, og det er det beste som noen sinne har hendt meg. Han foreslo at han skulle komme innom meg en tur og jeg spurte om han hadde tid, for jeg visste hvor mye overtid han jobbet. Og når han da svarte "Jeg tar meg tid", så skjønte jeg at dette var noe helt annet enn jeg hadde vært borti tidligere. Nå to år senere har vi kjøpt hus, og venter en liten en til sommeren.

 

Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. Jeg vet så godt hvordan de tankene fungerer. Skulle gjerne fått sendt deg en PM...

[Anonym bruker]

Ja, hadde vært godt med noen ord fra en som har vært gjennom det samme. jeg er så rådvill. Jeg elsker jo han og kunne giftet meg med han. Skjønner ikke hvorfor han er så vanskelig :-(

[Anonym bruker]

Som en annen sa han høres litt ut til å være litt ja tak begge deler.

 

Om han etter et år ikke ser det å bo sammen i fremtiden som et mål/ønske så vil han neppe noen gang bli det.

 

For å si det sånn jeg bodde med en eks i over et år som fikk helt hetta om noen nevnte ekteskap.Tanken på ågifte seg var forferdelig for han, hvorfor skulle man det vi hadde det jo fint og så videre og videre. (nå var ikke jeg så lysten på ekteskap med han heller hehe.)

 

Etter at det ble slutt mellom oss fikk han ny kjæreste og de var ikke sammen i mer en 3 måneder før han fridde til henne.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan jo dessverre ikke fortelle deg det du helst vil høre. Og aldri skjønte jeg meg på han andre typen heller.. Han holdt bare fast når han skjønte at jeg begynte å bli lei, men ellers så ga han rett og slett blaffen... Dvs det så jeg etterpå. Men underveis unnskyldte jeg det som sagt med alt mulig annet. Og jeg trodde fullt og fast på det.

 

Boken jeg nevnte er fantastisk. For meg så handlet det ikke så mye om å bruke det i forhold til akkurat det jeg var midt oppi, men det handlet litt om å utforske hva man egentlig ønsker og er villig til å godta. Og et håp om at alle kan få akkurat det de ønsker seg. Jeg kom i hvert fall ut av det med en tanke om at Fy søren, jeg fortjener bedre!! Og satt og tenkte at jeg vil også ha en mann som ringer meg når han har det travelt på jobb, fordi jeg er et positivt avbrekk. Der jeg i stedet for å gjøre ting vanskelig for han, hjelper han å finne ut av ting. Der jeg rett og slett bare er et positivt tilskudd i livet hans, og gjør livet hans bedre, og der han ønsker å bruke tid med meg så ofte som mulig.

 

Menn er enklere enn vi tror. Men de har en stor redsel, og det er å såre kvinner. At menn hater kvinner som gråter er ikke bare en klisje. Og de er villige til å gjøre ganske mye for å slippe å være den som sårer. Problemet er bare at de ikke innser at de ved å prøve å styre unna problemet sårer enda mer. Men nettopp derfor kan en mann den ene dagen se på hus sammen med deg, og dagen etter gjøre det slutt. Fordi den dagen dere så på hus, så var det ikke gått så langt at han bare MÅTTE si fra. Og må han ikke, så gjør han det ikke...

 

Det er ikke sikkert at han bruker deg som du skriver i et annet innlegg, og han liker deg nok helt sikkert godt, og det kan godt være at han elsker deg som du skriver. Men det er ikke de følelsene man bygger et livslangt forhold på. Om du skulle klare å overtale han til å bli, og flytte sammen, så tror jeg dessverre at det nettopp er den type forhold som ender med utroskap, fordi det i utgangspunktet mangler noe fundamentalt.

 

Dessverre er også historien full av historier som den som blir nevnt her; han er ikke klar for å gifte seg, eller han er ikke typen. Men med den rette så frir han etter tre måneder.

 

Det handler om å finne den rette, og det er det jeg tror mangler her. Dessverre, dessverre...

 

17:44

[Anonym bruker]

Det er faktisk ganske vanlig at gutter som ikke vil binde seg finner en alenemor å pule på. Da har man liksom alltid en back out mulighet, ungen osv. er en unnskyldning + at ofte moren er forsiktig med å binde seg på nytt noe som gjør at han utnytter dette.

 

Hvis dere ikke har vært sammen mer enn ett år og han ikke er forelsket en gang, tror jeg dessverre du bare er et hull han tømmer kuken i. Sorry.

 

Move on.

[Anonym bruker]

Han vil vel egentlig ikke ha meg da.. Og kanskje han er redd for å såre meg og miste meg som en venn..

 

Ja det mangler nok noe. Og det er han det er noe gale med. Jeg bør vel begynne å innse hva han føler. Vært sammen i 1 år og han tror ikke vi bor sammen om 1 år. Og sier bare kanskje når jeg spør om han tror vi blir samboere.. Jeg fortjener vel bedre ja.

Han er en fantastisk mann, men kanskje ikke verdens beste kjæreste..

[Anonym bruker]

Hør med han hva som skjer dersom du bestemmer deg for at du ikke vil mer. Prøv å se om han er villig til å kjempe for deg. Dersom han ikke er det,så er det jo egentlig ikke noe å tenke på.

 

Du får si det til han at du ikke ønsker å bruke et år på å vente på en som ikke vet om han ønsker å bo sammen med deg. Det er greit å vente hvis du vet hva du venter på, men hva hvis han da sier nei...?!

 

Prøv å ta en prat med han, og se hva han sier. Og overbevis han om at han må investere i forholdet om det skal fungere. Om han ikke er villig til å gjøre det, men blir sur og grinete, så kommer det nok ikke til å bli bedre...

 

17:44

[Anonym bruker]

Ja, jeg får ta en prat med han. Nesten så jeg er redd for svaret..

 

Snakket med han i går kveld.Han sier han elsker meg, men er ikke forelsket i meg. Han sier samtidig han ikke har nok følelser for meg til å flytte inn med meg..Og han vet ikke om det skjer at vi flytter sammen. Men han håper det..

 

Kanskje jeg bare prøver å unnskylde han? Men han er ikke flink med følelser...