Ny med mange spørsmål

[mipmip]

Heisann alle sammen!

 

Vi har forsøkt å få barn i to år. Nå har vi fått beskjed om at sjansen er liten for at vi skal få dette til på den naturlige måten. Legen har derfor sendt inn søknad til rikshospitalet for prøverør. Vi er så klart veldig spente på hvordan dette vil bli. Pervis (?) mener at vi har gode sjanser ved prøverør, så det er jo oppløftende. Det jeg lurer på er hvordan denne prøverør-periodene har vært for dere som har gjennomført eller er midt opp i dette.

 

Jeg er noe usikker på om jeg skal si det til sjefen når alt kommer i gang, eller om jeg skal holde dette for meg selv. Blir det mye fravær i forbindelse med prøvetaking, kikkhullsoperasjon osv osv...?

 

Så vidt jeg skjønner, får man tre forsøk. Dersom dere ikke klarer det på disse tre forsøkene, har dere lyst til å fortsette privat eller går dere rett over i adopsjonskøen? Hva med dere som har fåttt barn på denne måten, er dette en prosess dere synes er greit å gå i gjennom igjen, eller har dere vurdert å heller satse på adopsjon for søsken?

 

Og til slutt, hvordan har alt påvirket parforholdet?

 

Dette ble litt mye, og sikkert litt rotete, men det er sånn jeg er inni meg nå ;-) Jeg blir veldig glad for å høre fra dere.

 

Klem

[b77h]

Hei - og velkommen hit!

Kan svare på noen ting iallefal....

Ingen tvil om at denne prosessen er tøff på parforholdet, og jeg tror det er kjempeviktig at man har et solid forhold i bunn. Og åpen komunikasjon, så man kan snakke om følelser og alt underveis. For det er veldig følelsesladet, og mye som står på spill! Og med hormonene kan man bli et troll å være i hus med, hehe...

 

Men også veldig kjekt når man kommer i gang, fordi man da gjør noe konkret. Og ikke minst var det for oss en slags lettelse fordi vi på en måte plasserte ansvaret over på noen andre, hehe. Vi prøvde også i 2-2,5år før vi kom igang m ivf, og jeg syns nesten det siste året med hjemme-prøving var verre enn å komme i gang m ivf. En god følelse å vite at man får den hjelpen man kan.

 

Vi valgte å starte direkte hos Hausken, fordi når vi endelig bestemte oss orket vi ikke vente et halvt år til. Pluss vi hadde hørt mye positivt om de, og vi hadde muligheten økonomisk til det.

 

I morgen skal jeg ha mitt andre innsett, så det blir spennende...

 

Vi har vært veldig åpne om denne prosessen blant venner og familie, men på jobb har jeg kun fortalt det til de jeg jobber nærmest (2-3 personer). Føltes bra å være åpne mot de, og daglig leder har bare vært støttende.

Er gla ikke så mange andre på jobben vet det, fordi det blir så mange man skal svare på spørsmål, både når det går bra og dårlig... Mens med venner tenker jeg man må kunne dele både positive og negative ting i livet. Så de var gode å ha både da vi fortalte om positiv grav.test, og om SAen noen uker senere i fjor.

 

Denne gangen har jeg blitt sykemeldt hele uken, og det gjorde godt å gire ned et par dager før. Ikke stresse rundt på jobb. Ellers hadde jeg også en ukes sykemelding ved SA (abort) i fjor, så for arbeidsplassen er det jo minuser ved dette. Men sånn er det jo å ha ansatte, og jeg føler de takler det veldig bra og viser meg mye omsorg.

 

Men hva man forteller til hvem må jo bli ut fra magefølelsen og hvordan man tror de vil forholde seg til det.

 

Vil ellers anbefale deg å få sjekket stoffskiftet (hos legen) før dere går i gang, og proppe mannen din med c-vit, sink og selen ;-)

 

lykke til !