Dere som har mistet deres nærmeste (17.mai)

[Tøysetipp]

Synes dere det er vemodig på slike dager også? Eller klarer dere å fokusere på Dagen og deres familie og arvinger?

 

Tok det lang tid før slike dager ble en gledens dag og ikke en dag med veldig blandede følelser?

 

Kjenner jeg møter en del motstand. Har mareritt på natten om mamma. Og min stefar. Som begge døde i mai-måned. Mamma døde 19.mai for to år siden. 17.mai gikk hun i koma og sluttet bare å puste da jeg snakket med henne. Jeg trodde hun døde da. Får nesten klump i halsen av å se norske flagg. I fjor var jeg bare lei meg. Hva med dere? Går det noensinne over? Tenker jeg aldri kommer til å få et normalt forhold til nasjonaldagen. Kanskje om mange år, når sorgen har kommet på avstand. Men, jeg savner henne så veldig. Og ekstra nå når det nærmer seg dødsdagen.

[gerd]

Mamma døde også for to år siden. Mai året før var hun så syk at hun nesten døde, men på merkelig vis klarte hun å leve seks mnd til...

Jeg har alltid et ekstra savn på alle merkedager. Det vil jeg nok ha leenge. Barna mine er eldre og såå fine og gode ute at hun får oppleve det. Det er ikke lett. Samtidig prøver jeg å tenke at mamma er glad på mine vegne og at hun har det godt hvor enn hun måtte være.

Jeg har også fått barn hun ikke rekker å bli kjent med i det hele tatt. Det er vemodig å tenke på.

Savnet blir på en måte ikke mindre, men lettere å leve med vil jeg si.

[Nullstress;)]

jeg mistet min mormor i 91, morfar i 2001, farmor i 2002, mamma i 2004 og min biologiske far i 2006. jeg er 25 år gammel nå, og kjenner at det er fremdeles vondt å ha mistet så mange rundt seg. det kommer nok aldri til å bli borte, men det lettner med årene. jeg har en sønn på snart 6 år, og venter ei jente i aug. jeg prøver å glede meg over det jeg har, men det er i bursdager, bryllup, jul, 17 mai og ved slike anledninger jeg merker at de nærmeste ikke er der...

 

man må være sterk for barna sine, og hedre de som har gått bort så godt men kan. men ikke "straff" deg selv om du har det vanskelig på slike dager. det kommer opp og nedturer så lenge vi husker de som er borte. noe vi alltid kommer til å gjøre. det er heeelt naturlig.

 

det vondeste for meg er at jeg ikke får vist fram den lille tuppa som kommer i aug til mamma. hun fikk se sønnen min, døde da han var 10 mnd gammel. jeg har en fantastisk svigerfamilie som stiller opp til alle døgnets tider, men det gjør det ikke lettere at mamma ikke får se babyen! men det er nå bare slik det er, så jeg får bare bite tennene sammen, og håpe hun "ser" oss fra himmelen:)

 

[Gjest nancy-drew]

Tomheten ved at en person mangler - tror jeg kanskje man vil føle i mange år.

 

Personlig har jeg store problemer med kirker. Hvorfor må kirker brukes til både glede og sorg? Har man opplevd sorg, så er det vanskelig å 'more seg' i en kirke etterpå...

 

Dette var da ikke 17-mai relatert. Men, jeg skjønner hva du mener. Men, jeg tenker som så at den/de som er døde ikke hadde villet at jeg skulle gå rundt å være trist. Livet må gå videre, og det er meningen vi som er igjen skal ha det godt. Så, jeg forsøker å tenke positivt og ikke se trist på tingene... De døde er jo med oss i minnene...

 

 

[Gjest nancy-drew]

Ellers har jeg et råd - hvordan er det med tradisjonene dine rundt 17.mai? Kan det være du kjører de samme tradisjonene nå som da din mor levde? Hva om du/dere legger litt om på feiringen? Så vil du kanskje ikke bli minnet så mye på din more hele dagen - og i forveien?

 

Kan det være noe i dette?

[Tøysetipp]

Tradisjonene er nok de samme. Jeg var veldig knyttet til mamma. Føler jeg har mistet så veldig mye. Det er kanskje egoistisk, men jeg tenker at jeg trenger henne til livet. For min egen del.

 

Jeg har aldri vært så sterk som jeg var da hun var dødende. Og jeg tok hånd om henne. Jeg ville jo bare at hun skulle holde omkring meg å si at alt ville gå bra. Det er vel det jeg savner så veldig. En mamma.

 

Også er alle tradisjoner forbundet med henne. Alle tradisjoner var trygge. Nå må man lage sine egne, uten henne.

 

Også døde hun da, bare to dager etter 17.mai. Jeg forbinder det med så mye sorg, fortvilelse og redsel. Og det kommer tilbake.

 

Håper jeg kan føle glede over merkedager, som skal være gledens dager, igjen. Nå føler jeg bare tristhet og savn. Snakker om å må ta seg sammen. Jeg er jo sterk og holder masken, men inni meg er det litt kaos, bare.

[serin@]

Her er 17. mai 2004 dødsdagen til min bestefar.

 

Trist dag for hele familien, men vi koser oss med barna, og vet at det er slik beste ville at vi skulle feiret dagen -ikke minnes han.

[Tøysetipp]

Beklager at jeg synes det er litt annerledes. Har også en bestefar jeg var veldig glad i, våket over og var med da han sovnet inn. Det kan ikke en gang sammenlignes. Ikke en gang i nærheten.

[It's all about me]

Hei Tøysetipp.

Jeg har mistet både mamma og pappa, sistemann for bare 3 mnd siden.

 

Da jeg gikk gravid med eldstemann fikk jeg termin midt imellom 1 års dødsdagen til mamma og begravelsen. Akkurat det ga meg litt panikk i starten. At bursdagen alltid skulle måtte deles med sorg var ikke en ønskesituasjon.

Så valgte jeg heller å fokusere litt andreledes på det, begynte å ønske meg at han kom på dødsdagen hennes. For da ble den dagen til noe positivt også og mamma kunne komme tilbake gjennom han. Han ville da bli ekstra god. Startet fødselen på dødsdagen skulle fødselen være til ære for henne.

 

Mulig det var litt sykt, men det gjorde at jeg gledet meg mer.

Så prøv å ikke bare se på 17 mai som Norges bursdag, men en hyllest til landet og de som en gang har vært her. Vis at du er glad i de tapte ved å ha det ekstra gøy.

Jeg tror uansett et det er slik de ville ha hatt det hvis de kunne ha bestemt )

 

Ha en super 17 mai iår og kos deg med ekstra mye is )

 

[Sjefsmegga]

Ikke 17mai, men har mista et nært familiemedlem midt i Jula, og det setter en viss demper. Men man prøver for barnas del å vise glede og feire på tross av det. Det blir også gradvis litt lettere etterhvert som tiden går, selv om det alltid blir et vist vemod uansett.