Gå til innhold

Hva må til for at foreldre med psykiske vansker mister hovedomsorg?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei!

Ble i fjor høst alenemor til ei jente på 6 mnd, etter å ha vært sammen med barnefaren i 8 år.

Fikk meg en psykisk knekk etterhvert, og sov ikke på 2-3 uker. Fikk rett og slett angst og tenkte mørkt på fremtiden og økonomi etc. Klarte ikke tanken på at jenta mi måtte deles så mye for barnefaren ville ha 50-50 og det hørtes ut som om han ville gå rettens vei i tilfelle.

Jeg følte meg helt utafor og trodde aldri jeg kom til å bli meg selv igjen. Det endte med at jeg prøvde å ta livet mitt, noe jeg ikke klarte heldigvis og fikk meg en tankevekker. Tiden etterpå var knalltøff, og jeg var rett og slett ikke sikker på om jeg klarte å ha dattera mi så mye.

 

Men det gikk oppover, og begynte i jobb da permisjonen var over. Var til henvisning hos psykolog, men begge følte at krisen var over og at jeg ikke umiddelbart hadde behov for noe hjelp. Tar antidepressiva som sikkert hjelper på, men føler iallefall at livet er godt nå og at jeg er meg selv igjen. Har masse energi og koser meg med dattera mi. Hun er alt for meg. Vi gjør masse og drar ofte på besøk. Jeg føler meg sterk nå, selv om jeg grubler følt ennå på hvorfor barnefar mistet følelsene sine etc. Men så lenge jeg har dattera mi og venner, så har jeg det fint.

 

Jeg har hovedomsorgen, selv om barnefar ser for seg å få 50-50 snart. Jeg er nå fullstendig i stand til å ha dattera mi, og kommer aldri til å gjøre det jeg gjorde igjen. Har ikke hatt noe slike vansker tidligere, men møtte rett og slett veggen.

Da jeg sa at han måtte begynne å betale bidrag, så var han visst ikke villig til det- for da ville han gå for 50-50. Han mente han betalte ting selv, men prøvde å si at han likevel er bidragspliktig.

Så sa han at jeg bare måtte gå rettens vei, og at jeg ikke ville få medhold pga at jeg hadde prøvd å ta livet mitt og hadde "psykisk lidelse"

 

Sa til han at ingen barnepsykologer anbefaler 50-50 før barnet er 3 år, men det er vel ingen fare for at han får hovedomsorgen pga det jeg gjorde vel ????

 

Må jo stå for det jeg gjorde, og kan ikke annet enn å se fremover. Har det bra nå, og sliter pr dags dato ikke psykisk. Føler meg sterk, og stortrives med å ha dattera mi. Man kan vel ha seg en alvorlig knekk uten å miste barnet sitt? Har jo vært i samarbeid med lege og psykolog underveis, og ikke hatt behov for mer hjelp.

Dessuten så jobber jeg 50 % (får stønader) og har mulighet til å være mye sammen med dattera mi istedenfor at hun må i barnehage hver dag. Hun er nå 1 år.

 

Vet retten ikke dømmer 50-50, men er så redd for at dem fratar meg hovedomsorgen (selv om jeg synes det hadde vært rart). Bidrag/penger er ikke så viktig for meg, men synes likevel han skal betale det loven sier.

 

Noen med erfaringer/ kunnskap?

 

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Slapp helt av du:) Det er dagen i dag som teller:) Så lenge barnet har det bra med deg, og du evner å se og å fylle barnets behov på en god måte, så kan ingen si noe som helst:)

 

Du tar bidraget gjennom NAV, du. Så slipper du å høre på hva faren truer med og hva han vil og ikke vil.

 

Ofte er slike omsorgsovertakelsestrusler fra barnefar ganske tomme. Du sier jo selv at han truer pga bidraget. Han prøver vel å få deg til å ikke søke om bidrag:) Helt vanlig:)

 

Barnefar her har truet både med det ene og det andre, men til syvende og sist har det ikke skjedd noe som helst. Spesielt hver gang jeg har søkt om endring av bidraget, så har han slått seg litt vrang;) Det sier sitt, syns jeg.

 

Jeg har selv gått på såkalt lykkepiller en kort periode, og barnefar har visst om dette. Og da kom det slike trusler som du opplever.

 

At en er syk selv(eller bare så inn i hampen sliten), betyr ikke at en ikke klarer å ta seg av barna sine.

 

Har du under ca 250 000 i brutto inntekt, så har du rett på fri rettshjelp(gratis advokat). En inntekt over dette og en må selv betale advokaten. Så har far høyere inntekt, så blir det dyrt for ham å gå til retten.

 

En trenger ikke gå til retten for bidrag(det tar nav seg av), men en må gå til retten om en ikke i hele tatt klarer å enes om samværet. DU skal ikke gjøre det. Det får barnefar gjøre om han føler behov for det.Og ingen sier du trenger å gå med på 50/50 deling. DU sier hva du mener er beste løsningen for BARNET, og begrunner det med barnets beste.

Skrevet

Jeg ville rett og slette ha driti i bidraget akkurat nå bare for å beholde den psykiske helsa. En konflikt tapper man for mange krefter, spesielt hvis det er snakk om rettsak og slikt. Og da kan det hende du møter veggen igjen. Eller at faren bruker ditt tidligere sammebrudd i mot deg. Konflikter vekker det verste i folk, så hadde gjort alt for å unngå det.

Skrevet

Selvfølgelig kan du risikere å miste omsorgen, du burde snakke med en advokat.

Skrevet

takk for svar.

 

Jeg angrer selvfølgelig på det jeg gjorde, men akkurat nå så er det ikke noe å si på min rolle som mor.

 

Jeg tenker også sånn at jeg ikke bryr meg om bidraget, penger er ikke viktig. Han får heller ha dårlig samvittighet for at han ikke bataler for dattera si. Prinsippsak, mener jeg. Det er lover som regulerer dette.

Har absolutt ikke lyst i retten, for vil ikke bli mer uenig- da det går utover samværet med dattera mi. Og det MÅ vi bare beholde for hennes del.

 

Er bare så redd for at hovedomsorgen blir lagt til han, men synes det i såfall er rart. Både psykolog, lege og familie/venner og hans familie kan bevitne at jeg nå har det bra. Synes det er så forferdelig trist at han blir så usaklig. Han jeg alltid har likt.

Tar egentlig retten hensyn til min situasjon. Bli forlatt 6 mnd etter et barn er satt til verden. Hans avgjørelse, kan liksom ikke vente seg all verden han heller.

 

Har tenkt å kontakte sakskyndige for å be om vurdering.

Er det lurt å kontakte barne og familietjenesten for å få råd om situasjon, så kan de vurdere meg (gjerne det, for har ingenting å skjule) Har kanskje da noe å vise til, hvis det skal bli en rettsak.

Synes det er så teit at vi evt må i retten.

 

Blir det 50-50 i retten, så må jeg bare forholde meg til det. Men det er jo iKKE bra for så små barn....

Skrevet

Nå har de ikke innført 50/50 i retten enda. Altså får en av dere hovedomsorgen. Og da vil nok barnefar og hans advokat gjøre alt i deres makt å få omsorgen, kan knekke deg psykisk når du vitner, selv om du er helt frisk nå.

Skrevet

Men kan de få medhold. Alle må jo skjønne at dette er en tøff situasjon for meg, og at det kan bli tøft å vitne. Herregud, det var 6 mnd siden fødselen, og vi hadde prøvd i ett år å få henne. Og for meg var det et sjokk å bli forlatt. Han var ikke spesielt interessert i å ha henne mye da, og har trukket seg vekk siden fødselen.Men det må jo være hvordan jeg fungerer i hverdagen og hvordan jeg tar vare på jenta mi som teller. Og det klarer jeg fint. Jobber med barn selv, er både barne-og ungdomsarbeider og vernepleier, og har dessuten bedre tid med dattera vår og det må jo telle.

Dessuten så kan de vel ikke ta fra meg omsorgen før de har bevist at jeg ikke fungerer...ergo.. jeg må observeres av noen. Og da vil de jo finne ut at jeg har det fint.

 

Som sagt så er jeg redd for å bli fratatt - men dersom det skjer, så er det jo nesten et overgrep mot barnet. Jeg som er henne nærmest, vært mest sammen med henne, og som ikke vil noe annet enn å være mora hennes. Det må vel være litt mer som skal til for å endre status quo...

Skrevet

Skjønner problemstillingen, men hva med å prøve å snu det andre veien. Hva om det var far som hadde de samme problemene og som hadde prøvd å ta sitt eget liv. Synes du da det hadd vært greit å sende barnet ditt til ham?

 

Skjønner ikke hvordan du kan fremstille det som et overgrep mot barnet dersom far eventuelt får omsorgen. Du skriver ikke mye om hvordan han er, men han er sansynligvis enormt glad i sitt eget barn han også vil jeg gå ut i fra. Kan ikke se at det skal være dårligere for et barn hos far enn hos mor i utgangspunktet.

 

Er helt enig i at en sakkyndig må inn å evaluere situasjonen (blant annet via observasjoner) og dette er jo også vanlig praksis i rettstvister om daglig omsorg.

Kan se ut som du har en dårlig sak dersom far er normalt oppegående, men dersom du får bukt med dine egne problemer er vel det beste for barnet og ha jevnlig kontakt med både far og mor. Det skal veldig mye til for at et barn ikke bør ha kontakt med begge foreldrene.

 

Lykke til og håper det ordner seg til det beste for barnet.

 

Skrevet

Skjønner hva du medner du som svarte sist, men saken er ikke at han er bekymret over barnet når hun er hos meg. Han har ikke sagt noe på dette, og jeg har henne gjerne en uke uten han tar kontakt. 50-50 har han villet hatt siden bruddet ble konstantert.

 

Og jeg har fått bukt med mine problemer, selv om man aldri har garanti for om angst dukker opp igjen. Har aldri hatt det tidligere, og nå føler jeg meg sterk igjen.

 

Det jeg mente med overgrep overfor barnet er å ta det vekk fra sitt faste bosted og sin faste omsorgsperson, dersom barnet har det bra der det er. Barnefar skulle visst bare gå til retten dersom jeg krevde bidrag.

 

Så særlig bekymret tror jeg ikke han er, men skjønner jo om folk er det.

Men poenget mitt er at jeg håper jeg ikke blir straffet for fortiden, når jeg nå har hatt det bra i 4 mnd etterpå og er en god mor for dattera mi som samarbeider både med han og hans familie. Jeg er meg selv igjen, og kommer jeg i samme situasjon ber jeg om hjelp for jeg vet det kan løses.

 

Alle kan feile, men det kommer vel an på hvordan man tar situasjonen etterpå. Det er vel ingen overraskelse at man møter veggen etter å ha blitt forlatt 6 mnd etter fødsel, etter å ha slitt for å få til en baby og trodd det skulle være oss.....

Skrevet

Det skal VELDIG mye til for at de flytter et lite barn som har bodd hele livet hos deg over til far. Da må du være helt ute på vidda. Så dette kommer nok ikke til å skje.

 

Du har også vist at du søker hjelp for problemene og har nå kommet over de. Det er jo positivt.

 

Det er jo sakkyndige som kommer inn og snakker med barnehage, helsestasjon, oberserverer dere. Så hvis det kommer masse påstander fra far..så holder ikke dette hvis ikke det er flere som kan bekrefte de. Så lenge helsestasjon og barnehage ikke har observert noe fælt så er det nok ingenting å bekymre seg over :-)

Skrevet

jeg trur ikke du har noe å bekrymre deg for.. fortid er fortid og du er en god mamma . det er det vitkigste.. :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...