stakkars barn..:(

[Anonym bruker]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542795

 

Der barna VIL det selv å faktisk trives med det er det bare flott!!

 

Men så har vi de super lojale barna som ikke tørr å si sin egentlig mening men som nå blir dømt inn i en oppvekst som de egentlig ikke takler!

 

2 hjem er tøft nok for en voksen. Men å faktisk må VOKSE opp slik, å få hele sitt livsgrunnlag basert på konstante forandringer å at foreldrenes RETTFERDIGHET skal gå først synes jeg bare er trist..

 

Det er ikke å kommer ALDRI til å bli BARNAS beste som gjelder, da foreldrene uansett vil "sitt" beste for barna sine.

Å alle foreldre er oppdratt forskjellig å har derfor forskjellig syn på hva som er BEST for barna!

 

Dette er vanskelig å vil bestandig være vanskelig! Det å gjøre det RIKTIG for barna SINE, det er ikke bare å sette en standar at "slik er det beste for barn" (da alle barn er forskjellige å)

 

Hvem som skal ha H-ansvaret der begge foreldrene har like god kontakt med barna å begge er flotte omsorgspersoner er ikke enkelt..

 

Mulig dette høres rart ut!?! Men enn om retten kunne ha vurdert delt foreldre omsorg, der f.eks mor har H-ansvaret 1 år,å barna er på samvær hos far (eks tors-mand) 1-2 etterm i uka?

Å neste år er det pappas tur å de bor da fast hos han med samvær hos mor!

Om ikke 1 år, vært halv år?

 

Men tanken på at barn skal MÅTTE bo i 2 hjem der mor og far totalt ikke sammarbeider er bare sørgelig!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skriver som jeg gjorde på en post i aleneforeldre forumet, Jeg hadde aldri tilatt at mine barn ikke skulle ha et hjem. Det sier jo at de er heldige å får to men jeg hadde venninner som bodde halvt om halvt og de følte seg aldri hjemme noe sted. Hun ene bodde en uke her og en uke der og hun andre bodde en mnd hos en for så bo en mnd hos den andre. Jeg husker hvor mye de mistrivedes men de tørte ikke si noe som helst til foreldrene for da måtte de ta et valg, og samme hvem de valgte ble den andre lei seg eller sint (fryktet de.)

 

Om far ville gå til rettsak for å få 50% ville jeg sagt han fikk velge enten 70% eller 30%.

Barna skal ha et hjem og et besøkshjem.

 

Og selv om det hadde vært drepen for meg (og ja i større grad en det er for pappan i vårt tilfelle) å ikke ha barna mer en 30%. Så er det faktisk en av oss voksene som måtte ofre oss og ikke barna.

 

Pappan her er ikke en uegnet pappa, han er flink når han vil være pappa. Problemet er at han heller vil jobbe (han elsker jobben sin) en å være sammen med barna. Han har også valgt å flytte langt unna pga jobben.

 

SÅ skulle han først kjempe for mer samvær måtte han jo først flytte hit vi bor igjen og gå ned i arbeidstid.

Blir litt merkelig om man skulle kjempe for mer samvær hvis man jobber 13-18 timer dagen, 6 dager i uka.

 

[Anonym bruker]

HI her..

 

pappan her er også en flott pappa når han har TID.. det er jobb,jobb,jobb!

 

vår yngste ble spurt en dag (var vel 16 mnd) om pappa var hjemme..

h*n så bare ut som et spm tegn!

 

men da personen spurte om pappa var på arbeid, DA lyste h*n opp å sa :JAAA, pappa abbeii.. (pappa arbeid altså..

 

i løpet av ei uke ser han max barna 1-2 timer hver dag. å det er ikke pga han MÅ jobbe så mye, men han blir "stressa" av å være hjemme med barna..

 

men 50% skal han ha om det blir slutt..?!

 

hadde han hatt barna annenhver tors-man hadde de sett MYE mere til pappan sin en nå..

å kansje han hadde "orket" å gitt dem hele sin tid da.. men det blir nok besteforeldre, tanter og onkler som kommer til å ha de.. han må JOBBE må vite..

 

misforstå meg riktig da., besteforeldre, tanter og onkler er viktige ja!!)