Redsel for "fremmede" inkl besteforeldrene

[saltogpepper]

Min gutt på 5 mnd har vært skeptisk til en del fremmede siden han var ca 3.5 mnd. "Fremmede" er egentlig alle andre enn mamma og pappa, ettersom vi bor langt unna familie og venner og han må møte alle for "første gang" igjen hver gang han ser dem. Han er mer skeptisk til noen enn andre- synes for eksempel det gpr greit med søsteren min ,men veldig skummelt med farmor. Jeg er i tillegg førstegangsmor med et ufattelig sterkt morsinnstinkt, hater tanken på at han skal gråte uten at jeg kommer til unnsetning! Men hva skal jeg gjøre? Han må jo blir kjent med og vant til besteforeldrene sine.

 

Ellers er han en usedvanlig trygg og rolig baby - nesten alle som treffer ham og er vant til babyer bemerker det. Han gråter så og si aldri. Men det er jo fordi jeg ikke lar ham komme dithen, jeg lytter hele tiden etter "språket hans" - Er jeg for mye hønemor? Han er åpenbart sterkt knyttet til - og avhnegig av meg. Kan det bli for mye? Jeg misliker sterkt å se ham krike og krøke seg og mistrives på armen til svigers for eksempel. Hittil har jeg resolutt hentet ham fra deres arm hvis han begynte å gråte. Hos mine egne foreldre går det litt bedre men de forventer ikke at han skal sitte hos dem i timesvis - de synes det er greit å ha ham ikortere perioder, og så er han hos meg/pappaen resten av tiden. Da blir han blid og tillitsfull. Jeg føler at svigers (særlig farmoren) synes jeg er overbeskyttende og gjør babyen min en bjørnetjeneste. Men jeg klarer ikke å la være. Farmoren hinter veldig mye om at hun vil sitte barnevakt. Jeg blir helt skjelven ved tanken! At han skal være alene med henne som han er så redd for setter meg helt ut av spill. Jeg tenker han er redd for henne fordi han ofte begynner å gråte når hun har ham på armen , fanget o.l. Men kanskje han fanger opp at det egentlig er jeg som er "redd" og derfor gråter? Jeg prøver å skjerpe meg men det er så vanskelig. Farmoren har jeg fått et litt anstrengt forhold til etter at hun har begynt å synse noe forferdelig mye om hvordan han sover, ammer, gråter,prater o.l og etter at hun bodde her i fem hele dager to uker etter fødselen . Hun plukket ham opp flere ganger i sovende tilstand og jeg synes hun kan være litt brå og hersete med gutten min, i alle fall var hun det tidligere. Jeg mente han ble overstimulert av henne og litt redd.

 

Synes det er kjempevanskelig å skulle gå fra babyen min og overlate ham til andre. Men har litt lettere for å tenke meg min egen mor eller søster som barnevakt. Er det meg det er noe galt med eller er det et naturlig morsinnstinkt? Aner ikke hvordan jeg skal forholde meg til svigers i forhold til dette. De vil definitivt bli kjempesjalu dersom jeg bare bruker min egen familie som barnevakt - det vil jeg jo heller ikke i lengden. Men han er så liten enda, og vant til å være sammen med meg og pappaen stort sett hele tiden...

 

Kan noen fortelle meg at det jeg føler er ok? Og hjelpe meg med hvordan jeg skal jobbe med disse tingene? Hjelp.

[Litjmora]

Hei

Det er nok helt vanlig at vi damer "foretrekker" våre egen foreldre, jeg har det iaf slik. Ikke det at jeg ikke stoler på svigers, dem er alle tiders, men såklart er det mine foreldre som jeg har størst tillit til noe annet skulle være rart.

 

Det at gutten din er så skeptisk til fremmede har jeg nok ikke noen råd for, har selv en gutt som godtar de fleste.. men hva med å gi han litt tid når dere er på besøk, at han sitter på fanget ditt eller pappaen sitt, mens han hilser på de andre. Sån at han får bli litt kjent og trygg på det nye rundt seg før han kommer opp i fanget på de andre? Og hvis han begynner å gråte, så synes jeg at du skal ta han tilbake, og prøve igjen etter en stund

Ellers så er det nok noe som går over med tiden, etter hvert som han begynner å skjønne at det er farmor/farfar/tante osv. At han husker dem fra gang til gang uansett om det går litt tid mellom dere sees

[saltogpepper]

Tusen takk for svar. Det med å beholde ham litt selv i begynnelsen skal jeg prøve- ellers har det vært slik at besteforeldrene får ham på fanget med en gang vi møtes, det kan nok kanskje hjelpe å drøye det litt. Lurer på hvor gammel han skal bli før han begynner å kjenne igjen folk og bli litt tryggere på andre enn meg /pappaen...