Hvordan forberede seg på sorgen??

[trompetisten]

Tidligere denne uken fikk vi beskjeden vi fryktet, bestefar er døende!

 

Ja! Han er min bestefar, over 80 år, og da er de fleste døende, men nå kan de ikke gjøre mer. Kreften har vunnet. Han vil ikke dø av alderdom, men av kreft.

Bestefar vant første omgangen, men andre og den avgjørende omgangen vant kreften. Så sterk har han vært.

 

Vi, jeg, vet at tiden nærmer seg. Om dagen er i morgen eller om tre måneder vet jeg ikke, men hvordan forbedrede seg på dagen?

 

Hvordan takle å snakke med en bestefar som har vært fylt av livsglede som nå har gitt opp. "Ja, nei, dette går nok ikke lenge", sier han.

Hva skal man svare da? Ikke gi opp håpet? Du har nå hatt et godt liv??

 

Jeg tenker ofte på at han har hatt et rikt liv, med barn, barnebarn og etterhvert oldebarn. Og vi alle, til og med oldebarna, har fått vært med på fisketur, snekre trehytte, lekt og lært.

Tenk at han har behold lekenheten sin, helt fram til nå... Nå orker han ikke, men lyser opp hver gang noen ser innom, spesielt de minste oldebarna.

 

Hva med bestemor?

Hun er jo fortsatt frisk og oppegående, men hva skjer nå hennes livsledsager som har sovet ved siden av henne de siste 50-60 årene forsvinner? De har aldri vært borte fra hverandre. Ikke en eneste natt.

 

Hva da? Hvordan forberede seg??

 

Vet at ingen kan gi meg svaret, men godt å bare sette ord på følelsene som er inni meg

[Sjefsmegga]

Det er vanskelig, men det beste man kan gjøre er å gjøre den siste tida så god som mulig for både seg selv og den dødende ved å tilbringe tid sammen så langt det er mulig. Helsepersonell skal også være en støtte og ressurs får både ham og dere i denne tida.

Svaret har du kun i deg selv, og det er uansett vondt når man minster sine kjære nære, uansett alder.

Forsøk å tenke på øyeblikkene dere har sammen der og da, og skyv litt tanken på døden i bakgrunnen. Prøv å kos dere sammen, snakke, holde i handa, gi klemmer, le, gråt i lag og tenk at hver liten stund er verdifull. Ingen kjenner morgendagen. Forsøk å ikke ta døden på forhånd, det blir nok tid uansett til den, âkkurat nå er det livet som gjelder.

 

 

 

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Uff så trist..

 

Alltid trist må måtte forberede seg på å miste noen man er gla i!

Men du kan tenke at han slipper mye smerte! Han får fred!

Han har, som du sier, opplevd både barnebarn og oldebarn og hatt et innholdsrikt liv!

 

Sender deg en klem!

[Gjest]

Vet du, når mennesker i hans alder gjør seg klar for slutten, så kan ikke jeg skjønne hvorfor de skal skånes så veldig.

Han vet han skal dø, du vet det, alle vet det. Spør ham hvordan han vil ha det, om det er noe hans spesielt ønsker, og fiks det.

[Sjefsmegga]

Om man er 80 år så trenger man fortsatt hjelp til en verdig død, og det er faktisk både pleierene og pårørendes oppgave. Så sånn sett kommer HI her med svært relevandt problemstilling. Sorgen er like stor uansett når det er et menneske man er glad i.

 

[❤ mamma til 2 ❤]

Triste greie, men slik er livet, det er dessverre ingen som har overlevd livet.

Nyt dagene dere har igjen sammen, gjør ting sammen, snakk sammen og finn ut hvordan han vil ha det på slutten,,, evt om han vil holdes så lenge som mulig i livet selv om han blir 100 % senge liggende og trenger hjelp til alt. og etterpå så må dere respektere hans ønskere om hvordan han vil avslutte livet. Dette er det veldig lurt og snakke om så dere ikke selv blir nødt til og ta den vanskelige avgjørelsen. Om han slutter og ta til seg næring og drikke skal han da få intravenøs næring slik at han kan få 5-6 dager ekstra.

La ungene være med på hele prosessen, men ikke at oldefar sover når han har dødt. Det kan gjøre at barna ikke tør å legge seg i frykt for å ikke våkne opp igjen, og de kan bli redde for dere når dere sover.

 

Dette kan være ting som blir vanskelig og ta opp men d er veldig lurt og ta denne samtalen, få med kona, barna og lege, prest og ev sykepleiere, og respektere hans ønske

 

 

Ta vare på hverandre i denne tiden og ta vare på minnene i form av mange bilder videoer osv....

[trompetisten]

Når man får dødsdommen, så vet man at man skal dø, om man er 30 år eller 80 år, tilab. Sorgen for meg vil være den samme, og det er mine egne følelser og tanker jeg må takle. Ovenfor meg selv og min bestefar.

 

Å spørre han hvordan han vil ha det, hjelper ikke meg å forbedrede min egen sorgprosess. Hvordan jeg skal takle mine følelser.

 

Selvsagt kan vi alle bli flinkere til å snakke om døden, men likevel så er det ikke såååå fordømte enkelt å sette seg ned å se en av sine nærmeste i øynene og spørre hva de ønsker før døden.

 

 

[It's all about me]

Jeg har mistet begge mine foreldre til kreften og kan si at døden går det ikke an å forbedre seg på som pårørende. Det blir helt andreledes en en tror og et sjokk samme hvor forventet det er.

Men samtidig er det ganske bra i det triste også. Det gir sorgen en kickstart og da må en bare ta det derifra.

Høres kanskje brutalt ut, men slik er jeg. Kreft er no dritt.

Så det beste er å bare være der og forbrede seg på at det kan være siste gangen.

[Bolla:)]

jeg vet akkurat hvordan du har det....vi fikk også den beskjeden ang min bestefar i fjor...da var jeg ca 5 mndr på vei med vesla. selv om man hadde fått beskjeden så kunne man ikke forberede seg på det.der ligger liksom verdens snilleste og mest genueine menneske og skal dø! hvordan er det mulig??? og når dagen kom og bestemor ringte meg ble jeg heelt knust,kan ikke forklares,ja det var rett og slett helt jævlig! og det tok lang tid før man kunne forstå det.

så beklageligvis kan man nok ikke forberede seg på sånt som dette..men det jeg gjorde var å la han se barnebarnet(som da var 2 år) og oss andre ofte og fortalte at vi var glad i han så ofte jeg kunne og rett og slett benytte seg av den tiden man har igjen i stedet for å tanke på at han skal dø!

 

Ja ja dette er hvertfall min historie håper den kan være til hjelp...!

Utrolig trist å høre, og ta vare på han den tiden som er igjen

[Mamman til M&E]

Trist dette.

Jeg mistet min far i kreft da han var 68 år gammel og bare å skrive det her får tårene mine til å renne og det 11 år etterpå. Mitt råd til deg er å tilbringe mest mulig tid sammen med han. Tillat deg å gråte, si at du kommer til å savne han og alt han står for. Snakk om hva han har betydd for deg opp gjennom årene og trekk frem de tingene du kommer til å føre med deg videre til dine barn og barnebarn (mimre). Prøv å le litt sammen også, over gode minner. Gjør det klart for han at dere skal sørge for at hans livsledsager blir tatt godt vare på. Du kan desverre ikke forberede deg på døden helt og fullt. Vi visste at pappa skulle dø i mange måneder og han var den sterke også da, trøstet oss!!! Da han døde raste verden min sammen en god stund etterpå og jeg savner han dypt enda.

 

Ønsker dere at godt