Enebarn...

[Anonym bruker]

Jeg er lykkelig samboer med en snill og god kjæreste, og vi har en 3 år gammel sønn sammen.

Vi bor i egen leilighet, har gode jobber og et godt forhold.

Men sorgen er at min kjære ikke vil ha flere barn.

Og jeg har alltid forestilt meg et liv med 2-3 barn.

Tenker nesten på de barna jeg ikke får som noe jeg har mistet.

Noen med positive erfaringer eller oppmuntrende ord, som vil gi meg noen gode råd for hvordan å håndtere dette.

Kommer jeg til å kjenne på dette savnet resten av livet?

Eller vil ønsket blekne med tiden?

[Anonym bruker]

Jeg tror du vil angre. Min erfaring sier at alle kvinner har ett ønske om x-antall barn, enten det er 1-2-3-4 eller 10. For meg og alle de andre jeg har snakket med, har ikke familien vært "fulltallig" før en har fått de barna en "har inni seg".

 

Synd din kjære ikke vil ha flare , er det ikke mulig å vente en stund da? Event ta han med til venner med nyfødte så skal du se han nok får lyst på en liten skrukkete en han og!

 

Lykke til! =)

[Anonym bruker]

hmm... vanskelig situasjon dette. jeg har egentlig ingen erfaring sånn sett, men er i noe den samme situasjonen bare snudd på hodet. vi har en gutt på 8 mnd, og jeg ser ikke at jeg skal få lyst på flere barn. men altså, nåer jeg bare 23 år og har aldri sagt aldri! men jeg tror nok jeg hadde satt mannen min framfor flere barn. kan jo ikke bare "bytte" mann for å få flere barn.... ??

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. Jeg prøver å slå meg til ro med at jeg bare skal ha ett barn. Alternativet er jo å forlate samboeren min for å finne en ny mann som vil ha flere barn. Men for meg er det viktigere å skape et godt liv for barnet jeg allerede har - at han skal få vokse opp med både mamma og pappa. Og som samboeren min sier - han kan jo plutselig forandre mening om noen år. Han tror ikke han kommer til å gjøre det, men han skal ikke dra og kappe strengen heller. Jeg tror det er viktig å ha fokus på det barnet man har og prøve å tenke over alt som er positivt med det å ha ett barn. Vi er jo veldig veldig heldige som har barn i det hele tatt. Det er jo mange som ikke klarer å få barn.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg er lykkelig enebarn. Og har bare lyst på et barn selv, mens samboeren min har lyst på flere. Så hos oss er det omvendt. Men han respekterer mitt valg, for det er viktigere for ham å ha et godt samliv med meg, enn å ha flere barn. Vi kan dessuten låne søskenbarn og vi vil ha mere bråk hjemme. Jeg har litt dårlig samvittighet - er litt trist - fordi jeg er redd han alltid vil savne det barnet vi ikke får. Dessuten tenkter jeg faktisk nesten at jeg røver livet fra et barn som burde bli født. Men jeg hadde så dårlig opplevelse med fødsel og barsel og året etter at jeg orker ikke gå gjennom det igjen.

 

Hurra for et barn. Det er myyye bedre enn ingen!

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg. Det er ikke aktuelt å forlate mann og gjøre vår sønn til pendlerbarn for at jeg skal tilfredstille mitt eget ønske om å få flere barn. Jeg har jo allerede verdens beste gutt og bør egentlig ikke ønske meg mer. Men det er noe i magefølelsen som hele tiden gir meg en lengsel - det er vel bare den jeg må lære meg å leve med.

Og så tror jeg også at så lenge vi fortsatt kan få barn så vil håpet om at han vil ombestemme seg være der.

Noen mener det er egoistisk av han, men det er jo også egoistisk av meg å presse han til å få et barn til. Det er en vanskelig situasjon!

[Anonym bruker]

Jeg tror du kommer til å savne hele livet, men jeg tror også det er et savn du kan klare å leve med.. Mye avhenger av deg og sin instilling, hvis du klarer å ikke bli bitter går det greit tror jeg.

 

Men du må tenke fremover også, om sønnen din flytter til autralia for å studere, finner seg en jente der og aldri flytter tilbake til Norge igjen. Kan du leve med tomheten det unektelig vil gi at aldri noen kommer på søndagsmiddag til "mor".

Den dagen du blir gammel og grå, trenger hjelp til å komme deg til legen og butikken, hvordan blir det da å ha bare en sønn å spørre?

Om sønnen din ikke vil ha egne barn, hvordan blir det for deg å aldri få barnebarn?

 

Livet er langt og har mange faser, småbarnsfasen er bare en liten del av det. Vil mannen din gå gjennom alle livets faser med bare ett barn, er dette 100% gjennomtenkt av han?

 

Dere må ta en alvorlig samtale om hverandres tanker og behov for fremtiden, også må en av dere gi seg. Som du legger det frem er det du som må "ofre" deg, hvis det er tilfellet må du jobbe med dine egne tanker så du ikke blir bitter, for du og mannen skal ha et langt og godt samliv, på tross av ditt savn etter flere barn (eller han må gi seg og gi deg det barnet du ønsker deg).

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt på mange av de tingene du nevner.

Men jeg ser liksom ikke alternativet.

Jeg ønsker som sagt ikke å forlate det livet jeg har nå for å tilfredstille mitt eget ønske om flere barn.

Så det blir nok min egen innstilling som må jobbes med.

Godta at dette er livet mitt og slutte å lengte etter noe mer.

Og faktisk har jeg ikke noe ønske om et nytt barn her og nå, det er bare tanken på at kanskje aldri igjen som er skremmende.

 

HI

[Anonym bruker]

Vi har foreløpig landet på kun et barn. Som nå er på vei. Men om vi har lyst på flere senere, så gjør vi det. Hvis vi føler det holder med denne ene, så er det også helt greit. (håper vi føler det samme, bare.. He he..)

 

Man skal ikke få flere barn enn man selv føler man kan ta vare på og følge opp.

Men det er jo litt synd når den ene vil ha fler, mens den andre ikke vil.

Dette kan jo forandre seg, heldigvis. Min bror skulle verken ha flere barn eller gifte seg. Og nå har han fått nr 2, og bryllup blir mest sansynlig neste år :-)

 

Så ting kan forandre seg :-)

[Gifteklar:0))]

Vanskelig valg ja.Jeg har bestandig ment at barn burde få i vertfall et søsken.Jeg har søsken og er veldig glad for det.Åsså lærer man å dele både ting og oppmerksomhet.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor gamle dere er. Søsteren til venninnen min fikk barn da hun var 21. Jeg trodde han skulle forbli enebarn. Men i fjor fikk de en ny baby, da var hun blitt 32. Med samme mann. Så det er jo mulig han vil snu.

 

Men jeg synes du helt ærlig må fortelle han om din lengsel. Du må også be han ta stilling til hva han vil svare sønnen deres den dagen han spør om hvorfor han ikke fikk søsken. Den dagen vil garantert komme, og da er det lurt å ha et gjennomtenkt svar, og ikke svare at "du er enebarn fordi pappa/jeg ikke gadd å gå igjennom tiden med våkennetter igjen".

 

Samboer er enebarn fordi foreldrene rett og slett ikke fikk flere. De bodde på et sted med barn overalt, så samboer savnet aldri søsken som liten, han hadde jo så mange barn å leke med uansett. Men som voksen, savner han søsken. Han ser nå hvor stor glede vennene hans har av sine søsken nå som de er eldre.

 

Har dere mye familie/søsken selv, er det jo greiere, siden gutten deres da har fettere og kusiner han kan være sammen med hvis "famile-behovet" blir for stort.

 

Men prat med mannen din. Det er kun dere som kan løse dette spørsmålet.

[Anonym bruker]

I forhold til det å være enebarn, kommer det en periode i livet der det er veldig godt å ha søsken, og som man ikke tenker på når barna er små. Det er når man mister foreldrene sine. Min mor er død og i tiden rundt og etter hennes død var mine to søstre svært viktig for bearbeiding og deling av sorgprosessen. Det var godt å ha noen å dele alt det praktiske rundt gravferd og booppgjør med, noen å dele minner og opplevelser med. Mine foreldre var skilt, så pappa hadde ikke så mye å stille opp med i den anledning. Jeg tenker at for barnas del bør de ha et søsken, så er det mulig med et søsken til barnet man har, la ikke den sjansen passere. Tenk på barnet, er så takknemlig for at jeg har søsken...

[Anonym bruker]

Ærlig talt folkens: Få dere flere barn.

MAAAAAANGE angrer på at de ikke fikk flere barn når de blir eldre og det er slettes ikke gøy å være enebarn.

 

Tro meg, 90% av dere kommer til å angre på enebarn og barnet deres kommer til å klandre dere for ikke å ha fått søsken.

 

Men livet funker uansett, det er ikke det ;-)