klarer ikke gjøre noenting riktig :(

[Anonym bruker]

ikke klarer jeg å roe ned babyen min (logisk at han merker stresset mitt) ikke klarer jeg å gå ned i vekt, ikke klarer jeg å gjort husarbeid, ikke klare jeg å følge opp jobben..

 

alt alt alt går bare nedenom og hjem for meg.. klarer ikke stoppe å spise heller.

 

kan det være depresjon?

 

jeg tar meg nær av ALT folk sier.. begynner å grine om ikke samboeren vil være hjemme med oss HELE tiden.

 

jeg er fullstendig klar over at det ikke er sånn det skal være. jeg forsvinner liksom inni meg selv. klarer ikke være renslig med meg selv heller.. det er ikke noe problem å holde babyen ren, men jeg kan godt gå flere dager uten å dusje eller pusse tennene.. jeg gir liksom fullstendig blaffen i meg selv.

 

jeg har egentlig alltid vært sånn.. var veldig redd for at jeg bare skulle gi blaffen i å mate eller skifte på ungen når han kom, men det går helt automatisk.

 

vet ikke hvor jeg skal begynne..

 

mange forteller meg at de syns jeg er ressurssterk. at jeg alltid har et pent og ryddig hjem. skryt for pent tøy, lukte godt osv..

 

jeg slet lenge med perfeksjonisme før. håndkleene måtte henge helt symetrisk når de hang til tørk. jeg kunne måtte alltid ha partall med brødskiver med partall av pålegg.

 

vasker hendene mine til blods.

 

jeg vil vente med å snakke med noen om dette. for jeg vet ikke hva som er galt. om jeg er for nøye på ting eller om jeg er for slapp med ting.

[Anonym bruker]

OCD(obsessive compulsive disorder)?

 

Ellers så høres du litt ut som meg; kan gå noen dager uten å dusje, tannpuss kan jeg glemme om jeg bare er hjemme. Nå ligger en haug med klær klar til å legges sammen(sikkert 4-5 maskiner). Men jeg ser ikke på dette som noe stort problem:)

 

Du har nok litt av perfeksjonisten i deg, og den gir deg dårlig samvittighet fordi du ikke klarer å følge opp.

[Anonym bruker]

Jeg er helt overbevist om at du er deprimert.Kjenner meg igjen på mye av det du skriver.

 

Ta og snakk med legen din,og få noen antidepressiva.De hjelper på den måten at du kommer litt ovenpå og klarer mer å se hva som kan hjelpe deg videre.Den tar ikke vekk problemene,men gjør at du får mer oversikt og dermed kan se hva som kan gjøres.Den får tankene over på et annet spor,og ut av dette "stakkars meg"-sporet.

 

Nå vil nok noen være i meg og si at medisiner ikke er løsningen på alt,men de hjalp meg,og har hjulpet mange andre.

[Anonym bruker]

hmm. føler bare det er å gå for langt.

 

jeg er veldig sånn at jeg vil klare ALT selv. kan ikke låne penger eller avlastes fordi jeg skal gjøre det på egenhånd.

 

ja, jeg forsvinner jo veldig inn i meg selv å komme i sånn "stakkarsmeg" spor. jeg tar meg jo nær av alt. om jeg får kritikk for hva jeg skriver her så blir jeg faktisk lei meg. derfor skriver jeg egentlg aldri her. men nå måtte jeg bare. jeg måtte bare få det ut.

 

jeg klarer jo ikke at babyen min griner.jeg vet jo at små unger griner. det er bare sånn, men jeg føler at jeg må kunne klare å få roet han ned. for jeg er jo moren hans. når noe med motorikken ikke er kommet når det skal så føler jeg det er min feil.

 

HI

[Anonym bruker]

NEI NEI NEI, ikke begynn på antidepressiva uten å ha gått til psykolog først!! Antidep.medisiner hjelper deg bare til å komme igjennom det verste og de er utrulig avhengighetsskapende. Temmelig umulig å slutte med de! Jeg hadde det slik som deg HI, og fikk høre av lege at jeg var veldig deprimert. Han ville gi meg anti.dep men jeg ville gå til psykolog først, og jeg angrer ikke et sekund. Det hjalp med hjelp fra fagkyndige, ble frisk igjen. Det beste av alt er at jeg har aldri rørt en slik tablett!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

kan ikke begynne på det heller. ammer jo.

 

vet jo at det eneste svaret er å skaffe hjelp, men jeg klarer ikke komme så langt.

 

når jeg prøver å fortelle dette til samboeren så smiler han bare å sier at vi skal klare det sammen. han ser ikke alvoret i det.. han forstår ikke at jeg bare vil synke ned i et sort hull ¨å bli der..

 

HI

[du og jeg og vi to]

Jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen din og forklare situasjonen. Deretter trenger du en henvisning videre til f.eks psykolog som kan vurdere situasjonen din. Kanskje vil det hjelpe å få snakket om situasjonen, og få hjelp til å sortere.

 

For meg høres dette ut som et "flink-pike-syndrom" som holder på å gå riktig galt. Samtidig handler det kanskje om noe du har visst var der tidligere, som jeg ikke helt vet hva er - men som tar overhånd nå.

 

I innledningen din skriver du at du "ikke klarer jeg å roe ned babyen min, ikke klarer jeg å gå ned i vekt, ikke klarer jeg å gjort husarbeid, ikke klare jeg å følge opp jobben.." Jeg vet ikke hvor gammel babyen din er - men for meg høres dette ut som en typisk småbarnsmor. Vit at dette er normalt. Kanskje trenger du bare hjelp til å innse at det er normalt. Og til å få sortert de andre tankene og se om det er noe du må jobbe videre med for å få et godt liv.

 

Det du skriver om at du vil vente med å snakke med noen om det du opplever, fordi du ikke vet hva som er galt synes jeg du skal legge bort. Om du ikke vil snakke med en venninne, så gjør ikke det noe. Men gjør deg selv og babyen din en stor og viktig tjeneste, og få hjelp av fagfolk til å vurdere hva som er galt.

 

For noe er det. Og du trenger hjelp til å komme på rett spor igjen.