Tenker alt for ofte på selvmord...

[Anonym bruker]

Min fortid er fylt med en voldelig barndom, veldig løs ungdomstid (jeg var veldig villig kan man si), og en forvirrende tid etterpå.

Har en sønn på litt over året nå, og er alenemamma.

Hvorfor er jeg alenemamma? Jo fordi jeg var utro, noe som jeg ikke helt klarer og slutte med. Huff.... Har ikke råd til psykolog heller.

 

Men til start igjen, så tenker jeg masse på selvmord. Spesielt når jeg blir beruset. Da kan jeg høre på en trist sang og tenke på hvor deilig det hadde vært og sluppet og tenke så masse, og fått oppmerksomheten en gang for alle. Så "slipper" jeg og bryte meg fram hele tiden for å vises.

Mye tanker her... Føler meg som den eneste.

[Gjest Sauen er høygravid :-)]

Kjære deg, kom deg til legen din!

Når du har barn og sliter med selvmordstanker stiller du ganske langt fremme i køen til psykolog dekket av det offentlige... Dette skal ikke gå på økonomien. Legen din kan henvise deg.

Tenk på barnet ditt, barnet ditt trenger en frisk og glad mamma!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn, jeg også. Det er riktignok 10 år siden, så hadde ingen barn.

Men vet litt hva du går igjennom, og det er ikke lett. Det at du ikke har råd til psykolog er tøys, for hvis du får rekvisisjon fra fastlegen din koster det ikke mye. Men det er ventelister, så ikke vent for lenge! For du trenger det. Og hos psykolog får du også oppmerksomhet, husk det! :-)

 

Og den oppmerksomheten du får om du tar ditt eget liv, er ikke nødvendigvis veldig positiv. De kan få dårlig samvittighet for at de "ikke så" hvordan du hadde det, men du vil mest sannsynlig bli sett på som egoistisk.. Og det er ikke den type oppmerksomhet du vil ha, er det vel?

 

Jeg vil anbefale deg å finne en å snakke med, men ikke velg hvem som helst! Det er veldig mange som ikke vet hva de skal gjøre eller hva de skal si i sånne situasjoner.

 

Jeg prøvde en gang å ta livet mitt med piller, men ble stoppet før jeg fikk tatt for mange av 2 bekjente. Jeg møtte han ene flere år senere og det ble ikke så positivt for min del. Jeg visste ikke at det var han, for jeg husket ikke så mye fra den kvelden. Men det gjorde han. Han var riktignok glad for at han hadde "funnet" meg, men denne episoden hadde skremt han masse og det var min skyld. Og da fikk jeg veldig dårlig samvittighet.

 

Et annet råd er å ikke drikke, nå når du vet hvordan du blir. Det er andre måter å bli sett på! Du må bare finne dem.

[Anonym bruker]

Huff det høres svært tøft ut.

Selv var jeg mobbeoffer i mange år. Da snakker vi skikkelig mobbing, både psykisk og fysisk som bla. resulterte i innleggelse pga store skader. Hjemme hadde jeg en ganske tøff far. Fikk utrolig mye juling hjemme.

Jeg planla et selvmord og tok en telefon til mamma for å si jeg var glad i henne. Tror hun skjønte at noe var i gjære og ba meg bli i ro, hun skulle komme hjem så fort hun kunne.

Dagen etter byttet jeg skole og herfra begynte mitt nye liv.

Det er så viktig å få frem følelsene, dele de med noen. Og derfra starte forsiktig på nytt igjen. I dag er det ingen som kan se på meg at jeg har hatt det så vanskelig.

Du møter nok mange i samme situasjon, men du kan ikke se det på dem, man holder det skjult.

Barne-og ungdomstida preger meg i det voksne liv, jeg har blitt sterkere, selv om jeg har sår i sjæla.

Håper du finner noen å dele problemene med, en som virkelig forstår deg. Ta et og et steg av gangen, kanskje du kommer ut av det da?

 

Krysser fingere for at det skal gå bra med deg.

Trøsteklæm

[Anonym bruker]

Fare fare!