Vil ha babyen min for seg selv?

[Gjest]

Gutten min er 4 mnd. V har ikke noe særlig familie rundt oss så det er stort sett oss tre. De få gangene vi møter familien tar det helt av!!!

Folk står i kø for å holde og leke med han, og da mener jeg, de RIVER han ut av bilstolen før jeg rekker å ta av meg ytterklærne.

 

Han har nå begynt å gråte når det blir for mange opp på han. Jeg misliker det veldig og kjenner at jeg blir irritert og stressa.

Mannen min mener at jeg er helt skrudd i hodet,at han må oftere møte folk, at det er helt greit om han gråter og at han må lære seg at det å bli holdt av andre ikke er farlig.

 

Men jeg føler at det er min oppgave å beskytte når jeg ser at det blir for mye for han. Han er fortsatt en liten baby og trenger like mye ro som stimulering. Desuten er jeg hans mor og jeg har min fulle rett å bestemme hvem skal få "leke" med min baby og hvor mye.

 

Er det flere som har det slik eller er jeg virkelig hysterisk og splittergærn???

[Dojamor]

Hei!

 

Jeg synes absolutt ikke du er verken hysterisk eller splittergærn:-) Jeg er helt enig med deg!

Vi hadde akkurat samme problem når mini var mindre, og jeg satte ganske raskt foten ned. Han ble også fort redd hvis det ble for mange tett oppi han, og hvis det ble for mye ståk og stress rundt han. Jeg har klokketro på at det er riktig å "verne om han" litt...ellers hadde jeg nok ikke følt det behovet så utrolig sterkt! Vi har vært veldig mye ute blant folk og "sosialisert" mini, men han hadde allikevel en periode hvor han ble redd i slike situasjoner. Nå er han 11 mnd og blir fortsatt litt utrygg når det blir veldig tett av folk og mye ståk rundt han, så jeg sier fortsatt ifra når det blir for mye.

Det kan nok være litt vanskelig for pappaene å forstå dette, for de har nok ikke det samme instinktet for beskyttelse av den lille som vi mammaene har. De har absolutt instinktene iorden de også, men det blir ofte litt annerledes enn våre. Fra naturens side har vi jo ulike oppgaver i forhold til å ta vare på den lille familien;-) Men hvis du forklarer han hvorfor du føler dette så sterkt, så skjønner han det nok. Hvis ikke, så be han lese en bok om hvordan babyer funker:-) *hehe*

Når det gjelder øvrig familie, så har jo de faktisk ikke noe med hva DU mener er best for ditt barn. Bare stå på kravet og følg magefølelsen din. Dette må de bare godta og akseptere:-))

[♥min♥lille♥prinsesse♥]

He, he...Kjenner meg litt igjen her, ja! Det er selvfølgelig koselig at familien synes det er stas med den lille(jenta mi er også fire mnd..), men det er helt utrolig at så mange ikke forstår at hun også trenger å sove!! Hvis hun sover i vogna, og øynene SÅ VIDT åpner seg, er det full fart med en gang! "Nå er hun våken!! Kom og se"!!

Men det er vel kanskje noe vi bare må regne med... Det jeg gjør, er at jeg bare tar kommandoen å sier ifra når det er nok, og hvis noen blir fornærma for det, så mener jeg faktisk at det er deres eget problem...Jeg kjenner jenta mi best, og VET faktisk når det blir for mye for henne! Det har ingenting å gjøre med at hun ikke møter folk ofte nok, men hun er tross alt bare 4 mnd, og det blir fort veldig mange inntrykk!!

Så enig med deg der, ja!!

[Helen+LindaSofie]

Hehe! hvis du er splittegærn er jeg det også. Jeg har det på akkurat samme måte. Begynner å dabbe litt av nå (6 måneder) men kjenner fortsatt at jeg må "beskytte" lille gullet.

 

Hos oss mener pappan faktisk det samme som meg. Kan bli litt mye for en liten en som ikke er vant til alle. Og la barnet grine for å lære seg at det er helt greit å bli holdt av andre er helt uakseptabelt her i gården. For gråt er barnet sin måte å si ifra på ting.

Det som er litt artig da er at lille gullet har ikke noe imot å bli holdt av rolige menn( er som oftest damene som er helt babygal og stresset)

 

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Neheida, du er slettes ikke gal Du vil beskytte å passe på gullet ditt, og det har du jo all rett til! Og er du gal, er jeg det også Vi har hatt samme problemet, og i tillegg drev alle å sa at prinsessa vår bare hadde godt av å skrike litt, og at vi skjemte henne bort av å alltid ta henne opp osv når hun gråt. Jeg fikk støtte her inne, og har dermed alltid tatt jenta vår bort og gitt trøst osv før hun får være hos andre. Nå får vi ingen kommentarer mer, og jeg tar henne alltid ut av bilstol osv selv og lar henne bli litt kjent før hun får gå til andre. Gråter hun så tar jeg henne litt selv, og føler meg ikke hysterisk av den grunn. Jenta vår er trygg, både hos oss og andre, og da føler jeg at jeg gjør jobben min Så si fra du, hvis du syntes det blir litt mye. I værste fall får du bare si det som det er, at du ikke liker at han gråter og at dere prøver å unngå det - så får de heller bli sure! Somregel varer ikke sure miner lenge rundt en liten baby uansett Og når det gjelder pappan, så får du rett og slett bare fortelle det at barn som blir trøstet når de gråter gråter mye mindre på sikt, enn de som bare "får gråte". Så får han velge selv om han vil ha et trygt og rolig barn, eller om han vil holde ut med skrikinga! Det er sikkert ikke snakk om store forskjellen, men pappan her i huset valgte løsningen med minst skriking iallefall - han liker ikke når lillegullet hans gråter Lykke til - og husk at mammahjertet ditt alltid vil det beste for den lille gullungen!

[Gjest]

Splittergærn er du helt sikkert ikke:)

Jeg kjenner igjen mange av de følelsene fra den første tiden. Jenta mi ble født i begynnelsen av desember - og jula var et mareritt fra ende til annen... Jeg var sliten etter en tøff fødsel som endte i ks, alt var nytt... og ALLE skulle ha en bit av oss heeeele tiden...

Vi bor også langt unna slekt og venner for en stund, så når vi reiste i begynnelsen av januar så var det som å komme til himmelriket. Når vi kom tilbake til to sett besteforeldre, tanter og onkler i påsken var mye anderledes følte jeg. Da var hun fire måneder. Jeg hadde hentet meg inn igjen, blitt trygg på min rolle og satte klare grenser. Fortalte akkurat hvordan jeg ville ha det. Sa tydelig og bestemt nei, og hvis jeg så at hun ikke hadde det bra - så tok jeg over. Men var også nøye med å inkludere alle. De synes jo det er så stas, og vil jo så gjerne delta. Inviter bestemor til å skifte bleie, tante til å kle på yttertøy, onkel til å trille en tur, bestefar til å leke... Si at h*n ikke liker mange på en gang, så de får delta på tur... Og ikke tøy strikken lenger enn hva du er komfortabel med. La de få se på at du bader, kler på, gir tran - sånne ting som for oss nå er helt hverdagslig, men som er stor stas for de som ikke ser h*n daglig...

 

Nå er min lille veldig sosial, og liker seg stort sett hos alle - så er kanskje lett for meg å si det. Men de små har også godt av å se andre mennesker enn mamma og pappa, og det er jo ålreit om de får et godt forhold til besteforeldre også. Men da må kanskje alle tilpasse seg litt:)

[saltogpepper]

Kjære deg, jeg kunne ha skrevet det innlegget der! ALT sammen har jeg også opplevd og opplever det fortsatt. Jeg blir syk innvendig av å skulle sitte å se på det lille nurket mitt bli "herset" med mens han krøker og kreker seg og åpenbart ikke vil. I tillegg har jeg en nokså gal svigermor som flere ganger plukket opp gutten min og begynte å herse med ham mens han sov! Jeg trodde jeg skulle gå av konspetene. Det hele bedret seg litt da jeg bestemte meg for å sette grenser. Jeg går resolutt bort og henter gutten min hvis han begynner å gråte. Har som regel lyst til å hente ham lenge før det , for han mistrives åpenbart før han begynner å gråte og signaliserer det - men dette er jo bare kjempevanskelig! Jeg føler at svigers synes jeg er rar og sær, men jeg har bare bestemt meg for at hensynet til gutten kommer først. Jeg har mange ganger lurt på om det er meg det er noe galt med, om jeg er "hysterisk" men jeg bare MÅ følge magefølelsen min.

 

I tillegg har jeg masse venner/kjente som nettopp har fått barn og føler meg i grunnen ikke forstått av dem - dette kunne blitt en ny tråd, hehe. Alle er liksom så "tøffe" og jeg føler meg så "svak" - men nå har jeg bestemt meg for å tenke på dette som noe positivt - jeg har en sterk tilknytning til babyen min - dette med at han er litt skeptisk overfor fremmede (betseforeldrene blir "fremmede" hver gang vi ser dem for vi bor pgså langt unna) betyr også at han er sterkt knyttet til meg og dette er positivt i de første månedene. Babyens tilnkytning til mor danner basis for dens senere tilknytning til alle andre inkludert besteforeldrene osv- så slik jeg ser det kommer ditt /mitt morsinnstinkt dem til gode i det lange løp.

[babyfrøken *mamma*]

Synes du er en ordentlig god mor jeg, som setter babyen sine behov foran andres! Aldri i livet om noen andre skal få bestemme/avgjøre hva som er best for mitt barn, da får de heller bli fornærmet. Det er vi som kjenner babyen vår best, sånn er det bare! (",)

 

Leste nylig et eller annet sted (boka til Nylander eller Cappelens store om barnet tror jeg), at det er viktig at foreldrene er "med" barnet sitt når de opplever nye mennesker, og skal umiddelbart steppe inn og trøste/ta over dersom barnet blir utilpass/gråter. Det er på den måten de lærer seg at det er helt trygt å møte andre, det er jobben vår å være der for dem.

 

Masse lykke til (",)

[Lunita_]

Kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt! du er ikke alene om å føle det sonn:) er glad for å se at det ikke bare er meg!