Jeg er på nippet til å legge meg ned å gi opp.

[Anonym bruker]

Her sitter jeg høygravid og kan føde når som helst. Og det eneste som er i tankene mine er all den motgangen vi har møtt de siste årene. Det skal ikke være mulig.

Og nå som jeg er gravid er det enda vanskeligere å takle nye motbakker.

 

Det er snakk om alvorlige ting, saker og hendelser spessielt jeg, men også mine nærmeste har vært igjennom. Listen er lang.

 

Nå tippet det nesten over for meg når vi ENDA en gang får en utfordring som vi må takle samtidig som jeg skal forberede meg på fødsel og komme gjennom de andre utfordringene.

 

Det er alt fra: Alkoholisme på nært hold, skilsmisse, dødsfall, krangler, pengeproblemer, finne en ny plass å bo, beskyldninger som ikke er sanne, sykdom osv osv.

 

Når jeg endelig føler jeg kan puste litt lettet ut skjer det noe igjen. Nå kjenner jeg at jeg vil bare gi opp. Jeg har sluttet å glede meg til fødsel for jeg er sikker på at det er noe som kommer til å skje og jeg må reise hjem uten barnet mitt.

 

Hvorfor er det slik at enkelte får all slags utfordringer, mens andre slipper unna så mye.

[Miss Misantrop]

Live is a bitch and then you die…

 

Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det sies det. Jeg mener det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har ingen råd til deg med unntak av at du kanskje kunne ringe Kirkens SOS på 815 33 300, eller Mental Helse på 810 30 030 hvis livet blir for vanskelig. Håper det blir ro rundt deg nå, slik at du kan nyte den nye tilværelsen med barnet ditt. Husk at for det lille barnet er du den viktigste i hele verden.

 

[Anonym bruker]

Fram til nå har jeg møtt utfordringene med en styrke jeg ikke ante jeg hadde, men nå knekker jeg snart, har mange tanker som jeg absolutt ikke burde ha nå. Tanker jeg ikke en gang tør å innrømme jeg har.

 

Det er enda flere alvorlige hendelser som foregår rundt meg, men jeg kan ikke ramse de opp her inne. Skulle ønske at jeg kunne det så jeg kunne fått råd til å komme meg gjennom det, men siden det er av så alvorlig art så kan jeg ikke nevne det her inne.

 

Ja kanskje jeg skal prøve å ringe mental helse, får prøve å åpne meg over telefon. Heldigvis har jeg en utrolig god støtte i mannen min, men ser at alle utfordringene tærer på han også nå.

 

HI

 

Takker for svar

[Tweak]

Vet du, HI, jeg har alltid syntes det var godt å skrive ned alle tankene. Du behøver ikke vise de til noen, du behøver ikke ta vare på det en gang. Men skriv til du er tom for ord, og etterpå kan du slappe av.

 

Etter ma'en i fjor var jeg helt nede, hadde opplevd mange dødsfall i svært nær familie og hvilke ringvirkninger dette hadde på resten av den nærmeste familien, og så mistet jeg det eneste positive jeg hadde å se fram til. Jeg ville melde meg på englesiden, en nettside for de som har mistet sent i svangerskap (mm) men der måtte jeg sende inn min historie for å få tilgang. Jeg sendte inn min historie, jeg gråt mens jeg skrev. Men etter at den var sendt følte jeg ikke noe behov for å være på det forumet og snakke mer om det. Det var lettere å håndtere etter at jeg hadde satt ord på det!

 

Kanskje det kan hjelpe deg også?

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste i livet har mange utrfordringer de må takle å komme gjennom, det som slår ut er når i livet man opplever motgangen.

Om noen ikke har opplevd så mye motgang kommer det som regel noe i alle familier til slutt.

 

Jeg hadde det også som deg at det ene negative og triste etter det andre avløste hverandre, trodde jeg hadde kommet meg over kneika, men så skjedde det noe nytt, og midt oppi dette var jeg gravid med komplikasjoner.

Så hormonene knekte meg nesten under og etter svangerskapet, og det som holdt meg oppe var babyen min.

 

Jeg sliter enda med å slappe helt av, selv om jeg lenge har hatt en problemfri periode, venter liksom på neste smell, forskjellen nå er at jeg har fått erfaring med å takle problemer, og vet at jeg takler motgang bedre enn jeg hadde trodd på forhånd, og er egentlig litt stolt over hva jeg har vært igjennom og alikevel står oppreist.

 

Du vil nok oppleve problemene på en helt annen måte når babyen er født, hormonene forsvinner gradvis og du har en baby og ta deg av!

Ikke gi opp, du har takla mye og takler nok dette også, men av og til er det lov å bli lei seg og sint på livet, men ikke gi opp!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vet at det kanskje blir lettere når babyen blir født. Og jeg vet at det kommer til å skje innen en uke. Men jeg vill ikke at barnet skal komme nå, midt oppi alt dette rotet.

 

Jeg er villig til å prøve alt for at jeg ikke skal knekke sammen. Har merket at jeg er sånn smått begynt å isolere meg mer og mer. Jeg skyver en del mennesker fra meg og det er ikke bra.

Jeg syns det er et ork å stelle meg, hadde jeg ikke hatt en drakraft i meg så hadde jeg nok sittet her ustelt. Er et ork å dusje, tørke seg, kle på meg og spise, jeg tvinger i meg mat for tiden for klarer egentlig ikke spise. Har allerede gått ned 6 kg på to uker!!!

 

HI

[Anonym bruker]

hei HI.

 

Jeg har også møtt en masse motgang, ja så mye på et år nå at det er vanskelig å skulle tro for en utenforstående. Opplevde å tro jeg skulle bli drept for et år siden, så panikk angst som bivirkning, samtidig som jeg er ganske venneløs da jeg ble mamma tidlig. har flyttet tre ganger i løpet av året. hatt voldsalarm på meg i fire mnd, tatt vare på ungen min, samtidig som jeg studerer 100 % , ingen familie som støtter da mor er alkoholliker og far har kuttet meg ut. og så blir jeg gravid mot min vilje og må takle fødselsangst,panikkangst ,depresjon osv samtidig oppe på det hele.

og masse masse mer. og gjett om jeg har RARE tanker. og da mener jeg rare, kanskje sånn som du? jeg aner ikke. men når jeg får litt den følelsen av å ville legge meg ned og bare gi opp, og de rare tankene kommer, og attpåtil da gir meg panikkangst så tenker jeg på barna mine, den lille i magen og den som allerede er satt til verden. bare enda mer bestemt på å kjempe for at de ikke skal få like mye motgang som mamman sin. du skal se ting roer seg for deg snart.

 

Rådet mitt må være at man skal godta at man snart får det godt.

At du skal beholde trua på at snart er det din tur til å få det greit.

Sånn tenker jeg, selv om ting lar vente på seg, så tenker jeg at snart, om ikke lenge, da er det min tur....da skal jeg få det bra.

 

(har også fantastisk støtte i mannen min, men ikke alltid han kan ta vekk frykt,angst, tristhet, oppgitthet og andre tanker og følelser, selv om han vil)

 

[Anonym bruker]

Du kan jo ha fått en depresjon, om det har med sv.skapet eller ikke er jo ikke godt å si, men hvis dette ikke går over etter fødsel bør du snakke med noen.

Det å isolere seg og ikke orke hverken personlig hygiene eller mat er jo et tegn på depresjon, men det meste er jo et ork på slutten av et sv.skap, så trenger ikke være depresjon men vær litt obs på det.

 

Ingen skam å be om hjelp da isåfall.

[Miss Misantrop]

Fortsett og hold hodet over vannet med å tvinge deg selv til ting! Bra! Du er flink som faktisk dusjer, faktisk spiser og skriver litt om hvordan du har det her. Jeg er sikker på at du kan se dette barnet som en ny start, ikke noe som kommer mitt oppi annet rot! Du bør virkelig ta tak i en psykolog for å få satt ord på alt som er trist og leit, det kan være lurt med en betalt venn når det stormer som værst. Godt å lese at mannen din er en støtte for deg. Det er naturlig at man skyver unna noen venner når man har det veldig vanskelig, men sørg for at du forteller dem at det er midlertidig, at det ikke er personlig og at du vil ta kontakt igjen straks du føler deg bedre. Etter barnet er født vil du også kanskje få medikamenter som gjør at du flater ut litt mere i følelseslivet og ikke når de helt mørkeste hullene. Sender deg et klapp på skuldern.