Han har så lett for og bare knu og sutre på meg,og bare meg

[Anonym bruker]

Hvis jeg for eksempel har vært borte en liten tid og han har vært hos besteforeldrene sine og jeg kommer er det til og henge i bena mine,og sutre vil opp men vil ikke vil ned og sånn fortsetter det.

 

Vi drar hjem og han bare sutrer og vet ikke hva han vil da vi kommer inn og sånn fortsetter det gjerne.Jeg blir helt rådløs til slutt for jeg vet ikke hva godt jeg skal gjøre.Det roer seg jo som regel til slutt men han kan holde på til kvelden og med og være ubestemmlig.

 

Han er jo ikke sånn med pappan sin da han kommer fra jobb.

Det trenger heller ikke være at jeg har vært borte heller kan bli sånn utover dagen også akkurat som han kjeder seg.

 

Er nok litt ekstra jeg også for disse dagene da jeg er gravid igjen og han er jo stort sett blid og fornøyd men har nok en litt vanskelig periode nå.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Uff, vet så absolutt hva du snakker om, for min sønn er på akkurat samme måten.....og BARE på meg. Helt forferdelig.

[Anonym bruker]

Jeg er lærer, og har vært borti "sutrebarn" i jobbsammenheng, og de er absolutt en utfordning.

Jeg har et tantebarn på 3 som er slik. Bare sutring så lenge mor er til stedet. Jeg, som utenforstående, har observert litt på dette. Mor tar han ALLTID opp når han sutrer, altså får han gehør for surkingen, dermed blir den styrket i mine øyne.

Det ser ut til at hun alltid synes synd på han når han kommer ut med surleppa, selv om han bare surker. Han vil ut å leke, men vil IKKE kle på seg. Han begynner å surke, og mor trøster han.

Han får aldri beskjed om å "snakke ordentlig", eller slutte å surke før han blir tatt opp. Hvorfor, egentlig? Jeg har ikke fasit, men har bare observert. Er det mulig å overse barnet (til en viss grad en periode), og rose det når det slutter å surke? Barn vokser jo utrolig bedre på ros.

 

Bestemoren til tantebarnet mitt er flink med han, han har et veldig nært forhold til henne. Han har en tendens også å surke mye på henne, men her får han klar beskjed: "Ikke surkesnakk til meg, snakk ordentlig. " "Hvorfor gråter du, har du slått deg" Også snakker hun til han på en skikkelig måte, ikke med samme stemmen man bruker til barn som faktsik har slått seg, eller er skikkelig lei seg. (dere skjønner den stemmen..) Hennes teori er å styrke alt det positive, og (i forsvarlig grad) overse den negative adferden, surking for eksempel.

 

Vet ikke om dette var til noe hjelp, for jeg har ikke opplevd surk på egne barn. Så dette er bare noe jeg har observert, og opplevd i jobbsammenheng. (Ikke det samme som å være mamma i den situasjonen.)

[annie-77]

Å føler med deg;det er slitsomt!

Min nr 1 var litt slik, men ikke nr 2.

Men var i utg pkt innstilt på at jeg ikke ville ha en sutrete unge, så gjørde mitt beste for og lukke ørene, vente litt (brukte f.eks lenger tid på det jeg var opptatt med i håp om at ho gav opp maset), gi henne oppgaver og gjøre (slik at hun glemte hva hun sutret for), overså sutret og snakket veldig entusiastisk om hva som helst annet. Så det utartet ikke så veldig (og så var ho ganske grei og avlede da.)

 

Vær obs på at barnet trenger mer kos/nærhet/tilstedeværelse av deg enn av andre. Kan du når poden begynner slik eller når du har vært borte litt, sette av 5 min til kos/lek/lesing/pusling der du bare fokusere på barnet?

Gi og klare beskjeder om hva du skal ordne mens du sier til barnet hva du ønsker at det skal gjøre i mens.

Og utsett reaksjonen din på sutring om du vet det ikke er noe spes.

 

Bare tenkter litt høyt her jeg, om du finner et råd som paser for deg så er det supert. Håper det er en periode , men likevel så er det et synlig bevis på at; Du er den beste i hans verden!

 

 

[Barbafin]

Når du som hovedomsorgsperson i hans liv er borte i noen timer så gjennomgår han en sorgprosess. Alle de følelsene han opplever når du er borte (sinne, tristhet, lengsel, etc) skal plutselig ut når du kommer og da vet han ikke helt hvordan han skal uttrykke dem. Hvordan du reagerer da er viktig, såvel som det forholdet dere har til vanlig.

Sett av tid til å være oppmerksom på han når dere møtes igjen, gi ham full oppmerksomhet og snakk med han. La han få ut følelsene sine. Etter en stund kan du begynne å fokusere mer på andre ting og avlede oppmerksomheten. Snakk om positive ting, f.eks hvor kjekt han har hatt det med besteforeldrene, hva slags artige ting de har funnet på etc. Snakk også om hva dere skal finne på når dere kommer hjem.

Det er også viktig å snakke med han når du skal gå. Forklar at du skal være borte en stund, men at du kommer hjem snart. Si ordentlig hadet og ikke "snik deg vekk" når han ikke ser. Sånn blir han mer trygg på at du ikke bare plutselig forsvinner igjen.

 

Når det gjelder sutring ellers så kan det jo godt hende at han kjeder seg. Småen vår er også sånn når han har litt problemer med magen. Da kan det jo hjelpe å finne på noe annet, gå ut, være med andre, eller liknende.

Som du sier har det nok også litt å si at du er gravid igjen. Bare gi masse kos og fokuser på positive ting. Avledninger og artige aktiviteter som gir han en følelsen av mestring, f.eks.

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Takk for bare gode ord:)

 

Får noen nye impulser her på og være mere tydelig.Kanskje prøve og involvere han i rydding etter måltider.

Og prate tydeligere til han.Kan alltids bli bedre.

Imorgen skal det bli en fresh ny start kanskje jeg blir overraska:)

 

Det som er vanskelig er at han er ingen sitte på fanget kosegutt mere en sånn bli bært rundt og kikke ut av vinduene gutt.Han kjeder seg nok utover dagen noen ganger at det er derfor han kjeder seg men synes det blir feil at han skal venne seg til det at vi oppsøker andre hver dag han må vel venne seg til og bare være oss familien også eller er jeg på jordet?

 

Vil ikke si at han er bortskjemt egentlig for hvis han vil bli bært eller noe sånt setter jeg meg først ned men han og prøver og leke eller aktivisere han noen ganger funker det andre ganger funker det ikke da blir det bare rulling rundt på gulvet og surver klatrer på meg osv,da det ikke nytter setter jeg meg i stolen eller sofaen og han får tilbud om og komme og sitte på fanget og kose og noen ganger funker ikke det og han åler seg ned og opp og ned osv da "overser" jeg han litt på en måte føler at da har jeg ingen andre alternativer vet da at det ikke er noe annet galt som sulten,bleie osv og helt til slutt da jeg ikke hæler mere grin bærer jeg han og ser ut av vinduer osv.

 

Nei imorgen ny dag nye muligheter han har heller ikke vært helt i lage i det siste så han er litt annerledes enn vanlig.Litt verre altså.